Det går mot brudd ... (langt)

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Jeg har hatt en dårlig start på dagen i dag. Har grått hele veien mens jeg kjørte til jobben. Mannen min hadde ungene alene i går kveld mens jeg var i klubb og da hadde han nektet å følge minstemann på do (er 5 så hun burde klare seg selv, men er litt engstelig for tiden) så det endte med at hun ikke klarte å holde seg lengre. Da minsten tisset på seg ble pappa sint og eldstejenta ringte meg. Jeg fikk henne til å hjelpe med å vaske og skifte på pysj på den lille, hun hadde også lest for henne og de hadde lagt seg sammen i min seng. Pappa hadde avsluttet dagen med at hvis de ikke gjorde som han sa så ”smeller det”. Det er hyggelig pappa å ha ! Han er veldig hissig og utålmodig med barna. Det er flere ganger daglig at de får kjeft og og han sier stadig at de er helt "håpløse". Forferdelig å få høre det stadig vekk. De skal helst være pene og pyntelige, ikke avbryte og sitte pent og stille. Da er livet greit ...!

Vi har vært gift i 18 år. Vi har to små barn som vi fikk i moden alder etter å ha prøvd lenge å få barn. Det var nok mitt barneønske som var dominerende. Han kunne fint klart å leve et liv uten barn, men siden han var så glad i meg gikk han med på at vi skulle få barn (sier han i dag). Nå har han funnet ut (etter 8 år) at han ikke trives i rollen som far og vil flytte fra oss. Vi har hatt det tungt i noen år nå, og han har til tider en oppførsel overfor meg å barna som er helt uakseptabel. Han er kjempeflink med ungene når han har lyst selv, men når man har barn kan man ikke bare skru av knappen år det ikke passer. Jeg føler ikke at han tar ansvaret alvorlig og at han er en super egoist.

MEN, jeg har så mange spørsmål. Jeg har ikke fast jobb for tiden og jeg har ikke så høy inntekt; og da heller ikke fast inntekt. I det arbeidsmarkedet som er i dag så er jeg ikke sikker på om jeg får noe fast med det første heller. Hvordan skal jeg da få lån når jeg ikke kan dokumentere fast inntekt. Jeg vil sitt igjen med litt penger etter salg av felles bolig, men den er i et strøk som jeg ikke har råd til å bo. Jeg må flytte et annet sted. Kan jeg flytte hvor som helst med ungene eller har han innflytelse på det. Jeg har lite kontanter, kun inntekten fra jobben. Hvordan skal jeg klare meg ???? Hvordan skal samværet med far bli når han ikke vil ha så mye med dem å gjøre og hvordan skal jeg klare å overlate ungene til ham når han er så ustabil og hissig. Den minste vil helst ikke være sammen med ham alene. Han har tidligere sagt at han ikke er sikker på om han ønsker å ha kontakt med de. Eldstemann er veldig knyttet til pappa og vil savne ham forferdelig. Hun ser hans dårlige sider, men klarer å leve med det på en annen måte en minstemann. Kan han gjøre dette mot barna ? Hvordan er samværsreglene? Hvordan skal jeg tørre å levere ungene til ham i ferier. Hans liv om sommeren er ferie ved sjøen, for eksempel på båt. Han er glad i en fest og er en egoist som tar best vare på seg selv. Hvordan ville dere tørre å sende to barn av gårde med en dere ikke stoler på, og som til tider kan drikke kanske mye når han har ferie? Hvilke rettigheter har jeg og kan jeg stille noen krav ???

Mange spørsmål fra meg i dag. Dere synes sikkert dette høres helt vilt ut, men jeg trenger hjelp. Jeg har fått nok etter mange år og tror det beste ville være for oss voksne å bo hver for oss, men når jeg tanker på barna vet jeg ikke hva som vil være best. Av to onder o.s.v.

Trenger sårt til at noen tar seg tid til å svare meg på det jeg lurer på. Jeg er helt uerfaren på dette området, så her mottas alle råd med takk. Hvis jeg ønsker noen å snakke med – hvor henvender jeg meg da; kommunen ?

[Gjest familievernkontor]

Ring komunen, de henviser til et familevernkontor. Der kan du få svar på alt det praktiske, og når alt dette er avklart, er det lettere å ta tak i det som bare dere to kan bestemme.

[Gjest også alenemor]

Dere må jo til megling, der kan du ta opp dine bekymringer.

Hvis far ikke ønsker kontakt med barna etter skilsmissen er det desverre ikke noe å gjøre med det. Barn har ingen rettigheter i så måte.

Hvis far ønsker samvær er jo det aller best. Jeg har også en hissigpropp som far til mine barn, og bekymret meg for hvordan det ville gå når han skulle være alene med barna. Det har gått over all forventing. Jeg har kommet til at vi alle er ulik, og at barn ikke har vondt av å forholde seg til ulike mennesker. Han er en like god far for barna som jeg er mor selv om han gjør mange ting på en måte som jeg ikke ville ha gjort. Så lenge det ikke dreier seg om mishandling synes jeg at vi må godta ulikhetene.

Mine barn gråt og nektet å dra til far de første årene, det var vondt og vanskelig. Nå har ting gått seg til, barna har kjempegod kontakt med far, og far har vel etter hvert klart å se verdien i egne barn.

Når det gjelder økonomi så må du kanskje få en advokat som ivaretar dine interesser. Etter et såpass langt samliv burde det være en god del verdier dere må dele på. Mange får ikke med seg det de rettmessig har krav på, og når boet er oppgjort er det lite å gjøre i ettertid. Du med lav inntekt har vel kanskje krav på fri rettshjelp?

[kakki1365380609]

Stakkars deg og dine barn. Og stakkars mann som ikke klarer å oppføre seg skikkelig mot dem som er glad i ham.

Når det gjelder det økonomiske så er jeg av den oppfatning av at "alt går" og man lander på bena til slutt.

Av hensynt til barna tror jeg nok at jeg hadde tatt ut separasjon. Kanskje helgebesøkene går bedre enn du tror. Kanskje han etter en stund vil savne dem så mye at han oppfører seg som en skikkelig pappa når de er hos ham?

Denne oppførselen hans vil føre til dårlig selvtillit og selvbilde hos barna. De vil huske det hele livet og små barn tror at det voksne sier er sant.

Alt det praktiske kan jeg nok ikke svare deg på. Men ta kontakt med familievernkontoret eller noe slikt, de kan nok fortelle deg mye.

Ta hensyn til deg selv og barna dine.

Lykke til og mange klemmer fra meg

[annete]

Har mange av de samme følelsene som deg, men har ikke det samme pappa-problemet.

Ville egentlig bare si at jeg har selv ringt familievernkontoret i dag og søkt om megling. Ingen enkel telefon å ta, men det er jo faktisk en lettelse å ha tatt et skritt på veien.

Uansett hvordan det blir for dere bør du ta den telefonen og få avtalt et møte slik at dere kan få pratet med noen som kan være nøytrale.

Lykke til, føler med deg.

Varme klemmer fra annete

[Angela1365380318]

Stakkars deg!

Jeg vokste selv opp med en slik far, men med en fantastisk mor!

Dersom ikke mannen din vil ha noe med dem å gjøre, så er kansje det i det lange løp best. Fordi om det er ille å bli avvist av pappaen sin, så kan psykisk terror ødelegge veldig mye det også. Også senere i livet!!

Kansje dere bør se litt forbi barna og tenke på hva dere to vil som par?

Vi dere skilles eller vil dere fortsette sammen?

Alle forhold har gode og dårlige perioder...

Kansje kan dere snakke sammen om humør svigningene hans og om det er noe spesielt som fører til de.

Du skriver jo at han kan være en snill far (det kunne min også, men ikke ofte nok)Og at den eldste er svært knyttet til han.

Er det slik at han egentlig ikke liker småbarn, men kansje litt eldre og tennåringer feks?

Det er mange menn som føler at de ikke takler de helt små, men når de har blitt så gamle at de kan komunisere ordentlig da liker menn de ofte bedre.

Jeg ønsker dere lykke til iallefall!

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Stakkars deg!

Jeg vokste selv opp med en slik far, men med en fantastisk mor!

Dersom ikke mannen din vil ha noe med dem å gjøre, så er kansje det i det lange løp best. Fordi om det er ille å bli avvist av pappaen sin, så kan psykisk terror ødelegge veldig mye det også. Også senere i livet!!

Kansje dere bør se litt forbi barna og tenke på hva dere to vil som par?

Vi dere skilles eller vil dere fortsette sammen?

Alle forhold har gode og dårlige perioder...

Kansje kan dere snakke sammen om humør svigningene hans og om det er noe spesielt som fører til de.

Du skriver jo at han kan være en snill far (det kunne min også, men ikke ofte nok)Og at den eldste er svært knyttet til han.

Er det slik at han egentlig ikke liker småbarn, men kansje litt eldre og tennåringer feks?

Det er mange menn som føler at de ikke takler de helt små, men når de har blitt så gamle at de kan komunisere ordentlig da liker menn de ofte bedre.

Jeg ønsker dere lykke til iallefall!

Takk for råd og tips. Sikkert fornuftig å tenke på hva vi som par vil. Jeg er veldig opptatt av ungenes ve og vel og har nok lett for å sette meg selv for mye til side og irritere meg over at han setter seg vel mye i sentrum.

Skal snakke med ham i løpet av helgen så kanskje han vil bli med meg til fam.rådgivning. Det beste hadde vært hvis vi fikk ekteskapet til å fungere og familien holdes samlet, men ikke for enhver pris.

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Har mange av de samme følelsene som deg, men har ikke det samme pappa-problemet.

Ville egentlig bare si at jeg har selv ringt familievernkontoret i dag og søkt om megling. Ingen enkel telefon å ta, men det er jo faktisk en lettelse å ha tatt et skritt på veien.

Uansett hvordan det blir for dere bør du ta den telefonen og få avtalt et møte slik at dere kan få pratet med noen som kan være nøytrale.

Lykke til, føler med deg.

Varme klemmer fra annete

Takk for gode tanker, råd og tips. Jeg skal snakke med mannen min i løpet av helgen og så får vi prøve å gå i fam.terapi sammen. Jeg tror jeg kan få ham med på det. Jeg har ikke helt den store troen at det vil hjelpe oss, men ingenting skal være uprøvd.

Lykke til du også. Jeg har lest at du også har ditt å slite med.

Klemmer fra

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Stakkars deg og dine barn. Og stakkars mann som ikke klarer å oppføre seg skikkelig mot dem som er glad i ham.

Når det gjelder det økonomiske så er jeg av den oppfatning av at "alt går" og man lander på bena til slutt.

Av hensynt til barna tror jeg nok at jeg hadde tatt ut separasjon. Kanskje helgebesøkene går bedre enn du tror. Kanskje han etter en stund vil savne dem så mye at han oppfører seg som en skikkelig pappa når de er hos ham?

Denne oppførselen hans vil føre til dårlig selvtillit og selvbilde hos barna. De vil huske det hele livet og små barn tror at det voksne sier er sant.

Alt det praktiske kan jeg nok ikke svare deg på. Men ta kontakt med familievernkontoret eller noe slikt, de kan nok fortelle deg mye.

Ta hensyn til deg selv og barna dine.

Lykke til og mange klemmer fra meg

Takk for godt og positivt svar. Jeg skal først prøve å få ham med på fam.rådgivning så får vi heller ta ut separasjon og flytte fra hverandre hvis det ikke går. Det må vel gå an å få til en grei deling på samvær med ham også etterhvert sånn at ungene får se ham hvis det skulle bli så galt.

Takk til deg og klem fra

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Dere må jo til megling, der kan du ta opp dine bekymringer.

Hvis far ikke ønsker kontakt med barna etter skilsmissen er det desverre ikke noe å gjøre med det. Barn har ingen rettigheter i så måte.

Hvis far ønsker samvær er jo det aller best. Jeg har også en hissigpropp som far til mine barn, og bekymret meg for hvordan det ville gå når han skulle være alene med barna. Det har gått over all forventing. Jeg har kommet til at vi alle er ulik, og at barn ikke har vondt av å forholde seg til ulike mennesker. Han er en like god far for barna som jeg er mor selv om han gjør mange ting på en måte som jeg ikke ville ha gjort. Så lenge det ikke dreier seg om mishandling synes jeg at vi må godta ulikhetene.

Mine barn gråt og nektet å dra til far de første årene, det var vondt og vanskelig. Nå har ting gått seg til, barna har kjempegod kontakt med far, og far har vel etter hvert klart å se verdien i egne barn.

Når det gjelder økonomi så må du kanskje få en advokat som ivaretar dine interesser. Etter et såpass langt samliv burde det være en god del verdier dere må dele på. Mange får ikke med seg det de rettmessig har krav på, og når boet er oppgjort er det lite å gjøre i ettertid. Du med lav inntekt har vel kanskje krav på fri rettshjelp?

Takk ! Så godt å se at samvær kan fungere med en hissig far også ) Du kom med mange kloke ord. Jeg er enig at barn har godt av å se at alle ikke er like og forholde seg til forskjellige personer, men jeg vil ikke at de skal være usikre og redde på grunn av hans oppførsel. Det er min oppgave å sørge for at de har det bra så lenge han ikke er voksen nok til å dele på oppgaven med meg.

I alle fall - godt å lese ditt innlegg ! Det hjalp!

Klem fra

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

Ring komunen, de henviser til et familevernkontor. Der kan du få svar på alt det praktiske, og når alt dette er avklart, er det lettere å ta tak i det som bare dere to kan bestemme.

Tipset er tatt til etterretning. Jeg har funnet telefonnummer og skal ringe på mandag. Skal bare snakke med mannen min først å høre om han blir med slik at jeg vet hva jeg skal si når de spør om vi kommer sammen. Dette blir tøft og utfordrende, men kanskje vi vil komme styrket ut av det.

TAKK !

Klem fra

[Gjest qåp]

xen min var sånn mot mine barn. Jeg klarte å bryte ut av forholdet også fordi jeg ikke hadde følelser for han, vilket er vanskelig når ungene blir behandlet på den måten.

Hadde ikke jeg gått fra ham, så hadde jeg blitt fratatt omsorgen for ungene. Det er bare et tankekors. Enten man velger å tro på det eller ikke.

[Gjest ulykkelig, redd og usikker]

xen min var sånn mot mine barn. Jeg klarte å bryte ut av forholdet også fordi jeg ikke hadde følelser for han, vilket er vanskelig når ungene blir behandlet på den måten.

Hadde ikke jeg gått fra ham, så hadde jeg blitt fratatt omsorgen for ungene. Det er bare et tankekors. Enten man velger å tro på det eller ikke.

Men hvordan ble det med farens samvær med barna? Det er det som bekymrer meg så. Nå er jeg der til å "rydde" opp litt i låste situasjoner og ta tak i ting som jeg synes går for langt. Hva når de skal takle dette alene i samvær med ham?

Han er ikke voldelig mot dem på noen måte, men han er utålmodig og har veldig kort lunte. Kan fare opp for den minste filleting. Føler at det usikre med når det "smeller" er verst for ungene. Han kan være kjempeflink med den når han har overskudd og har lyst, men det vet man aldri når er før det plutselig skjer noe positivt. Jeg tror han virkelig prøver, noen ganger, men jeg er redd han rett og slett ikke er noe farsemne. Han sier selv at dette fikser han dårlig og han føler at livet hans har blitt et mareritt etter at han ble familiefar. Det har det i og for seg blitt for oss andre tre også, så kanskje vi skal innse at han ikke blir bedre og at vi alle har det bedre med en splitt av familien. Jeg synes det er en fallitterklæring av ham, men kanskje han rett og slett ikke er typen som passer inn i et vanlig fam.liv. Jeg forguder ungene mine og er evig takknemlig for de, så da får offeret heller bli at ekteskapet ikke holdt; dessverre. Kjærligheten er vel ikke så sterk lengre heller etter mange år med problemer, skuffelser og mange vanskelige episoder.

Tar gjerne imot flere råd. Hvordan har situasjonen blitt for deg som alenemor og hvordan er forholdet nå til far, både for deg og ungene?

[Gjest qåp]

Men hvordan ble det med farens samvær med barna? Det er det som bekymrer meg så. Nå er jeg der til å "rydde" opp litt i låste situasjoner og ta tak i ting som jeg synes går for langt. Hva når de skal takle dette alene i samvær med ham?

Han er ikke voldelig mot dem på noen måte, men han er utålmodig og har veldig kort lunte. Kan fare opp for den minste filleting. Føler at det usikre med når det "smeller" er verst for ungene. Han kan være kjempeflink med den når han har overskudd og har lyst, men det vet man aldri når er før det plutselig skjer noe positivt. Jeg tror han virkelig prøver, noen ganger, men jeg er redd han rett og slett ikke er noe farsemne. Han sier selv at dette fikser han dårlig og han føler at livet hans har blitt et mareritt etter at han ble familiefar. Det har det i og for seg blitt for oss andre tre også, så kanskje vi skal innse at han ikke blir bedre og at vi alle har det bedre med en splitt av familien. Jeg synes det er en fallitterklæring av ham, men kanskje han rett og slett ikke er typen som passer inn i et vanlig fam.liv. Jeg forguder ungene mine og er evig takknemlig for de, så da får offeret heller bli at ekteskapet ikke holdt; dessverre. Kjærligheten er vel ikke så sterk lengre heller etter mange år med problemer, skuffelser og mange vanskelige episoder.

Tar gjerne imot flere råd. Hvordan har situasjonen blitt for deg som alenemor og hvordan er forholdet nå til far, både for deg og ungene?

Vist dere ikke blir enige, eller at du ikke stoler på ham, så vil jeg på det sterkeste anbefale deg å ta kontakt med familievern kontoret, for da får dere en tredje part som kan være behjelpelig.

Samt at vedkommende holder hverken med deg eller din mann, så han forholder seg nøytral.

Det blir nok du som skal ha omsorgen for barna, og da er det jo vanlig samværstid, annen hver helg og en dag i uken vist han har mulighet for det.

Han er negativ, og en mann som sier at han ikke ønsker å få barn eller at han gjør det for din skyld, må du alltid ta på alvor.

Du kan selvsagt ikke nekte ham samvær med barna, men følg med dem, og forlang at han er med på å sammarbeide.

Vist ikke så blir ungene usikker og redd. De vil etter hvert få problemer med hvordan de skal forholde seg.

Tro meg dette kan gå utover alt og alle i lengden.

Så her er det viktig at DU setter krav utfra dine barns behov og faste rutiner.

Meg og x-en har kommet frem til en løsning slik at barna blir de "minst" skade lidende.

Er du bekymret for om far klarer omsorgen for barna? Da gir du beskjed om det, og setter betingelser.

Vist han skal ha vanlig samvær med barna,så er det avhengig av at han skjerper seg og tar ansvaret som en pappa skal gjøre.

Jeg oppdaget at faren "forandret" seg noe etter at vi ble skilt, og det kan jo skje dere også. At faren til englene dine tar det mer på alvor. Ikke se helt bort fra det, men send ikke ungene avgårde vist du ikke er trygg.

Har vært alene om omsorgen i 2 år og har aldri hatt det bedre. Ungen også. Viktig at du har folk rundt deg som kan være der når du trenger det.

Kom deg ut, opp og videre.

Alt vil bli bra til slutt, dette er bare en overgangs periode.

Husk!!! Dette er ikke slutten, men begynnelsen.