til dere som regner dere som "normale"

[Gjest poister]

Er det noen av dere som kan fortelle meg hvordan det er og være i stabil psykisk form?

Er alle dager som en rett strek, ikke spes. trist og heller ikke spes. glad.

Jeg lurer seriøst på hvordan det er å være "stabil", jeg måler etter og kjenner på meg selv hele tiden, men klarer ikke å vite når det er jeg er stabil.

Dette er ment seriøst, trenger litt innblikk liksom.

mvh

[Gjest ikke psyk]

Mitt liv er ikke som en rett strek. Dersom humøret er en skala fra 1 til 10 hvor 1 er veldig deprimert og 10 er på topp, beveger jeg meg mellom 2 og 9 i løpet av en måned. Jeg kan være hoppende glad på vei hjem fra jobb, også tilbringe kvelden halvdeppende på sofaen fordi jeg leste en trist bok.Rundt mens-tider ligger jeg på 2-3, da er livet både kjipt og vanskelig.

Om jeg kunne spredd ett budskap her i verden ville det være at : det er normalt å ha humørsvigninger. Det er bare når de blir alt for store og invalidiserende at man er psyk.

[Niobe]

Å være stabil vil vel si at man har "mindre" og færre svingninger i humøret. Jeg var ganske ustabil før, og da kunne tilstanden min svinge voldsomt på veldig kort tid, og nedturene ble veldig "alvorlige" alltid.

Nå som jeg er mer stabil blir dagene mer like, og jeg føler meg mye tryggere på meg selv. Nedturene blir ikke så voldsomme, og jeg takler motgang mye bedre. Generelt så tåler jeg mer på de fleste områder nå.

Vet ikke om jeg har svart på det du lurte på nå...?

[terningkast6]

Noe fasitsvar har jeg ikke, men jeg tror det er å reagere *normalt* på ting som hender.

I løpet av en dag har et menneske vanligvis mange sinnssteminger, få eller ingen er vel enten bare glad eller bare trist eller bare sint?

Ustabil regner jeg som en som ikke reagerer innenfor normalen, blir uvanlig sint eller uvanlig trist for småting eller ingenting.

Mulig jeg er helt på jordet her....

[Gjest poister]

Mitt liv er ikke som en rett strek. Dersom humøret er en skala fra 1 til 10 hvor 1 er veldig deprimert og 10 er på topp, beveger jeg meg mellom 2 og 9 i løpet av en måned. Jeg kan være hoppende glad på vei hjem fra jobb, også tilbringe kvelden halvdeppende på sofaen fordi jeg leste en trist bok.Rundt mens-tider ligger jeg på 2-3, da er livet både kjipt og vanskelig.

Om jeg kunne spredd ett budskap her i verden ville det være at : det er normalt å ha humørsvigninger. Det er bare når de blir alt for store og invalidiserende at man er psyk.

Trodde ikke frisk varierte fra 2-9 på en skala fra 1-10, er ikke det ganske store svingninger?

Når jeg kommer ned på 3 på tilsvarende skala har jeg store problemer med å fungere på jobb.

Men det er selvsagt individuelt hvordan man regner skalaen, viss man er helt nede på 1 ser jeg for meg at jeg er sengeliggende (stupor)

På rundt omkring 2- 3 har jeg null selvtilit, er apatisk, store problemer med å få gjort noe som helst, tanker omkring døden og egen verdiløshet. Ekstremt slapp og tung i kroppen, og har angst.

Er dette normalt for gjennomsnittsmennesket, sykliggjør vi folks naturlige følelser? Og viss dette er normalt, hvordan kan det da se ut som at det er noen som klarer alt?

mvh

[amber sun]

Trodde ikke frisk varierte fra 2-9 på en skala fra 1-10, er ikke det ganske store svingninger?

Når jeg kommer ned på 3 på tilsvarende skala har jeg store problemer med å fungere på jobb.

Men det er selvsagt individuelt hvordan man regner skalaen, viss man er helt nede på 1 ser jeg for meg at jeg er sengeliggende (stupor)

På rundt omkring 2- 3 har jeg null selvtilit, er apatisk, store problemer med å få gjort noe som helst, tanker omkring døden og egen verdiløshet. Ekstremt slapp og tung i kroppen, og har angst.

Er dette normalt for gjennomsnittsmennesket, sykliggjør vi folks naturlige følelser? Og viss dette er normalt, hvordan kan det da se ut som at det er noen som klarer alt?

mvh

Jeg er uenig i det, jeg vil heller si at svingninger mellom 4 og 8-9 på den skalaen er vanlig pr. gjennomsnittsdag. Og så kan en i enkelte perioder kanskje komme ned i 2. Men det er ikke ofte.

Altså dersom 1 er skikkelig deprimert. For 2-3 er jo da rett over deprimert, og jeg kan ikke tro det er vanlig at de fleste har så store svingninger til vanlig?

For min egen del ligger jeg vel sånn generelt på 6-9, sånn cirka. Det er sjelden jeg er deppa, og føler meg som regel vel, i godt humør, positiv og glad, lykkelig.

Men jeg har hatt perioder ned i både 3,2 og til og med 1 (en kort periode), og måtte ha hjelp for å komme ut av det. Jeg regner _ikke_ dette som vanlig og normalt på gjennomsnittsdager.

Hvis noen har det sånn, kan en vel si at humørsvingningene må være temmelig kraftige! Såpass at det går ut over hverdagslivet.

[amber sun]

Noe fasitsvar har jeg ikke, men jeg tror det er å reagere *normalt* på ting som hender.

I løpet av en dag har et menneske vanligvis mange sinnssteminger, få eller ingen er vel enten bare glad eller bare trist eller bare sint?

Ustabil regner jeg som en som ikke reagerer innenfor normalen, blir uvanlig sint eller uvanlig trist for småting eller ingenting.

Mulig jeg er helt på jordet her....

Helt enig i det du svarte, terningkast6.

[Gjest Ikke psyk]

Trodde ikke frisk varierte fra 2-9 på en skala fra 1-10, er ikke det ganske store svingninger?

Når jeg kommer ned på 3 på tilsvarende skala har jeg store problemer med å fungere på jobb.

Men det er selvsagt individuelt hvordan man regner skalaen, viss man er helt nede på 1 ser jeg for meg at jeg er sengeliggende (stupor)

På rundt omkring 2- 3 har jeg null selvtilit, er apatisk, store problemer med å få gjort noe som helst, tanker omkring døden og egen verdiløshet. Ekstremt slapp og tung i kroppen, og har angst.

Er dette normalt for gjennomsnittsmennesket, sykliggjør vi folks naturlige følelser? Og viss dette er normalt, hvordan kan det da se ut som at det er noen som klarer alt?

mvh

Jeg var i tvil når det gjalt bunnen av skalaen, det må sies. Men jeg er ganske langt nede uten at jeg kaller med psyk. For at jeg skal kunne si det er noe galt med meg må 2 eren på skalaen vare over tid, ikke bare en kveld. Det har vel kun hendt i to perioder i mitt liv. En gang i puberteten og en gang som ung voksen. Begge gangene søkte jeg hjelp og begge gangene kom jeg meg opp igjen relativt fort.

Tror ikke noen klarer alt. Men mennesker har forskjellig innstilling til livet og ting som hender. Noen bekymrer seg mer enn andre. Bare det å tenke kan jo være nok til å få en deprimert. I tillegg ser jeg ikke bort i fra at kjemiske og arvelige faktorer spiller inn. Det er ikke alt man kan styre, selv om en er aldri så sunn og positiv.

[Gjest ikke psyk]

Jeg var i tvil når det gjalt bunnen av skalaen, det må sies. Men jeg er ganske langt nede uten at jeg kaller med psyk. For at jeg skal kunne si det er noe galt med meg må 2 eren på skalaen vare over tid, ikke bare en kveld. Det har vel kun hendt i to perioder i mitt liv. En gang i puberteten og en gang som ung voksen. Begge gangene søkte jeg hjelp og begge gangene kom jeg meg opp igjen relativt fort.

Tror ikke noen klarer alt. Men mennesker har forskjellig innstilling til livet og ting som hender. Noen bekymrer seg mer enn andre. Bare det å tenke kan jo være nok til å få en deprimert. I tillegg ser jeg ikke bort i fra at kjemiske og arvelige faktorer spiller inn. Det er ikke alt man kan styre, selv om en er aldri så sunn og positiv.

Må jeg få legge til at JA jeg synes i mange tilfeller vi sykeliggjør naturlige humørsvigninger. Bare sånn at det ikke blir noen misforståelser.

[Gjest poister]

Jeg er uenig i det, jeg vil heller si at svingninger mellom 4 og 8-9 på den skalaen er vanlig pr. gjennomsnittsdag. Og så kan en i enkelte perioder kanskje komme ned i 2. Men det er ikke ofte.

Altså dersom 1 er skikkelig deprimert. For 2-3 er jo da rett over deprimert, og jeg kan ikke tro det er vanlig at de fleste har så store svingninger til vanlig?

For min egen del ligger jeg vel sånn generelt på 6-9, sånn cirka. Det er sjelden jeg er deppa, og føler meg som regel vel, i godt humør, positiv og glad, lykkelig.

Men jeg har hatt perioder ned i både 3,2 og til og med 1 (en kort periode), og måtte ha hjelp for å komme ut av det. Jeg regner _ikke_ dette som vanlig og normalt på gjennomsnittsdager.

Hvis noen har det sånn, kan en vel si at humørsvingningene må være temmelig kraftige! Såpass at det går ut over hverdagslivet.

Jeg ser for meg en 1-10 skal slik:

1 = alvorlig/ dyp depresjon

2 = moderat depresjon

3 = mild depresjon

4-6 = normalt stemningsleie

7 = lett oppstemt

8-9 = hypoman

10 = manisk

Er jeg helt på jordet?

mvh

[soleil]

Jeg ser for meg en 1-10 skal slik:

1 = alvorlig/ dyp depresjon

2 = moderat depresjon

3 = mild depresjon

4-6 = normalt stemningsleie

7 = lett oppstemt

8-9 = hypoman

10 = manisk

Er jeg helt på jordet?

mvh

Du er ikke helt på jordet. Det fins jo slike skalaer i psykiatrien.

Men akkurat hvordan skal en slik skala være og hvordan måler man?

Som manisk depressiv så tror jeg min 10'er og 1'er er mye mer ekstrem enn mange andres.

Og skal 10'ern settes når man følelsesmessig har det helt topp eller når man er splitter pine manisk og psykotisk og ikke kan holde rede på noe?

[soleil]

Må jeg få legge til at JA jeg synes i mange tilfeller vi sykeliggjør naturlige humørsvigninger. Bare sånn at det ikke blir noen misforståelser.

Kan du komme med eksempler på hva du mener er sykeliggjøring?

På hvilken måte mener du man i dag sykeliggjør vanlige humørsvingninger?

[amber sun]

Jeg ser for meg en 1-10 skal slik:

1 = alvorlig/ dyp depresjon

2 = moderat depresjon

3 = mild depresjon

4-6 = normalt stemningsleie

7 = lett oppstemt

8-9 = hypoman

10 = manisk

Er jeg helt på jordet?

mvh

Du har sikkert helt rett.

Og da må jeg samtidig forandre litt på det jeg skrev ang. øverste del av skalaen. Jeg tenkte ut fra meg selv, var ikke klar over at det fantes en sånn kjent skala i psykiatrien (som soleil skriver). Jeg tok ikke høyde for at 8-9 var hypoman; eller nesten på grensen til manisk.

Hvis dette er en kjent skala, må jeg forandre toppen til 7-8, som "normal" pr.gjennomsnitt, (kanskje bare 7), og ikke oppe i 9 som jeg skrev.

Beklager at jeg baserte dette kun på egen erfaring. Var ikke klar over at det var en kjent skala, og at det gikk mot manisk på øverste tallet.

[soleil]

Du har sikkert helt rett.

Og da må jeg samtidig forandre litt på det jeg skrev ang. øverste del av skalaen. Jeg tenkte ut fra meg selv, var ikke klar over at det fantes en sånn kjent skala i psykiatrien (som soleil skriver). Jeg tok ikke høyde for at 8-9 var hypoman; eller nesten på grensen til manisk.

Hvis dette er en kjent skala, må jeg forandre toppen til 7-8, som "normal" pr.gjennomsnitt, (kanskje bare 7), og ikke oppe i 9 som jeg skrev.

Beklager at jeg baserte dette kun på egen erfaring. Var ikke klar over at det var en kjent skala, og at det gikk mot manisk på øverste tallet.

Dette 1-10 opplegget her er ikke en kjent skala som jeg kjenner til og det vil uansett være en meningsløs skala for en psykisk frisk person. Uansett blir skalaen individuell og vanselig å måle med bare tall. For at det skal bli lettere å sammenligne må en utdype hva en mener med 1, 2, 3 osv..

[Gjest poister]

Du er ikke helt på jordet. Det fins jo slike skalaer i psykiatrien.

Men akkurat hvordan skal en slik skala være og hvordan måler man?

Som manisk depressiv så tror jeg min 10'er og 1'er er mye mer ekstrem enn mange andres.

Og skal 10'ern settes når man følelsesmessig har det helt topp eller når man er splitter pine manisk og psykotisk og ikke kan holde rede på noe?

Ja det er akkurat det som er problemet mitt, nedstemthet/ oppstemthet oppleves subjektivt, jeg synes derfor det er helt håpløst og svare på hvor jeg befinner meg.

Kanskje er en 3 for meg en 1 for deg og en 4 for en annen (satt på spissen).

Utrolig slitsomt og hele tiden skulle vurdere dette, men det gjør jeg faktisk. Derav spm. mitt her på åpent, selv om jeg dog ikke har krefter til å lure så veldig når jeg nærmer meg 2 tallet.

mvh

[Gjest ikke psyk]

Kan du komme med eksempler på hva du mener er sykeliggjøring?

På hvilken måte mener du man i dag sykeliggjør vanlige humørsvingninger?

Foreksempel når "alle" kaller seg deprimerte - uten å ha vært hos lege, uten å ha fått en diagnose. Uten å egentlig være noe annet enn litt trist og misfornøyd med livet. Jeg vet der er mange som virkelig er deprimerte, men nettopp derfor er det viktig å forbeholde diagnosen til de som virkelig trenger den, og trenger å bli tatt på alvor med den.

I tillegg syns jeg det er sykeliggjøring når man ikke skal kunne oppleve personlige nedturer uten en psykisk diagnose. For all del - mange har diagnose med rette.

Syns det er viktig å huske på at psykiske lidelser "bare" er ekstreme former av normale tilstander. De går litt lenger ut på skalaen for å si det sånn

(og apropo skala var min også hjemmelaget)

[soleil]

Ja det er akkurat det som er problemet mitt, nedstemthet/ oppstemthet oppleves subjektivt, jeg synes derfor det er helt håpløst og svare på hvor jeg befinner meg.

Kanskje er en 3 for meg en 1 for deg og en 4 for en annen (satt på spissen).

Utrolig slitsomt og hele tiden skulle vurdere dette, men det gjør jeg faktisk. Derav spm. mitt her på åpent, selv om jeg dog ikke har krefter til å lure så veldig når jeg nærmer meg 2 tallet.

mvh

Går du til behandling så kan du kanskje i samarbeid med behandleren lage et redskap for å vurdere hvordan du har det. Kanskje 1 kan være når en er så dårlig at en ikke orker dusje, ikke orker stå opp av senga, ikke tør å gå på butikken eller ta telefonen og griner store deler av døgnet.

10 er kanskje når en har en god følelse innvendig, man fungerer godt i forhold til familie og venner og at man takler de daglige gjøremål og opplevelser på en ok måte uten å flippe ut, bryte sammen eller gi opp.

Det fins måleinstrumenter for å finne ut graden av depresjon, men i seg selv tror jeg ikke slike hjelpemidler har noen positiv effekt på depresjonen. En må åi såfall bruke det på en bevisst måte og helst i samarbeid med en behandler som har klare tanker om hva det skal være godt for. Men for noen kan det hjelpe en i å bli bevisst på hva som påvirker en positivt og negativt og kanskje bli bevisst på hva som er sykdom og hva som er normalt. I forbindelse med utprøving av medikamenter eller terapi så kan det sikkert være lurt å skrive dagbok eller å sette ord på funksjonsevnen og opplevelsen av livskvalitet og helse. Samtidig som en kjenner på hva som ikke fungerer så må en ikke glemme det som fungerer godt og å fokusere på det.

[Gjest Daisy]

Er jo dager som er gode og dårlige. Men om jeg har en dårlig dag slenger jeg meg på sofaen, ser litt på tv og det går som regel over til neste gang. Ellers er kjæresten god terapi. Godt å ha noen å snakke om de små så vel som de store problemene.

[Gjest Daisy]

Trodde ikke frisk varierte fra 2-9 på en skala fra 1-10, er ikke det ganske store svingninger?

Når jeg kommer ned på 3 på tilsvarende skala har jeg store problemer med å fungere på jobb.

Men det er selvsagt individuelt hvordan man regner skalaen, viss man er helt nede på 1 ser jeg for meg at jeg er sengeliggende (stupor)

På rundt omkring 2- 3 har jeg null selvtilit, er apatisk, store problemer med å få gjort noe som helst, tanker omkring døden og egen verdiløshet. Ekstremt slapp og tung i kroppen, og har angst.

Er dette normalt for gjennomsnittsmennesket, sykliggjør vi folks naturlige følelser? Og viss dette er normalt, hvordan kan det da se ut som at det er noen som klarer alt?

mvh

Jeg har det iallefall ikke sånn som deg når jeg er deppa. Kan selvsagt ha dager hvor alt er fælt jeg også, men det går som regel over. Og jeg er langt i fra apatisk og har ikke tanker rundt døden. Det du beskriver der vil være en 1 på min skala.

[Gjest Daisy]

Jeg har det iallefall ikke sånn som deg når jeg er deppa. Kan selvsagt ha dager hvor alt er fælt jeg også, men det går som regel over. Og jeg er langt i fra apatisk og har ikke tanker rundt døden. Det du beskriver der vil være en 1 på min skala.

En ting til...

De som tilsynelatende klarer alt... det er ikke alltid de er så vellykkede og perfekte som man kan tro. Kjenner bl.a en jente som jeg trodde var "perfekt". Så viser det seg at det er mange skjulte hemmeligheter og småløgner.