Samboer får barn med x-samboer

[Smileyone77]

Hei,

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne men jeg begynner med begynnelsen.

Jeg og min samboer, ble sammen for 5 måneder siden, og flyttet sammen med en gang. (Vi holdt på å bli sammen for 4 år siden også, men det ble ikke noe av da) Da hadde han gjort det slutt med sin samboer gjennom 4 år 1 mnd tidligere. Hun hadde da funnet ut at hun var gravid, i det samme som han ville gjøre det slutt. Sllutt mellom de ble det og han flyttet inn sammen med meg. Til å begynne med ville han ikke ha noe med henne og ungen og gjøre, men så plutselig ble alt forandret, uten at jeg kan si akkurat når det skjedde. Jul feiret de to sammen med hans familie mens jeg var sammen med min. Hans familie vet ikke at han er sammen med meg. Bare at jeg bor der "sånn innimellom". han har heller ikke sagt noe til henne om at jeg er sammen med han. Han mener at hun bør skjønne det.

Så til problemet. I dag fikk x-en hans veer. Og fødselen ser ut til å være i gang. Han reiste da fra meg og hjem til henne for å hente henne. Skjønner at han innerst inne har gledet seg til å bli pappa, men jeg føler at jeg blir glemt. Hva bør jeg gjøre.

Mange sier at jeg selv har valgt dette, og bare bør godta, mens andre sier at jeg bør komme meg ut. Jeg elsker han, og tror han er mannen i mitt liv. Det er også jeg som har skaffet det meste av det de trenger til ungen. Hun har ikke hatt råd, og det har heller ikke han. Så det har jeg spyttet inn. Noen sier at de ikke skjønner at jeg har giddet det heller.

Hva bør jeg gjøre, for å finne ut hva som jeg blør gjøre. Du sier sikkert at jeg bør sette meg ned å prate med han, men jeg føler at jeg gjør det. Men hvordan og hva bør jeg ta opp med han. Jeg føler litt at jeg står i stampe. Og føler meg fryktelig alene. Sukk

dersom noen andre også har vært i lignende situasjon vær snill og kom med seriøse svar.

[Gjest ståpå!]

Du sier at du føler deg alene, vel du er alene er du ikke det da? Det er ikke sikkert dette er mannen i ditt liv selv om det føles sånn akkurat nå. Det ser ikke ut som du er kvinnen i hans liv i allefall. Jeg ville streve hardt for å glemme denne mannen om jeg var deg, gi deg selv friheten til å finne en mann som vil ha deg, og bare deg.

[Gjest mye vil ha mer]

uff da! Om du ønsker kan du skrive til meg. Vet hva du går igjennom og vet at det ikke er lett. Men det blir for langt å legge ut om her.

[email protected]

Klem

[skorpionfisken]

Slike innlegg som dette får mine problemer til å bli små søte bagateller.

Prøv å se på forholdet ditt litt utenfra. Se for deg at det ikke er du, men din beste venninne som er i en slik situasjon. Hva ville du rådet henne til?

Jeg ville aldri ha skaffet babyutstyr til min samboers ex. Jeg har stilt opp for min samboers barn, men det gjelder det utstyret de trenger mens de er her hos oss.

Jeg skjønner at han stiller opp på fødselen, og kanskje støtter henne litt i svangerskapet. Men du er jo et hemmelig innslag i hans liv. Vil du virkelig være det?

Rett nok bor dere sammen i dine øyne, men ikke i andres øyne. Ikke i hans families øyne, for de vet ikke om det engang, og i hans ex-samboers øyne er du bare en godtroende forsørger. Kanskje egentlig ikke i din kjæres øyne engang? Han vil gjerne ha din kjærlighet og dine penger, men vil ikke offentlig bekjenne seg at det er deg han bor sammen med og er glad i. Holder det virkelig for deg?

Tenk at du godtok at han feiret jula sammen med henne og sin familie. De besteforeldrene tror vel at alt er i sin skjønneste orden og at deres sønn og svigerdatter skal ha barn sammen og leve lykkelig alle sine dager. Kanskje de skal det, bare de får stabla økonomien på beina med din hjelp? Prøv å si at du er blakk neste gang de trenger noe til babyen. Hva skjer da?

Men la nå tida gå litt etter fødselen. Kanskje stabiliserer det seg, ikke vet jeg. Det er jo unektelig en merkelig situasjon for ham også å skulle ha barn med en han ikke bor sammen med lenger. Han har sikkert dårlig samvittighet for henne selv om han ikke elsker henne lenger. Er du heldig roer det seg, dere blir ofisielle samboere overfor andre og han blir deltidspappa.

Det du må se for deg er at så lenge hun ammer babyen så må det meste av samværet med babyen skje hjemme hos henne, uten deg. Klarer du å tenke på at de bare har felles interesser i barnet, eller tenker du på hva han tenker og gjør når han ser sin omsorgsfulle ex ta seg av deres skjønne barn?

Går det bra må du se for deg å være helge-stemor i årevis, for en skrikende, siklende, gulpende, bleieskift-trengende, sikkert søt liten baby som ikke er din og som heller aldri blir din. Du vil oppleve at barnet knytter seg til sin pappa, men du blir ikke en ny mamma. Du vil alltid være pappas samboer, hverken mer eller mindre.

Kanskje blir det så mye styr med denne babyen at din samboer tenker seg om vel og lenge før han setter barn på deg?

Noen mener at kjærligheten tåler alt!

Mener du det også?

[angelica2]

Slike innlegg som dette får mine problemer til å bli små søte bagateller.

Prøv å se på forholdet ditt litt utenfra. Se for deg at det ikke er du, men din beste venninne som er i en slik situasjon. Hva ville du rådet henne til?

Jeg ville aldri ha skaffet babyutstyr til min samboers ex. Jeg har stilt opp for min samboers barn, men det gjelder det utstyret de trenger mens de er her hos oss.

Jeg skjønner at han stiller opp på fødselen, og kanskje støtter henne litt i svangerskapet. Men du er jo et hemmelig innslag i hans liv. Vil du virkelig være det?

Rett nok bor dere sammen i dine øyne, men ikke i andres øyne. Ikke i hans families øyne, for de vet ikke om det engang, og i hans ex-samboers øyne er du bare en godtroende forsørger. Kanskje egentlig ikke i din kjæres øyne engang? Han vil gjerne ha din kjærlighet og dine penger, men vil ikke offentlig bekjenne seg at det er deg han bor sammen med og er glad i. Holder det virkelig for deg?

Tenk at du godtok at han feiret jula sammen med henne og sin familie. De besteforeldrene tror vel at alt er i sin skjønneste orden og at deres sønn og svigerdatter skal ha barn sammen og leve lykkelig alle sine dager. Kanskje de skal det, bare de får stabla økonomien på beina med din hjelp? Prøv å si at du er blakk neste gang de trenger noe til babyen. Hva skjer da?

Men la nå tida gå litt etter fødselen. Kanskje stabiliserer det seg, ikke vet jeg. Det er jo unektelig en merkelig situasjon for ham også å skulle ha barn med en han ikke bor sammen med lenger. Han har sikkert dårlig samvittighet for henne selv om han ikke elsker henne lenger. Er du heldig roer det seg, dere blir ofisielle samboere overfor andre og han blir deltidspappa.

Det du må se for deg er at så lenge hun ammer babyen så må det meste av samværet med babyen skje hjemme hos henne, uten deg. Klarer du å tenke på at de bare har felles interesser i barnet, eller tenker du på hva han tenker og gjør når han ser sin omsorgsfulle ex ta seg av deres skjønne barn?

Går det bra må du se for deg å være helge-stemor i årevis, for en skrikende, siklende, gulpende, bleieskift-trengende, sikkert søt liten baby som ikke er din og som heller aldri blir din. Du vil oppleve at barnet knytter seg til sin pappa, men du blir ikke en ny mamma. Du vil alltid være pappas samboer, hverken mer eller mindre.

Kanskje blir det så mye styr med denne babyen at din samboer tenker seg om vel og lenge før han setter barn på deg?

Noen mener at kjærligheten tåler alt!

Mener du det også?

Et virkelig fint innlegg:-)

[Gjest soldier]

Er du helt sikker på at dere ER sammen da? Det er ikke sikkert han har samme oppfatningen som deg om akkurat det...

[Smileyone77]

Slike innlegg som dette får mine problemer til å bli små søte bagateller.

Prøv å se på forholdet ditt litt utenfra. Se for deg at det ikke er du, men din beste venninne som er i en slik situasjon. Hva ville du rådet henne til?

Jeg ville aldri ha skaffet babyutstyr til min samboers ex. Jeg har stilt opp for min samboers barn, men det gjelder det utstyret de trenger mens de er her hos oss.

Jeg skjønner at han stiller opp på fødselen, og kanskje støtter henne litt i svangerskapet. Men du er jo et hemmelig innslag i hans liv. Vil du virkelig være det?

Rett nok bor dere sammen i dine øyne, men ikke i andres øyne. Ikke i hans families øyne, for de vet ikke om det engang, og i hans ex-samboers øyne er du bare en godtroende forsørger. Kanskje egentlig ikke i din kjæres øyne engang? Han vil gjerne ha din kjærlighet og dine penger, men vil ikke offentlig bekjenne seg at det er deg han bor sammen med og er glad i. Holder det virkelig for deg?

Tenk at du godtok at han feiret jula sammen med henne og sin familie. De besteforeldrene tror vel at alt er i sin skjønneste orden og at deres sønn og svigerdatter skal ha barn sammen og leve lykkelig alle sine dager. Kanskje de skal det, bare de får stabla økonomien på beina med din hjelp? Prøv å si at du er blakk neste gang de trenger noe til babyen. Hva skjer da?

Men la nå tida gå litt etter fødselen. Kanskje stabiliserer det seg, ikke vet jeg. Det er jo unektelig en merkelig situasjon for ham også å skulle ha barn med en han ikke bor sammen med lenger. Han har sikkert dårlig samvittighet for henne selv om han ikke elsker henne lenger. Er du heldig roer det seg, dere blir ofisielle samboere overfor andre og han blir deltidspappa.

Det du må se for deg er at så lenge hun ammer babyen så må det meste av samværet med babyen skje hjemme hos henne, uten deg. Klarer du å tenke på at de bare har felles interesser i barnet, eller tenker du på hva han tenker og gjør når han ser sin omsorgsfulle ex ta seg av deres skjønne barn?

Går det bra må du se for deg å være helge-stemor i årevis, for en skrikende, siklende, gulpende, bleieskift-trengende, sikkert søt liten baby som ikke er din og som heller aldri blir din. Du vil oppleve at barnet knytter seg til sin pappa, men du blir ikke en ny mamma. Du vil alltid være pappas samboer, hverken mer eller mindre.

Kanskje blir det så mye styr med denne babyen at din samboer tenker seg om vel og lenge før han setter barn på deg?

Noen mener at kjærligheten tåler alt!

Mener du det også?

Hei,

Tusen takk for et kjempefint innlegg.

Det varmet.

Samtidig får det meg til å tenke litt.

klems.

[KaVa]

1. Dersom samboeren din vil stille opp for barnet sitt, er det en selvfølge at han gjør det. Da får du faktisk finne deg i å stille et hakk bak i køen.

2. Dersom han ikke har fortalt exen at dere to er sammen, synes jeg han oppfører seg dårlig mot dere begge! Det virker litt som om han vil ha i pose og sekk. Still et krav til han at dersom du skal være en del av livet hans, så vil du også delta i det. Det vil si at han "anerkjenner" deg som kjæreste ovenfor foreldre og ex.

3. For barnets skyld, håper jeg at dere finner en måte å fungere sammen på, både du, samboeren og exen. Hun vil alltid være en del av hans liv, og det må du godta - så forsøk å gjøre det beste ut av det!

[Smileyone77]

1. Dersom samboeren din vil stille opp for barnet sitt, er det en selvfølge at han gjør det. Da får du faktisk finne deg i å stille et hakk bak i køen.

2. Dersom han ikke har fortalt exen at dere to er sammen, synes jeg han oppfører seg dårlig mot dere begge! Det virker litt som om han vil ha i pose og sekk. Still et krav til han at dersom du skal være en del av livet hans, så vil du også delta i det. Det vil si at han "anerkjenner" deg som kjæreste ovenfor foreldre og ex.

3. For barnets skyld, håper jeg at dere finner en måte å fungere sammen på, både du, samboeren og exen. Hun vil alltid være en del av hans liv, og det må du godta - så forsøk å gjøre det beste ut av det!

1. Jeg vil aldri ta fra barnet plass nr 1. Men jeg håper at jeg kan være en god nr 2 i så måte. Har vært sammen med andre som har hatt unge.

2. Han har ikke sagt det. Men han mener at hun burde skjønne det. Han mener også at familien hans skjønner det. Men da er det rart at jeg aldri blir bedt med dit.

3. jeg skal være der for han jeg. vet at ungen følger med.

[Ulrikke]

Jeg har aldri vært i din situasjon, må bare si det med én gang. Jeg er "vanlig" stemor, altså jeg kom inn i bildet etter at barna var født.

At kjæresten din er med på fødselen synes jeg ikke er noe rart. Det er tross alt like mye hans barn. Du vil måtte regne med at han kommer til å være mye opptatt av babyen - og det er han i sin fulle rett til. Han vil også måtte se babyen hjemme hos moren/sammen med henne så lenge babyen ammes, ihvertfall.

Alt dette er nok lettere å forholde seg til enn dette med at dere ikke er sammen "offisielt". Jeg ville ventet til etter fødselen, og til ting har "gått seg litt til" - og så ville jeg stilt ham til veggs. Enten eller, ikke diffust forhold. Så lenge du presiserer at du på ingen måte vil gå mellom ham og barnet, så kan du forlange at han er seriøs i forholdet med deg.

Hvis ting ordner seg, og dere fortsetter sammen, offisielt på alle måter, så vil jeg bare si at du kommer til å bli priviligert som får være en så viktig del av et barns liv - selvom barnet ikke er ditt. Jeg er stemor til tre, og jeg er kjempeglad i dem!! Nyter alenetid med sambo, men savner dem allikevel når de ikke er her. Og du vil jo ha kjent barnet siden h*n ble født... Lykke til!!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Problemet er vel ikke hva du mener og vil med forholdet, men hva han vil. For så vidt jeg forstår deg, vil du gjerne være sammen med din samboer, fordi du elsker ham og tror det er drømmemannen din.

Spørsmålet er om han gjør det samme overfor deg?

Jeg tror ikke du kommer utenom å snakke med ham og spørre ham hva han tenker om dere to og fremtiden. Hvis han ikke vil snakke til deg om dette, tror jeg du må ta det som et signal om han ikke vet om det blir deg eller x-en eller ingen av dere. Da bør du vurdere å bryte med karen. Kanskje han har mer enn nok med å ordne opp i sin fortid for tiden?

Samtidig kan du gjøre noe som viser hva du mener. Ikke involver deg så mye i din samboers x og deres barn. Det er foreldrenes jobb å sørge for barnet, både økonomisk og med omsorg, ikke din. Overlat mer til samboeren din. Det kan få vekket ham opp til å se at dere ikke er 3 i forholdet, slik jeg nesten oppfatter det nå: samboeren sin, hans x og deg. Vis at du ikke vil være en del av dette, men at du ønsker å være kjæreste med bare ham.