Vil fortelle men...

[Gjest jobajoba]

Vi er ganske i begynnelsen av prosessen nå, og har fortalt et par venner at vi skal adoptere, men bare venner vi vet ikke har kontakt/ikke kjenner min mor...

Vi har ikke fortalt henne det enda, og jeg gruer meg til det...

Hun vil bli glad for et barnebarn til, det er ikke det, men det er pengene...

Hun er litt opphengt i pengene våre, dette kommer nok fra en tid 4-5 år tilbake, da vi ikke hadde så bra økonomi. Den har bedret seg betraktelig og vi tar ikke opp lån for å adoptere, men bruker sparepenger og sparer en god del nå under prosessen.

Siden vi har et barn(magebarn), vet jeg hun kommer til å synes vi bruker alt for mye penger på dette og bør ta til takke med det vi har.

Selv om vi ikke er "rike" så har vi så vi greier oss + at vi greier spare en del tusen pr mnd.

Nå får man jo omlag 30.000 tilbake etterpå, men likevel tror jeg hun vil steile om hun finner ut at vi må bruke 50.000 fra lomma(da har jeg ikke tatt med hentereise).

Og jeg vet det er vårt valg, men på andre områder står jeg nært min mor, og jeg er redd hun skal prøve og prate oss bort fra det(noe hun ikke vil greie) og at det skal ødelegge noe av det forholdet vi har. Hun vil også helt sikkert mene at de sparepengene skulle vi heller brukt på andre ting(hus,bil).

Vet ikke hvordan jeg skal få henne til å forstå at dette betyr mer enn fint hus og bil, og at det kan vi ta etter adopsjonen.

Føler det legger en veldig demper på det hele, fordi at jeg ikke kan få fortalt det til alle jeg vil, for jeg vil jo ikke hun skal få høre det via omveier.

Det er ikke slik at vi MÅ fortelle det nå, men jeg vil jo gjerne gjøre det når godkjenningen forligger(forhåpentligvis nå snart), og før papirene sendes ut av landet.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det...

[Angela1365380318]

Jeg synst det er synd om det blir økonomiske sider som avgjør om hun blir glad eller ikke. Du skrev at dere ikke hadde sørlig god kontakt, så da bør du kansje ikke bry deg for mye, fordi om det sikkert ikke er så lett, siden det er tross alt mammaen din.

Fortell det til folk du vet vil bli glade på deres vegner og som vil støtte og muntre dere opp først, er mitt råd.

Det er flere her med dårlig økonomi som har adobtert, har de klart det, klarer nok også dere også å spare. Som en skrev her inne "det finnes mye god næring i havregrøt" Og havregrøt til kvelds i stedet for en middag nummer 2 er vel et barn verdt?

[Gjest been there........]

dette kunne ha vært meg. Mammaen min er også fryktelig opptatt av penger,og hva ting koster,hun har enda ikke kommet over hva vi har betalt, og skal betale i vår neste adopsjon. Hun spør hver gang jeg snakker med henne i telefonen om vi virkelig skal ha flere, og så avslutter hun med "ja-ja- viss dere har så mye penger".................. når jeg svarer at JA vi skal ha en til. Fryktelig trist å forholde seg til, men du som jeg må bare heve deg over det. Forhåpentlig vis klarer både din og min mor å se barnet etterpå- ikke bare pengene vi har brukt på å få barnet.

sender deg gode tanker, og håper du finner de riktige ordene til å fortelle om det kommende barnet.

[JAN03]

Rart dette med mødre...

Vi vil så gjerne bli møtt med oppmuntring og få positiv respons på val vi gjer. Når eg fortalde mor at vi ville adoptere var første kommentar. " Er ikkje det forferdeleg dyrt??? "

Mor har ikkje kommentert, spurt spørsmål eller noko anna gjennom heile adopsjonsprosessen. Dette har vore ein stor skuffelse og eg har følt at ho har vore negativ. No trur eg kanskje at ho ikkje er negativ, men dette har vore så ukjent for ho at ikkje har visst korleis ho skulle reagere på det. Vi har jo to magebarn!

Heldigvis har eg verdens beste svigermor som både lyttar, trøstar og er svært positiv.

Når vi no nærmar oss tildeling

har nok mor klart å venne seg til tanken. Ho fortalde (nesten stolt)her om dagen at ho hadde fortalt det til ei venninne og denne venninna var svært positiv.

Konklusjonen min etter mange års frustrasjon er at det er dumt å søke bifall for mine tankar hos mor. Vi er og vil alltid vere forskjellige og ho har jo rett til å føle og meine det ho vil sjølv om dette kan vere sårt for meg.

Dette er fryktelig vanskelig!!! Eg er stadig like naiv og blir nesten like skuffa kvar gong eg blir møtt med tvilande spørsmål til alt eg gjer. Eg har heldigvis svigermor!!

Lykke til med samtalen med mor. Det er berre vi som kan gjere våre val, og foreldre må faktisk berre godta det - før eller seinare.

[Gjest klem til deg]

Dere får fortelle det når dere er der begge to, og er forberedt og kan "overumple" henne litt før hun får sagt for mye om det økonomiske hvis du er redd du kan bli såret pga det.

Øv deg foran speilet, med en setning du sier med en gang og med et stort smil "ja, det koster en del, men vi har spart opp alt sammen på forhånd, og jeg håper du kan glede deg 100% over dette sammen med oss og ikke tenke eller snakke noe mer om det økonomiske nå. For alt det er helt i orden! Vi gleder oss så utrolig til å få et barn til .. osv osv)

Jeg hadde en slik "tale" klar da jeg skulle fortelle min mor at hun skulle bli bestemor, midt oppi mine studier og stor gjeld og en helt ny kjæreste og ikke noen drømmesituasjon praktisk sett. Men jeg var så redd hun skulle si noe som ødela gleden for meg, så jeg og kjæresten øvet oss på situasjonen. Det gikk så fint!

Det hjalp også mye at kjæresten min var klar over hva jeg var redd for, slik at han ikke bgynte å utdype det moren min evt kunne beynne å mase om. Hun er jo ikke dum, så hun forstod med en gang at jeg ikke ville høre noe "fornuft", og i ettertid tror jeg hun var veldig glad for at vi hjalp henne til å bare glede seg. Det var jo ikke noe hun kunne gjort fra eller til, og derfor var det like hyggelig at hun bare var glad. Hun gråt nok sine bekymrede tårer om kvelden etter vi hadde gått, kjenner jeg henne rett. Men hun unngikk å såre meg, og det var bra for oss alle..

[Koreagull]

Det har hun ikke noe med.

Enkelt og greit!

Stå-på-klem,

[ahg]

Det er DERES penger, ikke moren din sine. Det er DERES avgjørelse, ikke moren din sin. Det er DERE som vet hva dere har råd til, ikke moren din.

Gi henne klar beskjed om at dere har oversikt over økonomien deres, og at dere vet at dere har råd til det. Hun har ikke noe med hva dere bruker penger på. Jeg mener dere kan kreve at hun holder munn angående penger når hun snakker med dere. Hvis hun på død og liv må bekymre og huffe seg, kan hun gjøre det i speilet!

Nei, gled dere over valget dere har tatt, og at dere vet dere har råd til å gjennomføre adopsjonen. Ikke la moren din ta rotta på deg. Du er da et voksent, selvstendig menneske!

Lykke til med prosessen deres.

Støtteklem fra

[kina-nina]

Fortell din mor at dette er DERES valg, og at gleden over et barn kan ikke måles i penger!!!

...og hva er vel et flott hus eller bil i forhold til å få et par små armer rundt halsen og en våt nuss midt på munnen?

Det er verd hver eneste krone!