Hva skal jeg gjøre? Finnes det håp?

[Gjest nåvil jeg videre]

Vi har nå vært sammen i 5 år, det hele startet bra med et bra sexliv, og et bra samliv. Det siste året har imidlertid vært en gedigen nedtur. Det er tre hovedforhold som gjør at ikke er ok lenger.

For det første hun sier hun ikke orker tanken på sex lenger. Det gjelder ikke bare med meg, men også generelt. Hvorfor vet hun ikke, men det har vært slik i andre forhold hun har hatt tidligere også. Vi antar begge at det kan ha noe med at hun var utsatt for overgrep når hun var i alderen 10 til 13 år. Dette er overgrep som hun ikke har fortalt noen noe om og som det er vanskelig for henne å forholde seg til.Hun klarer f.eks ikke å fortelle meg hva disse overgrepene har gått ut på. Det faktum at hun kan ha blitt påført traumer som gjør at sex blir vanskeligere når den første spenningen i et forhold er over kan jeg forstå, og akseptere. Situasjonen medfører imidlertid også at det slutt på all nærhet og kos.

Det andre forholdet som plager meg er at hun stenger meg ute fra sitt sosiale liv. Jeg er av den oppfatning at man i et samliv bør ha egne venner, og kunne oppleve ting hver for seg, men samtidig at man i hovdesak må oppleve ting sammen også i sosiale sammenhenger. I begynnelsen av vårt forhold var hennes standpunkt at hun ikke ville tollere at jeg gikk ut sammen med venner mens hun satt hjemme og passet barna, noe jeg tildels var enig i, bortsett fra at jeg mente at man engang inneimellom hadde godt av å være alene med sine venner. Nå har dette ikke kommet særlig på spissen før i det siste året. Dette fordi ingen av oss har vært noe særlig ute med venner på egen hånd.Nå har det imidlertid kommet på spissen fordi hun i løpet av de siste 7 måneder har vært ute på byen flere ganger sammen med sine vennner. Når jeg har uttrykt at jeg også kunne tenke meg å være med har hun avvist dette på forskjellige måter. Når jeg tar dette oppp sier hun at jeg ikke passer inn sammen med hennes venner og at jeg derfor bare vil kjede meg. Når jeg sier at det burde jeg få bestemme selv, sier hun at hun bør kunne få han noe for seg selv. Det er jeg enig i, men hun vil jo fortsatt ha sine venner for seg selv, selv om jeg var med henne utpå byen sammen med dem f.eks en av tre ganger. Jeg kan jo tilføye at jeg i samme periode ikke har vært ute på byen eller sammen med venner en eneste gang.

Det tredje som plager meg er at hun løy til meg en gang i forbindelse med at hun skulle ut og feire bursdag med en veninne. Dette skjedde for 6 månder siden. Da hun fikk invitasjonen sa hun at det skulle være en jentekveld, slik at det ikke var naturlig at jeg var med. Det var greit for meg. Da helgen kom, fikk jeg litt lyst til å gå ut, og foreslo at vi kunne skaffe barnevakt og at jeg kunne gå ut med noen av mine venner, så kanskje vi ville møtes på byen. Dette syntes hun var en dårlig ide, og argumenterte veldig for at det ikke passet å be om barnevakt den helgen. Rett etter oppdaget jeg at hun hadde invitert med en gutt som hun akkurat hadde blitt kjent med, med på denne bursdagen. Hun hadde samtidig forsøkt å skjule det for meg ved å lyve. Da jeg konfronterte henne med dette, sa hun at han hadde spurt og at det dessuten ikke lenger var en jentekveld, da mannen til hennes veninne også skulle være med.

Det jeg spør meg selv og henne er om alt dette egentlig betyr at vårt forhold er slutt. Hennes svar er at det at hun ikke kunne tenke seg å være sammen med noen andre enn meg, og at det plager henne veldig at hun ikke klarer å ha sex.

Mitt svar er at jeg ikke vil leve i et forhold som bare er et bofellesskap, men at hvis det er håp for at ting kan bli annerledes så kan jeg være veldig tålmodig.

Nå går jeg og lurer på, finnes det håp. Har hun vært utro, har hun i realiteten sluttet å være glad i meg, hva kan jeg gjøre for henne og oss. ???

[BAE1365380668]

Her er det noe som er veldig galt!

Du må ikkje tolerere denne typen tilsidesetting av deg!

Den festen der hun inviterte en annen gutt må vere toppen på kransekaka. Hadde eg vert deg hadde eg gått fra henne, og dersom ho virkelig VIL ha deg, så vil du merke det!

[Mistera]

Sorry, men jeg syntes det virker som om du er en oppegående fyr, men akkurat her skurrer det!!!

Hallo... Wake up call...

Og sorry at jeg sier det på denne måten, men er faktisk lei av at de beste guttene går til de værste jentene, som igjen ødelegger deres syn på kvinnfolk, som igjen ødelegger for oss som er snille!!!

Syntes du fortjener sååå mye bedre!!!

[Gjest girlie22]

helt enig med det de andre har sagt. Noe skurrer. Det her bør du ikke godta!

[Gjest nå vil jeg videre]

Sorry, men jeg syntes det virker som om du er en oppegående fyr, men akkurat her skurrer det!!!

Hallo... Wake up call...

Og sorry at jeg sier det på denne måten, men er faktisk lei av at de beste guttene går til de værste jentene, som igjen ødelegger deres syn på kvinnfolk, som igjen ødelegger for oss som er snille!!!

Syntes du fortjener sååå mye bedre!!!

Jeg takker for svarene, kanskje er jeg på tur til å våkne, men samtidig får jeg behov for å komme henne litt i forsvar. Det jeg har skrevet er jo stort sett riktig, hun vil nok innvende at et det ikke er riktig at jeg bare har vært ute en gang i perioden og at hun tross alt ikke har vært ute så mange ganger alene kanskje 3 ganger før jul og 3 ganger etter. Det er riktig, jeg har vært på flere arrangementer med jobben min, og jeg har tatt en pizza, en kveld med mine venner. Men for meg så føles det slik som jeg har beskrevet det.

Er det ikke en viktig del av et forhold å oppleve hverandre i sosiale sammenhenger, skaffe felles referansepunkter utenfor husets og familiens 4 vegger? Er det ikke naturlig å forsøke å innlemme hverandre i hverandres vennekrets, i alle fall slik at begge blir kjent med den andres venner.

[Gjest girlie22]

Jeg takker for svarene, kanskje er jeg på tur til å våkne, men samtidig får jeg behov for å komme henne litt i forsvar. Det jeg har skrevet er jo stort sett riktig, hun vil nok innvende at et det ikke er riktig at jeg bare har vært ute en gang i perioden og at hun tross alt ikke har vært ute så mange ganger alene kanskje 3 ganger før jul og 3 ganger etter. Det er riktig, jeg har vært på flere arrangementer med jobben min, og jeg har tatt en pizza, en kveld med mine venner. Men for meg så føles det slik som jeg har beskrevet det.

Er det ikke en viktig del av et forhold å oppleve hverandre i sosiale sammenhenger, skaffe felles referansepunkter utenfor husets og familiens 4 vegger? Er det ikke naturlig å forsøke å innlemme hverandre i hverandres vennekrets, i alle fall slik at begge blir kjent med den andres venner.

en skulle jo tro det. det kan jo hende at ho rett og slett bare vil ha sine venner for seg selv, men det virker som det er noe rart etter alt du har beskrevet. Jeg synes nå det er koselig å være sammen med kjæresten min OG vennene mine, men det vil ikke si at alle er sånn. Snakk med ho og stå på ditt! Og stol på magefølelsen!!

[Gjest nå vil jeg videre]

en skulle jo tro det. det kan jo hende at ho rett og slett bare vil ha sine venner for seg selv, men det virker som det er noe rart etter alt du har beskrevet. Jeg synes nå det er koselig å være sammen med kjæresten min OG vennene mine, men det vil ikke si at alle er sånn. Snakk med ho og stå på ditt! Og stol på magefølelsen!!

Takk for gode råd til dere alle.

Har nok snakket mye om dette med henne, men har kanskje ikke vært flink nok til å stille direkte krav. Har på en måte håpet at jeg ved å fortelle om hvordan jeg føler det skulle få tilbakemeldinger fra henne som i alle fall til en viss grad ville hensynta det som plager meg.

Når det ikke skjer bør jeg vel være litt mer kravstor, og det skal jeg være.