homofili...

[spørsmålsthomas]

hei hei. 21 år her.

livet er så leitt for tiden. har med tiden funnet ut at min seksuelle legning avviker litt fra normalen. å være homofil har imidlertid aldri vært noe stort problem for meg. hele familien og alle venner vet om det, selv om de ble ganske overrasket over nyheten.

når livet nå går videre,klarer jeg ikke helt å venne meg til denne livsstilen.. har omsider fått meg en kjæreste - utrolig fin fyr, uten tvil. men jeg mener at et forhold mellom to av samme kjønn fører med seg mange problemstillinger hetrofile par aldri møter. skal ikke nevne dem spesifikt her, men jeg sitter alltid igjen med følelsen over hvor utrolig vanskelig livet er, hvor umulig kjærligheten virker.

beklager forum, vet ikke helt hvor jeg vil med dette her. noen som har noen råd? hvordan fungerer man sammen som hverandres kjæreste? hva er meningen med livet?

[Gjest Evrydike]

Hei.

Vær glad! Å være forelska er vanskelig om man er mann eller kvinne (i mann eller kvinne), men det viktigste er å være glad. Smil litt!

Du har noen..

[Gjest Daisy]

Hva slags problemstillinger mener du? Barn og vanlig "familie"? Eller?

[mil1365380270]

Kjærlighet er aldri lett, men det virker ikke som om du er så forelsket, eller...?

Problemene dine dreier seg ikke om hvordan du skal få vært mest mulig sammen med kjæresten, om han liker deg o.s.v, de kretser mer om at dere ikke føler dere komfortable med å kline på gata, midt på dagen? Sinnsykt urettferdig, ja, men kan du ikke fokusere på alt som er bra i livet?

Ikke ta sorgene på forskudd! INGEN har et perfekt liv, og du er tross alt heldig som har kjæreste, og er dere unge og friske i tillegg, burde dere virkelig være glade!

[damedame]

Hei.

Både livet og parforhold bringer med seg nedturer. En av meningene med livet tror jeg er å bringe med seg lærdom fra disse -> modning.

Etterhvert vil du kanskje se at du kan være lykkelig selv om nedturene dukker opp innimellom.

Du må finne din veg og din måte å takle tingene på.

Bruk familie og venner som støtte, men den største støtten må du finne i deg selv.

[damedame]

Inspirert av mils innlegg.

Ikke føl ubehag i å kysse på åpen gate. Gjør det dere føler for, og gi blaffen i eventuell motstand i dere selv mot å kysse hverandre offentlig.

Vær helt åpen jo før jo heller. Vis at du står inne for den du er, at du akter å kysse typen din på gata, at du akter å elske ham.

Jeg har alltid fulgt den måten, og *bank i bordet* aldri fått negative bemerkninger (foruten én gang, men det måtte vi bare smile av ).

Skjønner at det er vanskeligere for dere gutter, men stå på, lell. Vær og krev å få være deg selv og du blir respektert for det.

[Bård]

Hei,

Homse på snart 40 her (hmmm...). Var "skaphomse" til jeg var 26. Har vært sammen med typen min i litt over 8 år.

Lurer litt på om du ikke tar litt for mange sorger på forskudd.... Du snakker om det å venne seg til "livsstilen"... Hvilken livsstil? Jeg og kjæresten min har en forbausende ordinær livsstil, med det unntak at vi har forholdsvis god økonomi fordi begge jobber og vi ikke har barn. Snakker med betydelig erfaring her, da vi begge to har yngre søsken som er gift, har barn og absolutt merker at denslags sliter. Vi "skummer fløten" - på samme måte som besteforelde alltid har gjort. :-)

Vi har en ordinær leilighet på 85 kvadrat, jobber på universitetet (han som forsker, jeg som administrator), går på ski på fjellet i påsken (gjerne fra hytte til hytte), reiser på ferie i Europa om sommeren...

Du nevner også at du "omsider" har fått deg en kjæreste... Ja - det er en del mer "stress" med å finne en kjæreste når det er prosentvis så mye færre å velge blant, men likevel: Det er vel ikke SÅ vanlig at folk har funnet seg "den rette" når de er 21 år heller? I hvert fall ikke blant VÅRE heterovenner....

Du spør om hvordan man fungerer sammen med kjæresten...

Vel - første bud er "Lær deg først å fungere alene". Hvis du ikke har etablert deg selv som selvstendig individ før du går inn i et parforhold er det VELDIG fort gjort at man havner i en situasjon der livet enten preges av at man er redd for å miste den andre, eller det preges av at den andre "klenger seg fast" til deg.

Meningen med livet må du skape selv - med mindre du er religiøs. Den vanligste måten å etablere følelsen av en slik mening er at man gir av seg selv til andre mennesker som trenger - eller i det minste blir glad for - det du gir. Heterofile blir gjerne foreldre og gir dermed det meste av seg selv til sine egne barn. For oss som ikke har egne barn (uansett seksuell legning) kan det være veldig mye glede i å gi noe til andre barn: Nevøer og nieser er for så vidt i familien, men viktigere tror jeg det kan være å ha et JOBB som gir mye av dette. Å jobbe som lærer (på alle nivåer fra barnehage til høgskoler og universitet) er en slik mulighet. Å være tillitsvalgt eller instruktør i idrett, musikkorps, Norsk Folkehjelp o.l. er også alternativer. For egen del har jeg også "ofret meg" for Borgerlig Konfirmasjon ved en anledning.

Svaret er egentlig det samme for deg som for alle andre - uansett seksuell legning: Ta ansvar for ditt eget liv. Sutring over egen "tragiske" situasjon er fint lite konstruktivt - jeg kan lett peke på 100.000 mennesker som har det minst like "ille" som du og jeg.

Okei - var det moralpreken nok? :-)