Overstyring?

[Connect]

Vi er et par i tredveårene som har to gutter på hhv. 4 og 6 år. Når min kone kommer hjem og er sliten ønsker jeg å avlaste henne. Jeg sier derfor at jeg kan ta meg av barna. Problemet mitt er at selv om hun er sliten og jeg har sagt at nå er barna mitt ansvar så klarer hun ikke å holde seg unna, hun må inn og korrigere. Når ikke ting går som hun vil så sier hun ifra. Jeg har et godt forhold til guttene våre og er svært glad i dem, jeg mener selv at jeg er flink med barn og at de har det bra når jeg passer dem. Derfor er det ekstra slitsomt at hun går inn og overstyrer, det sier meg at jeg ikke er god nok og ikke gjør ting godt nok. Det er til tider nokså frustrerende. Hun var værre tidligere når guttene var mindre og jeg tenkte det var et sterkt morsinnstinkt, men håpte at det skulle gå over slik at jeg får anledning til å bidra mer etterhvert.

Hva kan jeg gjøre?

[Mistera]

Sorry, men det er faktisk bare sånn kvinner er... spes mødre og bestemødre...

[cecily]

huff, lei kvinnetendens det der ja.

har du fortalt henne hvor mye hennes innblanding plager deg?

det har du helt sikkert, nesten dumt spørsmål fra meg. så på dr phil her en dag. tross amerikansisering er dette showet faktisk bra i den forstand at disse selvfølgelighetene som blir sagt, så er rådene så banale at vi glemmer ut å tenke slik i hverdagen.

dr phil sa til en mann med samme problem som deg, at han i sin væremåte tillot konen sin å sjefe over ham, lar seg fortelle hvordan hun vil at ting skal gjøres. kompliment til deg, beklager c",) men han har kanskje et poeng likevel. si fast og bestemt i fra fremover at nå utfører du oppgavene og ikke henne. takler hun ikke å se at du gjør ting anerledes enn henne, er det mulig at hun rett og slett bør gi deg og barna litt privattid i sammen. fysisk gå vekk rett og slett. ikke la henne kommandere deg. det har ikke barna deres godt av å lære heller.

[Lady 2004]

Ikke finn deg i det. Hun må akseptere at vi alle er forskjellig, og at man gjør ting på forskjellige måter.

Sett beina ned og krev en løsning på det også fra hennes side. Hvorfor ikke sette et ultimatum?

Bør få henne til å forstå alvoret i det,samt at hun vet slettes ikke hvor heldig hun er som har en far til barna som virkelig tar ansvar.

Forstår godt at du blir lei, og syntest heller hun burde gi oppmuntring og ros for det ansvaret du tar. Skjønner bare ikke at det går an å være så vanskelig.

Likevel syntes jeg det må kunne gå an å rettlede eller korriegere hverandre, men ikke på den måten av at hun skal ha alt på sinn måte. Da er det jo hun som på en måte får "makten" da om jeg kan si det på den måten.