hva skal jeg gjøre

[Gjest kaya26]

hei!

Haar hatt en kjæreste i et år. Ibegynnelsen var alt fryd og gammen var veldig tiltrukket å vi hadde det kjempe fint.

Nå er det ikke sånn mer, jeg føler at maktbalansen er helt feil sikkert også fordi jeg vurderer å gjøre det slutt. Merker at jeg blir slem og ondskapsfull mot han, dette blir bare værre og værre. Har store problemer med å beherske meg. Vi har det veldig turbulent og blir slitne begge to.

Jeg er redd for hva som kommer til å skje, føler på en måte at han er veldig avhengig av meg(kanskje bare innbildning) han har ikke så mange nære venner, liten kontakt med familien og har vært innlagt to ganger.

Vel å merke er han verdens snilleste og veldig kreativ. Han går på skole å gjør mye bra ting.

Vet ikke hvorfor jeg tviler sånn på forholdet, syntes alltid at vi kommuniserer ganske dårlig.

Ikke bare det, men jeg har vært utro en gang bare litt klining men er vel like ille det. Har ikke sagt noe enda, vet ikke om jeg burde gjøre det heller. Alt er mye værre etter det, jeg vil stort sett være alene. Orker ikke sex og slikt. Er vel samvittigheten som gnager muligens.

Bør jeg gjøre det slutt? er så i tvil, har aldri vært så forelsket som jeg var i han og er redd for at jeg lar noe så bra gå..

alle råd taes imot med takk, ble vel veldig rotete dette her men...

[Gjest sadfds]

Hei

syntes du skal gjøre det slutt med ham og fortelle han hele sannheten. Det er nok du som har et problem,som burde gjøres noe med.

[Gjest kaya26]

Hei

syntes du skal gjøre det slutt med ham og fortelle han hele sannheten. Det er nok du som har et problem,som burde gjøres noe med.

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

[Gjest sadfds]

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

Hei

For hans og din egen del syntes jeg du skal være ærlig med ham. Det blir ikke noe bedre om ikke du gjør noe med situasjonen heller. Om du virkelig elsker ham og vil fortsette,så er det ingenting i veien for å si det på en pen måte. Føler du deg nedenfor/deprimert? så hvorfor ikke si det på den måten,men at du trenger støtte og ønsker å gjøre noe med sitasjonen.

Er det noe du sliter med fra fortiden eller har han sagt/ gjort noe som sårer deg?

Har det hendt noe i forholdet,med familien o.l?

Disse spørsmålene tror jeg er viktig at du tar for deg, for vis du virkelig er innstilt på å gjøre noe med situasjonen, må du løse problemene fra roten, og det må jobbes med. Tror derfor at du vil kunne trenge støtte fra ham og omgivelsene rundt.

Ingen av dere er tjent med å ha det på denne måten. Fordi jeg tror ikke du har det bra akkurat nå, og det er jo forståelig.

Kanskje du burde få en time til psykolog eller familierådgivning, og allt er mulig vist du bare er innstilt på det.

Men spørsmålet mitt er om du virkelig er glad i ham, og elsker ham nok til å ville fortsette forholdet.

Jeg har selv vært i samme situasjon og vet godt hvordan det føles.

Det begynner med at man irriterer seg over små ting, som etterhvert bygger seg opp, og det på lik linje med sinne. På sikt er det som om å bli spist opp innvendig sakte men sikkert.

Til slutt vil man begynne å føle hat og kanskje bitterhet.

Ikke sikkert det vil bli slik med deg, men sjansen er der.

Håper inderlig det vil ordne seg for dere. Lykke til.

[Gjest kaya26]

Hei

For hans og din egen del syntes jeg du skal være ærlig med ham. Det blir ikke noe bedre om ikke du gjør noe med situasjonen heller. Om du virkelig elsker ham og vil fortsette,så er det ingenting i veien for å si det på en pen måte. Føler du deg nedenfor/deprimert? så hvorfor ikke si det på den måten,men at du trenger støtte og ønsker å gjøre noe med sitasjonen.

Er det noe du sliter med fra fortiden eller har han sagt/ gjort noe som sårer deg?

Har det hendt noe i forholdet,med familien o.l?

Disse spørsmålene tror jeg er viktig at du tar for deg, for vis du virkelig er innstilt på å gjøre noe med situasjonen, må du løse problemene fra roten, og det må jobbes med. Tror derfor at du vil kunne trenge støtte fra ham og omgivelsene rundt.

Ingen av dere er tjent med å ha det på denne måten. Fordi jeg tror ikke du har det bra akkurat nå, og det er jo forståelig.

Kanskje du burde få en time til psykolog eller familierådgivning, og allt er mulig vist du bare er innstilt på det.

Men spørsmålet mitt er om du virkelig er glad i ham, og elsker ham nok til å ville fortsette forholdet.

Jeg har selv vært i samme situasjon og vet godt hvordan det føles.

Det begynner med at man irriterer seg over små ting, som etterhvert bygger seg opp, og det på lik linje med sinne. På sikt er det som om å bli spist opp innvendig sakte men sikkert.

Til slutt vil man begynne å føle hat og kanskje bitterhet.

Ikke sikkert det vil bli slik med deg, men sjansen er der.

Håper inderlig det vil ordne seg for dere. Lykke til.

Tusen takk for svar!

Tror du er inne på noe viktig, det jeg må finne ut er jo som du sier om jeg elsker han nok. Vet ikke hvordan jeg skal finne det ut, var jo unyre forelsket noe som naturlig nok dabber av etterhvert. Vet ikke om det er det at jeg er vannvittig glad i han eller elsker han. Savner han og tenker fine ting når han ikke er der og blir veldig lei meg av å tenke på at det kan bli slutt. Samtidig som jeg irriterer meg og blir kjempe sint på han for ingenting, blir rett å slett rasende. Sårer han og er rett og slett helt bitch! (ikke alltid såklart.)

Han har ikke vært annet enn snill, så han har aldri gjort noe. Virker på en måte som at jeg har mistet eller ikke har respekt for han. Tenker ofte at jeg syntes han er dum og rar. Det er jo helt sykt, men greier ikke gjøre noe med det.

Hvis jeg tenker tilbake på tidligere forhold så er dette et mønster, har følt det slik med tidligere kjærester også, da har jeg gjort det slutt. Er på en måte som jeg med vilje ødelegger forholdet. Det hjelper neppe med en annen kjæreste.

Er helt rådvill, tenker at jeg vil vente litt å se at det da ordner seg av seg selv, er vel bare ønske tenkning.

Har det ikke bra nå nei, kan begynne å gråte av ingenting. Er liv redd for å gjøre det slutt samtidig som jeg ikke greier å være sammen med noen.

Vet ikke helt med psykolog, er vel bare et fille problem eller er det noe man kan få hjelp til?

[Gjest sadfds]

Tusen takk for svar!

Tror du er inne på noe viktig, det jeg må finne ut er jo som du sier om jeg elsker han nok. Vet ikke hvordan jeg skal finne det ut, var jo unyre forelsket noe som naturlig nok dabber av etterhvert. Vet ikke om det er det at jeg er vannvittig glad i han eller elsker han. Savner han og tenker fine ting når han ikke er der og blir veldig lei meg av å tenke på at det kan bli slutt. Samtidig som jeg irriterer meg og blir kjempe sint på han for ingenting, blir rett å slett rasende. Sårer han og er rett og slett helt bitch! (ikke alltid såklart.)

Han har ikke vært annet enn snill, så han har aldri gjort noe. Virker på en måte som at jeg har mistet eller ikke har respekt for han. Tenker ofte at jeg syntes han er dum og rar. Det er jo helt sykt, men greier ikke gjøre noe med det.

Hvis jeg tenker tilbake på tidligere forhold så er dette et mønster, har følt det slik med tidligere kjærester også, da har jeg gjort det slutt. Er på en måte som jeg med vilje ødelegger forholdet. Det hjelper neppe med en annen kjæreste.

Er helt rådvill, tenker at jeg vil vente litt å se at det da ordner seg av seg selv, er vel bare ønske tenkning.

Har det ikke bra nå nei, kan begynne å gråte av ingenting. Er liv redd for å gjøre det slutt samtidig som jeg ikke greier å være sammen med noen.

Vet ikke helt med psykolog, er vel bare et fille problem eller er det noe man kan få hjelp til?

Hei

Slik du beskriver det nå, så er det et mønster som går igjen hele veien og uansett hvem du er sammen med. Tror ikke dette vil gi seg, selv med en annen mann. Dersom du ikke gjør noe med problemet, og jobber med deg selv.

Vist du virkelig vil finne ut om du elsker ham nok, så hvorfor ikke ta en "pause" fra hverandre en stund for å se hvordan det går. Det er da man finner ut hva man har/hadde og hva du kan miste.

Da får der begge tid til å tenke.

Og som du sier,så rotet du litt med en annen. Klart det vil såre ham om du sier det, men det vil også lette hjerte ditt. Og kanskje den irritasjonen og fortvilelsen vil minske etter hvert. Forstår at du har dårlig samvittighet,og å holde på en slik hemmelighet, er med på å ødelegge for dere begge.

Vil du trives med forholdet?

Positive og negative sider med det.Det å veie det opp mot hverandre tror jeg er nokså viktig.

Fikk virkelig inntrykk av at du er veldig glad i ham, og da syntes jeg det er verdt å satse på så sant du ikke ønsker å gjøre det slutt. Bare du kan finne ut av det.

Vist du ER innstilt på at det skal bli slutt mellom dere, vil du aldri få det til å fungere. Det har mye med holdingen å gjøre også.

Det med at du har det vanskelig og kanskje hadde trengt å være borte fra ham en stund, vil det beste tror jeg om du forteller ham det, men samtidig er det viktig at du er ærlig og ikke gir ham falske forhåpninger.

Ingen av dere fortjener å ha det slik.

Mvh

[Gjest Daisy]

Du skriver at du aldri har vært forelsket som du VAR i han...

virker ikke som du er så forelsket lenger...?

Følelser kan gå over. Jeg antar du er 26 år ut i fra nicket ditt? Dere er jo fortsatt unge, og jeg synes ikke du skal være sammen med han fordi du er vant til det og fordi du en gang var forelsket i han.

Har dere barn?

[Gjest Daisy]

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

Er det kun pga at du har vært utro følelsene er forandret? Hvorfor var du utro da? Det kan jo være en grunn til det også - at du rett og slett ikke har like sterke følelser lenger.

Men hvis det bare var en glipp og du fortsatt vil ha han, synes jeg du skal fortelle det. Virker ikke som om det er mulig for deg å leve videre med han med utroskapet på samvittigheten.

[Gjest Daisy]

Tusen takk for svar!

Tror du er inne på noe viktig, det jeg må finne ut er jo som du sier om jeg elsker han nok. Vet ikke hvordan jeg skal finne det ut, var jo unyre forelsket noe som naturlig nok dabber av etterhvert. Vet ikke om det er det at jeg er vannvittig glad i han eller elsker han. Savner han og tenker fine ting når han ikke er der og blir veldig lei meg av å tenke på at det kan bli slutt. Samtidig som jeg irriterer meg og blir kjempe sint på han for ingenting, blir rett å slett rasende. Sårer han og er rett og slett helt bitch! (ikke alltid såklart.)

Han har ikke vært annet enn snill, så han har aldri gjort noe. Virker på en måte som at jeg har mistet eller ikke har respekt for han. Tenker ofte at jeg syntes han er dum og rar. Det er jo helt sykt, men greier ikke gjøre noe med det.

Hvis jeg tenker tilbake på tidligere forhold så er dette et mønster, har følt det slik med tidligere kjærester også, da har jeg gjort det slutt. Er på en måte som jeg med vilje ødelegger forholdet. Det hjelper neppe med en annen kjæreste.

Er helt rådvill, tenker at jeg vil vente litt å se at det da ordner seg av seg selv, er vel bare ønske tenkning.

Har det ikke bra nå nei, kan begynne å gråte av ingenting. Er liv redd for å gjøre det slutt samtidig som jeg ikke greier å være sammen med noen.

Vet ikke helt med psykolog, er vel bare et fille problem eller er det noe man kan få hjelp til?

Synes ikke det er et for lite problem å gå til psykolog med. Det kan være godt å få snakket med noen. Psykologer er ikke forbeholdt suicidale, gale mennesker.

[Gjest kaya26]

Synes ikke det er et for lite problem å gå til psykolog med. Det kan være godt å få snakket med noen. Psykologer er ikke forbeholdt suicidale, gale mennesker.

Vi er 26 år begge to og har ikke barn. Det jeg mente med at jeg ikke er forelsket, er at jeg ikke har sånn kribling i magen og er helt på styr.Det er jo sånt som går over. Har tenkt på at kanskje jeg var utro fordi det gikk dårlig i forholdet. Vet ikke helt hva som kom først.

tror det kanskje var mitt behov for spenning, syntes alt blir kjedelig på en måte. At forholdet ikke gikk bra har jo også en innvirkning. Tenker til og med litt på han jeg var utro med som er totalt motsatt av kjæresten min. vet ikke hvorfor jeg tenker på han, vi passer nok ikke sammen. Er nok heller min ide om han enn hvordan han virkelig er. Jeg kjenner han jo ikke.

Har tenkt på det som ble sagt om å ha litt tid fra hverandre. Kjæresten min liker ikke ordet "pause" så vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Vi bor ikke sammen forresten. Hvor lang tid skal jeg foreslå for en pause?

Huff! er vanskelig dette her..

Har vært hos psykolog en gang, det var ikke vellykket. En mann som hadde forlest seg på Freud og var helt på jordet. Hvordan finner man noen bra?

[Gjest kaya26]

Hei

Slik du beskriver det nå, så er det et mønster som går igjen hele veien og uansett hvem du er sammen med. Tror ikke dette vil gi seg, selv med en annen mann. Dersom du ikke gjør noe med problemet, og jobber med deg selv.

Vist du virkelig vil finne ut om du elsker ham nok, så hvorfor ikke ta en "pause" fra hverandre en stund for å se hvordan det går. Det er da man finner ut hva man har/hadde og hva du kan miste.

Da får der begge tid til å tenke.

Og som du sier,så rotet du litt med en annen. Klart det vil såre ham om du sier det, men det vil også lette hjerte ditt. Og kanskje den irritasjonen og fortvilelsen vil minske etter hvert. Forstår at du har dårlig samvittighet,og å holde på en slik hemmelighet, er med på å ødelegge for dere begge.

Vil du trives med forholdet?

Positive og negative sider med det.Det å veie det opp mot hverandre tror jeg er nokså viktig.

Fikk virkelig inntrykk av at du er veldig glad i ham, og da syntes jeg det er verdt å satse på så sant du ikke ønsker å gjøre det slutt. Bare du kan finne ut av det.

Vist du ER innstilt på at det skal bli slutt mellom dere, vil du aldri få det til å fungere. Det har mye med holdingen å gjøre også.

Det med at du har det vanskelig og kanskje hadde trengt å være borte fra ham en stund, vil det beste tror jeg om du forteller ham det, men samtidig er det viktig at du er ærlig og ikke gir ham falske forhåpninger.

Ingen av dere fortjener å ha det slik.

Mvh

Vi er 26 år begge to og har ikke barn. Det jeg mente med at jeg ikke er forelsket, er at jeg ikke har sånn kribling i magen og er helt på styr.Det er jo sånt som går over. Har tenkt på at kanskje jeg var utro fordi det gikk dårlig i forholdet. Vet ikke helt hva som kom først.

tror det kanskje var mitt behov for spenning, syntes alt blir kjedelig på en måte. At forholdet ikke gikk bra har jo også en innvirkning. Tenker til og med litt på han jeg var utro med som er totalt motsatt av kjæresten min. vet ikke hvorfor jeg tenker på han, vi passer nok ikke sammen. Er nok heller min ide om han enn hvordan han virkelig er. Jeg kjenner han jo ikke.

Har tenkt på det som ble sagt om å ha litt tid fra hverandre. Kjæresten min liker ikke ordet "pause" så vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Vi bor ikke sammen forresten. Hvor lang tid skal jeg foreslå for en pause?

Huff! er vanskelig dette her..

Har vært hos psykolog en gang, det var ikke vellykket. En mann som hadde forlest seg på Freud og var helt på jordet. Hvordan finner man noen bra?

[Gjest sadfds]

Vi er 26 år begge to og har ikke barn. Det jeg mente med at jeg ikke er forelsket, er at jeg ikke har sånn kribling i magen og er helt på styr.Det er jo sånt som går over. Har tenkt på at kanskje jeg var utro fordi det gikk dårlig i forholdet. Vet ikke helt hva som kom først.

tror det kanskje var mitt behov for spenning, syntes alt blir kjedelig på en måte. At forholdet ikke gikk bra har jo også en innvirkning. Tenker til og med litt på han jeg var utro med som er totalt motsatt av kjæresten min. vet ikke hvorfor jeg tenker på han, vi passer nok ikke sammen. Er nok heller min ide om han enn hvordan han virkelig er. Jeg kjenner han jo ikke.

Har tenkt på det som ble sagt om å ha litt tid fra hverandre. Kjæresten min liker ikke ordet "pause" så vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Vi bor ikke sammen forresten. Hvor lang tid skal jeg foreslå for en pause?

Huff! er vanskelig dette her..

Har vært hos psykolog en gang, det var ikke vellykket. En mann som hadde forlest seg på Freud og var helt på jordet. Hvordan finner man noen bra?

Hei

Først vil jeg si at man ofte ønsker seg noe man ikke har. Helt normalt dette her.

Men det er ikke sikkert at gresset er grønnene på andre siden heller.

Når det gjelder å ta pause, så syntes jeg ikke du burde ta hensyn til det han ikke liker når det gjelder dette her. Da kommer du jo ingen vei.

Det viktigste nå er at du hører på fornuften og følelsen i deg.

Men en ting er jo sikkert at du blir jo ikke lykkelig av å ha det sånn.

Derfor syntes jeg at du eller han kunne ha bodd hos noen andre en stund, til du hvet hva du skal gjøre.

Når man er vække fra hverandre det er jo da man finner ut hvordan det er uten hverandre.

For etter min mening så hjelper det ikke bare å være glad i hverandre for å ha det godt sammen, men man er jo også avhengig av at begge sammarbeider.

Prøver å forstå situasjonen din,og forstår godt at dette kan være komplisert.

Desto større grunn etter min mening å være ærlig med hverande. Da er det lettere å forstå. Også for hans del.

Og når det gjelder å ha den brusende følelsen i kroppen ved å være forelsket, så vil dette alltid gi seg etter en stun da forelskelsen går over til kjærlighet.

Vedr.psykolog, må du enten forhøre deg med legen din, eller andre og at du prøver deg frem også. Dette kan jo bli litt slitsomt i lengden.

Uansett syntest jeg det viktigste er at du opplever at du gjør det som er rett, fordi du fortjener mer enn som så, det samme gjør samboeren din.

Mvh.

[Gjest Daisy]

Vi er 26 år begge to og har ikke barn. Det jeg mente med at jeg ikke er forelsket, er at jeg ikke har sånn kribling i magen og er helt på styr.Det er jo sånt som går over. Har tenkt på at kanskje jeg var utro fordi det gikk dårlig i forholdet. Vet ikke helt hva som kom først.

tror det kanskje var mitt behov for spenning, syntes alt blir kjedelig på en måte. At forholdet ikke gikk bra har jo også en innvirkning. Tenker til og med litt på han jeg var utro med som er totalt motsatt av kjæresten min. vet ikke hvorfor jeg tenker på han, vi passer nok ikke sammen. Er nok heller min ide om han enn hvordan han virkelig er. Jeg kjenner han jo ikke.

Har tenkt på det som ble sagt om å ha litt tid fra hverandre. Kjæresten min liker ikke ordet "pause" så vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Vi bor ikke sammen forresten. Hvor lang tid skal jeg foreslå for en pause?

Huff! er vanskelig dette her..

Har vært hos psykolog en gang, det var ikke vellykket. En mann som hadde forlest seg på Freud og var helt på jordet. Hvordan finner man noen bra?

Hm. Vet ikke helt hvor man finner bra psykologer. Har ikke vært til noen selv, men snakket med en lege en gang. Tror man bare må prøve og feile litt.

Og den krible-følelsen; den kommer jo ikke til å være der for alltid med noen. Men det visste du sikkert. Tror du må bare kjenne etter om du er glad i han på den måten. Ellers kan dere jo kanskje finne på litt nye ting sammen? Om du kjeder deg i hverdagen er det ikke nødvendigvis kjærester som kan gjøre det mer spennende.

[Gjest kvinnekvinne]

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

Jeg synes ikke du skal fortelle han at du har vært utro eller hva du vil kalle det. Jeg vil ikke kalle det utro. Vi er bare mennesker og har feil og gjør feil. Ikke ha dårlig samvittighet for det du har gjort. Det er riktig det alle sier her at det ville lette ditt hjerte å fortelle det, men jeg skal si deg det at det letter ikke hans hjerte. Det er du som har gjort feil og det er du som jeg synes skal leve med det du har gjort. Ikke før det over på han. Hva er poenget med det? At han skal velge da, ut ifra det du har gjort om han vil ha deg eller ikke. Jeg mener ganske bestemt at dette ikke er riktig. tenk at du er glad i han og at du ikke vil såre han med å fortelle han dette. Dette er vel heller ikke noe han vil få greie på? Det vil ta tid for deg, og du vil stadig vekk tenke at du burde kanskje si det. Men jeg synes ikke du burde det. Du vil komme over det du har gjort.

[Gjest kvinnekvinne]

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

Jeg synes ikke du skal fortelle han at du har vært utro eller hva du vil kalle det. Jeg vil ikke kalle det utro. Vi er bare mennesker og har feil og gjør feil. Ikke ha dårlig samvittighet for det du har gjort. Det er riktig det alle sier her at det ville lette ditt hjerte å fortelle det, men jeg skal si deg det at det letter ikke hans hjerte. Det er du som har gjort feil og det er du som jeg synes skal leve med det du har gjort. Ikke før det over på han. Hva er poenget med det? At han skal velge da, ut ifra det du har gjort om han vil ha deg eller ikke. Jeg mener ganske bestemt at dette ikke er riktig. tenk at du er glad i han og at du ikke vil såre han med å fortelle han dette. Dette er vel heller ikke noe han vil få greie på? Det vil ta tid for deg, og du vil stadig vekk tenke at du burde kanskje si det. Men jeg synes ikke du burde det. Du vil komme over det du har gjort.

[Gjest kaya26]

Hei

Først vil jeg si at man ofte ønsker seg noe man ikke har. Helt normalt dette her.

Men det er ikke sikkert at gresset er grønnene på andre siden heller.

Når det gjelder å ta pause, så syntes jeg ikke du burde ta hensyn til det han ikke liker når det gjelder dette her. Da kommer du jo ingen vei.

Det viktigste nå er at du hører på fornuften og følelsen i deg.

Men en ting er jo sikkert at du blir jo ikke lykkelig av å ha det sånn.

Derfor syntes jeg at du eller han kunne ha bodd hos noen andre en stund, til du hvet hva du skal gjøre.

Når man er vække fra hverandre det er jo da man finner ut hvordan det er uten hverandre.

For etter min mening så hjelper det ikke bare å være glad i hverandre for å ha det godt sammen, men man er jo også avhengig av at begge sammarbeider.

Prøver å forstå situasjonen din,og forstår godt at dette kan være komplisert.

Desto større grunn etter min mening å være ærlig med hverande. Da er det lettere å forstå. Også for hans del.

Og når det gjelder å ha den brusende følelsen i kroppen ved å være forelsket, så vil dette alltid gi seg etter en stun da forelskelsen går over til kjærlighet.

Vedr.psykolog, må du enten forhøre deg med legen din, eller andre og at du prøver deg frem også. Dette kan jo bli litt slitsomt i lengden.

Uansett syntest jeg det viktigste er at du opplever at du gjør det som er rett, fordi du fortjener mer enn som så, det samme gjør samboeren din.

Mvh.

har hatt noen dager alene nå. Så nå har jeg kommet fram til at jeg må snakke med han, si at jeg er usikker på forholdet å trenger litt tid alene.

Vet ikke helt hvordan den "pausen" bør være, hvor lenge og om man skal ringes og slikt. Noen som har noen tanker om det?

Tror han merker at noe er galt for han ringer veldig mye og virker urolig. huff er ikke bra.

Må finne ut hva som er viktig for meg i et forhold, hva er viktigst?

det positive med han er at vi har et veldig lidenskapelig forhold, jeg syntes han er veldig tiltrekkende og sex er bra. Han er også veldig snill og ærlig. Tror han hadde blitt en god far og flink til å hjelpe til.

Det dårlige er at vi ikke snakker ordentlig sammen, vi kan ikke diskutere ting. Har totalt ulike interesser. Føler at det mangler mye på det punktet. Man kan vel uansett ikke få alt kanskje?

dette er bare ting jeg sitter å tenker på nå, er godt å skrive ting ned. Nå virket han jo egentlig ganske bra:) men er når jeg prater med han eller vi møtes at jeg blir kjempe irritert og sint..

[Gjest sadfds]

har hatt noen dager alene nå. Så nå har jeg kommet fram til at jeg må snakke med han, si at jeg er usikker på forholdet å trenger litt tid alene.

Vet ikke helt hvordan den "pausen" bør være, hvor lenge og om man skal ringes og slikt. Noen som har noen tanker om det?

Tror han merker at noe er galt for han ringer veldig mye og virker urolig. huff er ikke bra.

Må finne ut hva som er viktig for meg i et forhold, hva er viktigst?

det positive med han er at vi har et veldig lidenskapelig forhold, jeg syntes han er veldig tiltrekkende og sex er bra. Han er også veldig snill og ærlig. Tror han hadde blitt en god far og flink til å hjelpe til.

Det dårlige er at vi ikke snakker ordentlig sammen, vi kan ikke diskutere ting. Har totalt ulike interesser. Føler at det mangler mye på det punktet. Man kan vel uansett ikke få alt kanskje?

dette er bare ting jeg sitter å tenker på nå, er godt å skrive ting ned. Nå virket han jo egentlig ganske bra:) men er når jeg prater med han eller vi møtes at jeg blir kjempe irritert og sint..

Godt å høre at dere nå tar en liten pause. Hvor lenge denne pausen skal vare må være opptil deg, og hva du føler og oppnår når han ikke er der.

Syntes ikke dere bør ha noen som helst kontakt,for etter min mening ville jeg følt det som et press om han heletiden hadde ringt til meg.

Vær ærlig og si det til han slik du føler og opplever. Og at du er avhengig av å ha like interesser og kunne snakke om ting for å trives/ ha det godt i et forhold.

Dere begge fortjener at du er ærlig ovenfor ham,for da er du også ærlig ovenfor forholdet.

Hva som er viktigst må være helt og holdent opp til deg, bare du selv kan vite hva som må til for at du skal trives og ha det godt i et forhold.

[ridderskatten]

så det er ikke noe håp da?

Angrer som en hund..huff

Noen råd om hvordan jeg skal bli et bedre menneske:)?

Bør jeg virkelig si det? sårer han jo noe vannvittig da..

Nå har jeg ikke lest alle innleggene enda, men jeg må bare kommentere en ting en gang for alle. Du var utro en gang. og det var vel ikke akkurat det mest stolte øyeblikket ditt. MEN du er IKKE et ondt menneske. Utroskap er noe som kan skje med alle, så lenge omstendighetene jobber mot dem. Jeg prater ikke av erfaring, men jeg har merket fristelsen. Så vær så snill, ikke rakk altfor mye ned på deg selv. Troskap er selvfølgelig bedre enn utroskap, men ting skjer. Sånn er det bare. Jeg synes ikke du skal si det til han, men ta de vonde følelsene rundt utroskapet som en viktig lærepenge, slik at det ikke skal skje igjen. Det viktigste er at du følger hjertet og magefølelsen. Du er sikkert ei kjempeflott jente. Du hadde ikke hatt dårlig samvittighet hvis ikke. Jeg håper du finner ut av dette. Lykke til!