Kjæreste-trøbbel

[Gjest lei akkurat nå...]

Hei, vi har vært sammen i 3 måneder nå og han er mye av det jeg vil ha i en mann.

MEN så har vi hatt en liten "greie" i helgen. Forrige uke fikk vi ikke vært sammen i det hele tatt (vi bor med bare få hundre meters mellomrom så det er ikke avstanden med alt annet som er tidstyven). Fredag skulle vi altså være sammen. Men så får jeg en SMS (!) på ettermiddagen om at han må hjelpe eldstedatteren sin med å flytte fra samboeren. Greit det svarte jeg - men synes ikke du at vårt forhold blir nedprioritert og at du i allefall burde ha ringt! Svaret var at han hadde besøk og kunne ikke ringe. Hørte ikke noe mer. Fikk så en melding av en felles kompis utpå kvelden at han satt hos min kjæreste og de tok en øl, om jeg ville komme. Nei jeg er nok ikke velkommen svarte jeg. Og fikk da flere meldinger fra min kjæreste om at han ville jeg skulle komme. Jeg dro ikke... (fordi jeg hadde fått et par venninner på besøk, dette sa jeg) Igår skulle han på by'n med gutta, men vi skulle tekstes eller ringes i løpet av kvelden og evnt. møtes ute. Jeg sendte et par SMS men har fremdeles ikke hørt noe.

Det var historien i korte trekk. Det er verdt å nevne at vi har hatt et par konflikter før ang. prioriteringer og han trekker seg unna ved konflikter.

Saken er at jeg orker ikke ha det sånn! Men som mann - bør jeg sette et krav - eller bør jeg vente og se om dette blir bedre når forholdet får satt seg?

Dette ble langt og rotete, beklager det!

Vår alder er 35 og 41. Begge har barn.

[Gjest slæpp off]

Jeg synes du sutrer over bagateller. Du er furt fordi han prioriterer et liv i tillegg til å sitte og holde deg i handa døgnet rundt, eller komme på befaling.

[pjusken]

Jeg synes du sutrer over bagateller. Du er furt fordi han prioriterer et liv i tillegg til å sitte og holde deg i handa døgnet rundt, eller komme på befaling.

Ja det er mulig det er slik det er. At jeg som kvinne vil at han skal være som meg. Men det blir jo - gudsjelov - aldri menn! :-)

[tjohei]

Ja det er mulig det er slik det er. At jeg som kvinne vil at han skal være som meg. Men det blir jo - gudsjelov - aldri menn! :-)

I dette tilfellet var det snakk om et homofilt par - to menn.

[Gjest kroppogsjel]

Jeg tror at du tok dette mer ille opp enn det det var ment å være. Det er klart han må hjelpe datteren sin med å flytte! Det da ingen nedprioritering av deg som kjæreste for det! Datteren kommer i dette tilfelle først, og det syns var helt naturlig.

Og når han da får en kompis på besøk og de tar seg noen pils, så ble du jo faktisk invitert! ((Les: de hadde lyst til at du skulle komme!!!) Ingen grunn da til å svare at du nok ikke var velkommen....

Dette er bare bagateller og du har ingen grunn til å miste troen på forholdet for det. Kanskje litt styrking av selvtilliten er det som skal til!

[Gjest Daisy]

Jeg synes (ut i fra det du skriver her) at du overreagerer. Selvsagt må han hjelpe sin datter med ting! Jeg hadde blitt dødlig fornærmet hvis pappa hadde latt vær å hjelpe meg med noe slikt for en kjæreste.

Vet datteren hans at dere er sammen? Hvis ikke er det jo ikke så lett å ringe til deg da.

Synes du overreagerte litt med den der "nei, jeg er ikke velkommen". Litt snurt? Hvorfor skulle du ikke være velkommen? Du ble jo invitert.

[Gjest Daisy]

Ja det er mulig det er slik det er. At jeg som kvinne vil at han skal være som meg. Men det blir jo - gudsjelov - aldri menn! :-)

Nei, tenk om begge parter i et forhold skulle være sånn "nei, jeg er ikke velkommen". hehe

Det er absolutt ikke stygt ment, men jeg synes kvinner av og til kan overreagere og være litt furtete over noe som ikke er ment sånn fra mannens side (jeg er jente selv).

[Gjest Daisy]

I dette tilfellet var det snakk om et homofilt par - to menn.

Er det det?

Da må jeg igjen spørre om han har fortalt datteren sin om deg? For det kan jo kanskje være litt problematisk for han?

[pjusken]

Jeg synes (ut i fra det du skriver her) at du overreagerer. Selvsagt må han hjelpe sin datter med ting! Jeg hadde blitt dødlig fornærmet hvis pappa hadde latt vær å hjelpe meg med noe slikt for en kjæreste.

Vet datteren hans at dere er sammen? Hvis ikke er det jo ikke så lett å ringe til deg da.

Synes du overreagerte litt med den der "nei, jeg er ikke velkommen". Litt snurt? Hvorfor skulle du ikke være velkommen? Du ble jo invitert.

Hei, takk for svar.

Det var ALDRI min mening at han ikke skulle hjelpe. Det som ble så dumt var at han ikke tok kontakt etterpå. Jeg ble nemlig invitert bort av KOMPISEN!!! Derfor sa jeg det jeg sa. Hadde han selv invitert hadde jeg selvsagt ikke sagt det!

Men det skal sies at nå vi nå i etterkant har fått snakket sammen var hele basert på en typisk mann/kvinne kommunikasjon, eller mangel på sådan. Vi misforsto hverandre og begge ble litt tilbaketrukket av den grunn ;-)

Men enig med deg jeg (i ditt andre innlegg) at kvinner kan nok bli litt vel kompliserte.... jeg inkludert ;-)

[Gjest Daisy]

Hei, takk for svar.

Det var ALDRI min mening at han ikke skulle hjelpe. Det som ble så dumt var at han ikke tok kontakt etterpå. Jeg ble nemlig invitert bort av KOMPISEN!!! Derfor sa jeg det jeg sa. Hadde han selv invitert hadde jeg selvsagt ikke sagt det!

Men det skal sies at nå vi nå i etterkant har fått snakket sammen var hele basert på en typisk mann/kvinne kommunikasjon, eller mangel på sådan. Vi misforsto hverandre og begge ble litt tilbaketrukket av den grunn ;-)

Men enig med deg jeg (i ditt andre innlegg) at kvinner kan nok bli litt vel kompliserte.... jeg inkludert ;-)

Å; så det var kompisen som inviterte deg. Det fikk jeg ikke med meg...

Men likevel... godt å se at dere fikk snakket om det da i allefall.

[pjusken]

Å; så det var kompisen som inviterte deg. Det fikk jeg ikke med meg...

Men likevel... godt å se at dere fikk snakket om det da i allefall.

Ja nå har vi faktisk snakket mye om det. Og det er rett og slett basert på miskommunikasjon...... Så nå har vi fått oppklart det, og går antakelig styrket videre. Det er jo slik med nye forhold, man må gå seg til. Men i perioder er det tøft....

[Gjest Daisy, som ikke er så stor.]

Ja nå har vi faktisk snakket mye om det. Og det er rett og slett basert på miskommunikasjon...... Så nå har vi fått oppklart det, og går antakelig styrket videre. Det er jo slik med nye forhold, man må gå seg til. Men i perioder er det tøft....

Det var godt å høre )

Ja, særlig hvis man er voksen (gjerne med barn på hver sin kant) kan det vel være vanskelig å tilpasse seg hverandre i begynnelsen...

[pjusken]

Det var godt å høre )

Ja, særlig hvis man er voksen (gjerne med barn på hver sin kant) kan det vel være vanskelig å tilpasse seg hverandre i begynnelsen...

Ja både i forhold til barna, tidligere liv, tidligere samboere/ektefeller (hva man er vant til osv) osv osv....

Men det virker som om vi klarer å snakke sammen iallefall (når vi har fått roet oss litt ;-)), og DET er jo et godt utgangspunkt.

Hen er mye av det jeg vil ha, men mer enn det vet jeg ikke ennå. Vi har jo bare vært sammen i 3 måneder, altfor tidlig med noe snakk om samboere eller slikt!

Og tusen takk for konstruktive innspill!