samlivkonflikter pga. uteliv (langt hjertesukk)

[hege]

Jeg er 30 år, og er skilt fra faren til sønnen vår som er tre år. Skilsmissen var av den "enkle" sorten, og vi har klart å kommunisere og behold et godt vennskap. Det siste året har jeg vært sammen med en annen mann, som er 34 år. Han er den store kjærligheten for meg, og jeg er helt sikker på at han elsker meg også.

I det daglige fungerer ting greit. Han har et unikt forhold til sønnen min og samarbeider uten problemer med eksmannen min. De kjenner hverandre forøvrig fra før, og vi kan fint være sammen alle tre (fire). - Slikt sett er jeg heldig stillt.

Kjæresten min har levd et tilsynelatende ukomplisert og "bekymringsfritt" liv, med god økonomi og sikker jobb i familiens firma. Han hadde samboer i mange år, men på mange måter levde de kanskje "hvert sitt" liv. Han er en svært selvstendig person med meget stor bekjentskapskrets - også gjennom familiens navn (firma). I helgene er han vant med å feste, og bruke store mengder alkohol. Det har vært mye sjekking og mange damer før han traff meg.

Jeg følte meg engentlig veldig ferdig med utelivet da jeg giftet meg og fikk barn. Jeg var klar for dypere innhold og andre verdier i livet mitt. Problemet ligger derfor i at jeg ikke klarer å takle utelivet hans, og blir utslitt av alle konfliktene dette medfører i samlivet vårt. Er jeg klar for en hjemmekveld, vil han bli rastløs og kanskje også dra ut alene. Kjæresten min vanker i liten grad hjemme hos folk, de møtes heller ute på byen. Det er hyggelige mennesker som jeg liker, men vi har ikke samme utgangspunkt for denne -for meg- overflatiske, soiale omgangsmåten. I og med at sønnen min er hos faren sin annenhver helg, har vi ingen "barnevaktproblemer", og har anledning til å gå på byen torsdag, fredag og lørdag. Den andre helga har vi noen ganger hvert hjemme, eller på hytta - men noen ganger er besteforeldrene barnevakt for oss. Jeg blir sliten av sene netter og bakrus, og får mindre og mindre energi. Men det aller verste er at vi stadig krangler mer og mer etter (og under) slike turer på byen. Jeg plages av sjalusi, og det gjør ikke ting enklere at han har en stor kvinnelig bekjentskapskrets, og er en veldig åpen og inviterende (flørtende) person. Dette var jo en egenskap jeg i utgangspunktet fallt for - men nå bare plages jeg av det. Vi har hatt våre episoder hvor jeg har følt meg utrolig ydmyket når damer kommer bort og klemmer/kysser ham, setter seg på fanget hans og "legger beslag" på ham. Spesiellt ei, som er ei venninne gjennom mange år (og som han også har vært til sengs med), er den som virker mest truende på meg. Jeg stoler på kjæresten min, men jeg føler at han, eller de damene det gjelder, ikke repekterer mine grenser ved å gjøre slikt.

Vi har snakket mye om det hjemme, men han sier at i hans bakgrunn/kultur er dette vanlig norm. For meg er klemming/kyssing og å sitte på fanget av langt mer privat karakter. Jeg har etterhvert skjønt at jeg må tolere mer for å klare å være sammen med ham. Samtidig blir jeg frustrert over at han har hatt/har venninner som er så forskjellige i fra meg moralsk sett. Han har også blitt atskillig mer forsiktig med hva han gjør når han er ute på byen, og det blir nesten enda mer problematisk når han sier nei til å gå på et vorspiel med damer jeg har "bannlyst", eller stopper jenter i å gi seg en klem, og de tolker det som at han har et "problem" i meg.

Det er vondt for meg å jobbe med mine "svake sidet" når andre fremhever og bekrefter dem for meg. Det dumme er også at jeg får dårlig samvittighet for at han ikke kan leve og gjøre det han har gjort før, og må ta hensyn til meg. Jeg får komplekser i forhold til andre jenter som "fikser" dette. I tillegg er han blitt så var på min oppførsel at det oppstår misforståelser og falske beskyldninger oss i mellom når vi er ute. Det er vel unødvendig av meg å si at disse blir verre dess mer alkohol det er med i bildet.

Jeg blir svært deprimert av dette, og har nå fått så liten selvtillitt i dette forholdet at jeg innimellom bare knekker sammen. Jeg føler at hvis jeg bare hadde vært mindre sjalu, mer åpensinnet og mer tolerant så hadde vi hatt det perfekt. Vi kommuniserer så godt sammen ellers, og har også et meget godt sexliv. Det er bare på dette "festing, sjekking/ikke-sjekking"-planet jeg føler at vi ikke er likeverdige. Så jeg tenker nå at heretter får han feste uten meg. Da slipper jeg å se ting jeg ikke liker, og han kan føle seg fri til å gjøre hva han vil. Jeg håper jo også at han etterhvert vi velge å være mer sammen med meg i stedet for å gå ut. Alikevel vet jeg at jeg vil bli skuffet og føle meg ensom de kveldene han velger å gå ut. Jeg ønsker jo at vi skal være sammen og gjøre ting sammen, og ha et felles verdigrunnlag. Det er ikke bare å si "gjør dine egne ting, besøk egne venner - bli et selvstendig menneske" osv. Jeg er 30 år og ønsker meg en mann, et hjem og en familie!!

Er det noen som har noen råd og erfaringer å dele med meg? Kan samlivsrådgivning være til nytte for oss? Hva mener andre om dette forholdet?

[Gjest Lex Lea]

Hei du!

Når samlivet går på selvtilliten løs er det noe gærnt! Jeg tror ikke denne karen er spesielt moden for sin alder. Det virker som han må ha bekreftelse på at han er attraktiv, det holder liksom ikke bare med deg, og det er ikke sånn det burde være (min mening) i et stødig parforhold. Hvis han ikke takler å være en hjemmekveld bare sammen med deg og barnet mistenker jeg at han har mer kompliserte motiv for å hele tiden ville ut på byen. Du burde ikke finne deg i det, det gir signaler om at du syns det er ok oppførsel! Jeg har aldri vært i familierådgivning selv, men jeg tror det er et bra tilbud. De kan kanskje hjelpe dere til å se ting fra andre perspektiv enn vanlig. Det har jo så lett for å låse seg i en bestemt retning når man krangler/diskuterer.

Lykke til og ha en fin nyttårsaften! )

[Gjest Hannahh]

Hei du!

Når samlivet går på selvtilliten løs er det noe gærnt! Jeg tror ikke denne karen er spesielt moden for sin alder. Det virker som han må ha bekreftelse på at han er attraktiv, det holder liksom ikke bare med deg, og det er ikke sånn det burde være (min mening) i et stødig parforhold. Hvis han ikke takler å være en hjemmekveld bare sammen med deg og barnet mistenker jeg at han har mer kompliserte motiv for å hele tiden ville ut på byen. Du burde ikke finne deg i det, det gir signaler om at du syns det er ok oppførsel! Jeg har aldri vært i familierådgivning selv, men jeg tror det er et bra tilbud. De kan kanskje hjelpe dere til å se ting fra andre perspektiv enn vanlig. Det har jo så lett for å låse seg i en bestemt retning når man krangler/diskuterer.

Lykke til og ha en fin nyttårsaften! )

Noen ganger elsker man hverandre, men kan ikke være sammen fordi man er FOR ulike. Jeg føler at det er slik i ditt tilfelle, dessverre.

Det å ha samme verdigrunnlag er svært viktig. Jeg tror ikke han kommer til å forandre seg. Han er 34 år og er som han er.

Jeg hadde ikke orket å ha et slikt forhold. Orker du?

[Erick]

Er du sikker på at dette er den store kjærligheten?

[hewa]

Noen ganger elsker man hverandre, men kan ikke være sammen fordi man er FOR ulike. Jeg føler at det er slik i ditt tilfelle, dessverre.

Det å ha samme verdigrunnlag er svært viktig. Jeg tror ikke han kommer til å forandre seg. Han er 34 år og er som han er.

Jeg hadde ikke orket å ha et slikt forhold. Orker du?

Jeg er veldig enig i det Hannahh skriver, noen ganger er man bare for forskjllige. Det virker som om det er slik i ditt forhold.

Jeg tror nok ikke han kommer til å forandre seg når han er 34 år, dette er nok mer en livsstil for han. Jeg tror det er veldig viktig å ha det sammen synet på noen viktige ting her i livet, hvis ikke kan samlivet bli svært komplisert.

Jeg skjønner godt at du sliter i dette forholdet, det hadde nok mange gjort. Både kvinner og menn. Du skriver at du mister selvtilliten din og det er et signal du skal ta på alvor. Det skal jo ikke være sånn i et forhold.

Familieterapi kan nok være et alternativ for dere, men jeg personlig tror forskjellen mellom dere er for stor.

Lykke til :-)

Hilsen

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Selv om han tar lett på at dere er forskjellige hva gjelder behov for uteliv, vil jeg råde deg til ikke å ta lett på dette. Når du opplever forhold til uteliv og festing som et samlivsproblem, skylder du deg selv å ta det seriøst opp med han.

En skikkelig samtale hvor dere begge kan forklare hverandre hva dere ønsker og opplever mht uteliv, vil kanskje bidra til oppklaring av misforståelser mellom dere. Men jeg tror du må være forberedt på at det også kan avsløre at dere har uforenlige behov mht. uteliv og fornøyelser. I så fall må ta stilling til om du vil leve med en partner som er slik.