Depresjon

[mille2]

Hei hei

Mener å ha lest at det er flere som får en depresjon en stund etter at man har kommet hjem med barnet (husker ikke betegnelsen). Er det mulig å forebygge dette og hvordan forholder man seg til en slik derpresjon?

Vi regner med å ha barn hjemme før jul og jeg prøver å forberede meg på alt Man rekker å gruble mye mens man venter ja.....

Noen med erfaringer og/eller gode råd?

[Gjest kinamamsen]

Sjekk denne hjemmesiden der mener jeg du finner nyttige linker vedr.dette:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon.htm

[Hilla]

Hvet ikke om det går an å forberede seg på det...?! Mange opplever vel kanskje ikke dette i det hele tatt ?

Jeg opplevde dette første gang jeg var hjemmeværende.

Det var en følelse av å være "låst" !.. og jeg klarte ikke å føle "den store gleden" ved endelig å ha fått verdens herligste unge.

Følte at alle forventet at jeg skulle føle en konstant lykkerus og at jeg ikke kunne snakke med noen om hva jeg følte der og da...

Tror mye kanskje kan forebygges ved å få lagt inn rutiner på dagtid så fort som mulig... F.eks. ha en lapp hengende om hva som skal være med i sekken når dere skal ut..

Det er "py" å ha glemt bleier, mat eller skift... all hyling spart er en lettelse;o)

En annen ting er å ikke forvente at "morskjerligheten" skal være der med det samme...

Det tar litt tid å bli kjent med hverandre og de gode følelsene blir bare bedre etter som tiden går...

Det var noe av det jeg kom på..

Jeg vil ønske deg lykke til ;o)

[ahg]

Vet ikke om det går an å forberede seg på en depresjon. Det er en ny tanke for meg. Men når du først sier det, så er det jo enkelte ting som det kan være greit å være forberedt på:

Jeg slet med at jeg hadde altfor høye forventninger til meg selv. Det var ikke helt sammenheng mellom mine idealtanker om morsrollen, og hva jeg faktisk var i stand til å klare. Forsøk å ikke forlange av deg selv at du må være en 'perfekt' mor.

Som Hilla sier, vær forberedt på at den store morskjærligheten ikke nødvendigvis kommer som lyn fra klar himmel. Det kan ta tid før den er på plass.

Etter at man har fått barnet, kan det oppstå et tomrom eller vakum. Det store målet er nådd, og så får man en følelsesmessig nedtur etterpå. Vet ikke om noen måte å gardere seg mot slikt på. Det beste man kan gjøre, er vel å akseptere sine egne følelser hvis det skjer.

Å få barn kan være slitsomt - feks innebære nattevåk, man kan savne jobben sin, og det kan være tøft å 'miste' friheten og måtte stille opp for et lite barn døgnet rundt. Slikt er en følelsesmessig belastning. Jeg tror det er viktig å akseptere dette, og ikke føle skyld for at man ikke bare er lykkelig. Pluss oppsøke hjelp hvis det tårner seg opp for mye.

[avidi]

Sjekk denne hjemmesiden der mener jeg du finner nyttige linker vedr.dette:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon.htm

Hei

Tror ikke det går an å forbedre seg på en depresjon. Jeg har vært igjenom en adopsjonsdepresjon uten at jeg var klar over det da stod på som verst.Da vi fikk sønnen vår mente jeg selv at jeg var godt forberedt da vi hadde en egenfødt datter på 6 år og visste mye om barn. Men lillegutt var svært krevende og viljesterk og tok fullstendig styring over familien (han var 5 mnd ved hentig). Jeg gikk som i et vakum i nesten et år, alt dreide seg om å få i minsten mat, få ham til å sove om natta og å akseptere oss.

Etter at tingene begynte å gå seg til etter 1,5 års tid kunne jeg slappe av og da kom depresjoenen rasende over meg. Det var selvfølgelig ikke bare adopsjonen som var årsak, men psykologen jeg gikk hos sa at alt slitet med lillegutt var sterkt medvirkende.

Han er nå snart 6 år og en skikkelig glad kosegutt og selvfølgelig sjef i familien.

Skal jeg prøve å gi deg et råd må det være å ta tingene som de kommer, får du problemer med barnet ditt, ta kontakt med andre adoptivforeldre det kan ofte hjelpe.