Fortvilet situasjon, mye konflikter

[Gjest Lei meg nå]

Når en har unger som er konfirmert, er det da'ille' å rett og slett spørre dem hva de mener om at familien splittes opp. Om de tror det vil bli greit/bedre?

Jeg hadde flyttet tvert hvis jeg visste at det var det beste for ungene, men jeg er redd det skal bli så mye problemer i ettertid at jeg vil angre sterkt på at jeg ikke ventet til de var flyttet ut.

Ungene tar (uten at jeg ber dem om det) ofte mitt parti i konflikter med faren. Prøver å forsvare meg når jeg blir urettferdig behandlet. Det er jo en slags 'oppreisning' for meg, men trives ikke med at de skal behøve å gjøre slikt.

Det jeg mener er at når en har holdt ut så lenge, så kan en like godt holde ut litt lenger hvis det er det beste for ungene. Men HVIS det er ok å ta ungene med på råd, om de kunne tenke seg to hjem istedenfor ett på en måte, så kunne jo det være en ide.

Eller er det ALLTID feil å lufte slikt for tenåringer FØR en endelig har bestemt seg?

De må jo velge hvor de skal bo etterpå allikevel, om en går, så da kan de jo få velge om de vil bo med begge foreldre med tilhørende konflikter, eller om de vil ha foreldrene hver for seg, og kanskje (en VET jo ikke) en bedre tilværelse.

Vanskelige problemer, jeg vet det. Men en tenker nytt når en er fortvilet. Familieterapi er det bare meg som vil ha. Familieråd er det også bare meg (av de voksne) som ser nytten av. Og jeg understreker at 'ungene' er snart voksne allikevel.

Dere som har opplevd det, hva tror dere er verst, skilsmisse mens en bor i samme hus som foreldre, eller skilsmisse rett etter at en har flyttet for seg selv.

En må jo allikevel forholde seg til hverandre som foreldre og kanskje besteforeldre resten av livet. Kan vel bli mye konflikter selv om en flytter fra hverandre etter som jeg ser/hører...

[Gjest mattea]

Du sier at ungene ofte tar deg i forsvar. Er det bedre for dem å vokse opp med ansvaret for din helse og helbred, enn at du tar tak i din egen situasjon og gjør noe med den?

Tror du at barna kommer til å takke deg for at du holdt ut med en drittsekk som de følte de måtte forsvare deg mot, når de er voksne og har flyttet ut?

Kanskje situasjonen løser seg og alle kan puste lettere, også du og din mann, dersom du tar din hatt og går?

Å holde sammen for "barnas skyld" er ofte ikke annet enn en unskyldning for at man er redd for det ukjente ved å plutselig være alene.

Mener jeg.

[Gjest Lei meg nå]

Du sier at ungene ofte tar deg i forsvar. Er det bedre for dem å vokse opp med ansvaret for din helse og helbred, enn at du tar tak i din egen situasjon og gjør noe med den?

Tror du at barna kommer til å takke deg for at du holdt ut med en drittsekk som de følte de måtte forsvare deg mot, når de er voksne og har flyttet ut?

Kanskje situasjonen løser seg og alle kan puste lettere, også du og din mann, dersom du tar din hatt og går?

Å holde sammen for "barnas skyld" er ofte ikke annet enn en unskyldning for at man er redd for det ukjente ved å plutselig være alene.

Mener jeg.

Joda, alt det der er jeg smertelig klar over. En er feig, for det er vanskelig og det finnes ingen fasit. Men så kommer tanken om at når en nå har vært så feig og ubesluttsom at en nå engang ikke tok den hatten og gikk for 10 år siden (som en ser NÅ kanskje hadde vært bedre for ungene, ihvertfall for meg),så kan en jo likevel vente noen få år til, hvis (de voksne) ungene tross alt har bedre av å ha et felles hjem disse siste årene.

Vanskelig å forklare da men... Det jeg ønsket svar på er egentlig om det går an å ta barn over konfirmasjonsalder med på råd i slike kanskje-splitte-familien-tilfeller, ELLER om det alltid er bak mål å gjøre det.

Jeg vet at jeg BURDE gå for min egen skyld, men jeg har sett at folk har hatt så mye dritt i etterkant av samlivsbrudd, at dette faktisk blir like ille for ungene som da de bodde sammen. Og da tenkte jeg at en iallefall kunne gjøre (de voksne) ungene den tjenesten at en ventet med det til de hadde flyttet, slik at de slapp å være helt nært vitne til turbulensen som helt sikkert kommer.

Når en ikke har vært tøff nok til (for deres skyld) å bryte ut da de var mindre, så kan en iallefall gi dem en best mulig utgang av foreldrehjemmet iallefall.

Og det er jo bestandig to (minst to) sider av en sak, så en kan ikke bestandig vite hva de andre i familien føler og tenker. Jeg er vel den i familien som tåler minst konflikter feks, så det ER jo ikke sikkert ungene tar disse uenighetene like tungt som meg. Det har de vel også sagt noen ganger, at de ikke blir så satt ut av uenigheten som det jeg gjør.

[Gjest blame]

Min situasjon var kanskje litt annerledes - jeg tryglet og ba min mor om å forlate min far pga temperamentet hans og all kjeftinga hans.

Men hvis barna dine er over konfirmasjonsalder, med mindre de på noe tidspunkt føler at det er _deres_ skyld, tror jeg nok de vil sette pris på det. Det er mye bedre med to lykkelige foreldre som bor hver for seg, enn noen som insisterer på å holde sammen til tross for at de mistrives og har et konfliktfylt ekteskap.

Det tror jeg nok barna dine vil se og forstå.

[Gjest jkre]

Det er en fortvilet situasjon du har kommet inn i, og det er ikke sikkert at noen av de råd vi kan gi passer deg i din situasjon, også fordi vi ikke heller vet hele situasjonen.

Jeg synes vel kanskje det første steg i en evt. skilsmisse kan være å forsøke å megle, ta kontakt med en familierådgiver som har litt bedre bakgrunn for å svare på disse spørsmålene du sliter med. Forsøk å få med mannen din på dette, og om det ikke nytter, så gå alene. Det kan hjelpe deg å få klarhet i en del spørsmål.

Jeg synes ikke barna skal/bør måtte ta ansvar for sin mors avgjørelser. Jeg tror de ville synes det var for vanskelig uansett. Selv om jeg er voksen så ville det iaf. såre meg om mine foreldre gikk fra hverandre og jeg tror heller ikke jeg ville orke å ta ansvar for den avgjørelsen. Det er noe to voksne mennesker må finne ut av selv.

Du har jo også fått hint fra barna dine om hva de synes om situasjonen, eller du kunne forsøke å vinkle samtalen inn på det veldig forsiktig, uten å si noe som helst direkte at du vurderer skilsmisse?

Jeg tror uansett dine barn er best tjent med at du bestemmer for deg selv hva du vil, ikke la dem ta avgjørelsen.

Lykke til.

[Gjest mattea]

Joda, alt det der er jeg smertelig klar over. En er feig, for det er vanskelig og det finnes ingen fasit. Men så kommer tanken om at når en nå har vært så feig og ubesluttsom at en nå engang ikke tok den hatten og gikk for 10 år siden (som en ser NÅ kanskje hadde vært bedre for ungene, ihvertfall for meg),så kan en jo likevel vente noen få år til, hvis (de voksne) ungene tross alt har bedre av å ha et felles hjem disse siste årene.

Vanskelig å forklare da men... Det jeg ønsket svar på er egentlig om det går an å ta barn over konfirmasjonsalder med på råd i slike kanskje-splitte-familien-tilfeller, ELLER om det alltid er bak mål å gjøre det.

Jeg vet at jeg BURDE gå for min egen skyld, men jeg har sett at folk har hatt så mye dritt i etterkant av samlivsbrudd, at dette faktisk blir like ille for ungene som da de bodde sammen. Og da tenkte jeg at en iallefall kunne gjøre (de voksne) ungene den tjenesten at en ventet med det til de hadde flyttet, slik at de slapp å være helt nært vitne til turbulensen som helt sikkert kommer.

Når en ikke har vært tøff nok til (for deres skyld) å bryte ut da de var mindre, så kan en iallefall gi dem en best mulig utgang av foreldrehjemmet iallefall.

Og det er jo bestandig to (minst to) sider av en sak, så en kan ikke bestandig vite hva de andre i familien føler og tenker. Jeg er vel den i familien som tåler minst konflikter feks, så det ER jo ikke sikkert ungene tar disse uenighetene like tungt som meg. Det har de vel også sagt noen ganger, at de ikke blir så satt ut av uenigheten som det jeg gjør.

Vel, min erfaring som datter i et slikt forhold er at problemene slett ikke forsvinner etter at jeg flyttet ut. Tvert om er min mor enda mer avhenging av meg for å komme seg ut av forholdet hun lever i. Samt at min far kommer til meg og beklager seg også, fordi jeg nå er voksen.Som om det gjør noen forskjell for meg! Phføy!

Hvorfor skal du sette livet ditt på vent? Og det er ikke noe å diskutere med tenåringene. Det er fremdeles du som bestemmer over ditt liv og som tar viktige avgjørelser for dem. Vis deg som en sterk og tydelig voksen, som vet hva du vil, og som er istand til å ta avgørelser uten å nøle. Selv om avgjørelsene ikke er lette og vil påvirke hele familien. Det vil du tjene mest på i lengden.

[Bård]

Det er en fortvilet situasjon du har kommet inn i, og det er ikke sikkert at noen av de råd vi kan gi passer deg i din situasjon, også fordi vi ikke heller vet hele situasjonen.

Jeg synes vel kanskje det første steg i en evt. skilsmisse kan være å forsøke å megle, ta kontakt med en familierådgiver som har litt bedre bakgrunn for å svare på disse spørsmålene du sliter med. Forsøk å få med mannen din på dette, og om det ikke nytter, så gå alene. Det kan hjelpe deg å få klarhet i en del spørsmål.

Jeg synes ikke barna skal/bør måtte ta ansvar for sin mors avgjørelser. Jeg tror de ville synes det var for vanskelig uansett. Selv om jeg er voksen så ville det iaf. såre meg om mine foreldre gikk fra hverandre og jeg tror heller ikke jeg ville orke å ta ansvar for den avgjørelsen. Det er noe to voksne mennesker må finne ut av selv.

Du har jo også fått hint fra barna dine om hva de synes om situasjonen, eller du kunne forsøke å vinkle samtalen inn på det veldig forsiktig, uten å si noe som helst direkte at du vurderer skilsmisse?

Jeg tror uansett dine barn er best tjent med at du bestemmer for deg selv hva du vil, ikke la dem ta avgjørelsen.

Lykke til.

Når jeg blir såret er det fordi noen har trampet på følelsene mine, tillagt meg egenskaper/meninger jeg ikke har e.l.

Jeg forstår ikke hvordan man kan bli "såret" av at foreldre skilles... Kan du forklare?

Er det fordi du legger noe av skylden på deg selv?

Jeg er for øvrig helt enig i at det er feil å belemre barna med dette spørsmålet.

Min egen magefølelse sier meg at "Lei meg nå" er ferdig med å tenke og at hun vet at hun ikke har lyst til å bli gammel sammen med han hun er gift med. I så fall vil jeg si det er like greit å splitte opp og fortsette på hver sin kant som best mulig venner.