Flytte fra hverandre for en stund, hadde du tatt sjansen ?

[Gjest snartover]

Min samboer har sagt over en lengre periode at han ønsker å flytte, men gjør det ikke. Vi har ett felles barn. Nå orker jeg ikke mer usikkerhet, og var og snakket med en lege i dag. Legen mente jeg nå måtte be x flytte, (han har en kamerat han kan få leie et rom oss for en tid), be han bruke tiden til å finne ut om han vil satse på oss og vårt felles barn, at han kunne få f.eks. tre mnd på seg, og så gjøre opp en endelig status. I den tiden blir vår datter boende fast hos meg, og han kan da eventuelt treffe henne annenhver helg, langhelg feks. og en dag i uken hvis det passer seg sånn. Litt av ideen er at han skal få tid til å eventuelt savne oss også. Han har hatt en sterk trang til hele tiden å ønske å gjøre egenaktiviteter.

Nå sitter jeg her og lurer på om jeg skal gjennomføre beslutningen som egentlig er veldig fornuftig, da jeg ikke lenger kan leve i et slik samboerskap hvor den ene truer med å flytte, og jeg blir stadig mer utslitt, usikker og utsletter både min verdighet og selvtilitt.

Noen gode råd, noen andre som har opplevd noe lignende. Hadde dere klart å iverksette og gjennomføre beslutningen. Kanskje det plutselig blir veldig virkelig for han også, når jeg tvinger han ?

[Gjest detteklarerdu]

Syns du i grunnen har svart på dette selv jeg, når du spør om du skal gjennomføre dette som i grunnen er fornuftig. Ja nettopp, gjør det som i grunnen er fornuftig du! Jeg vil bare ønske deg lykke til og jeg krysser fingrene for at du klarer dette.

[Lonely1365380669]

Syns du i grunnen har svart på dette selv jeg, når du spør om du skal gjennomføre dette som i grunnen er fornuftig. Ja nettopp, gjør det som i grunnen er fornuftig du! Jeg vil bare ønske deg lykke til og jeg krysser fingrene for at du klarer dette.

Jeg vil råde deg til å gjøre det av den enkle grunn at hvis ikke kan det ende med at han går fra deg. Jeg har opplevd det samme, pluss at han var veldig usikker, han ville være singel, feste med kameratene, gjøre som han ville. Jeg ble sliten og nedbrutt av alt det der, det hele har nå endt med at han ikke orker mer fordi det gikk for langt. Jeg ble på en måte nedbrudd, mistet min selvtillitt og personlighet. Er det ment å være dere, vil han skjønne hva som er viktig for han uansett og komme tilbake til deg.

Lykke til uansett hva du bestemmer deg for

[Gjest iijihhg]

Jeg tviler på at han vil flytte tilbake...Nå blir han fordi det er tiltak å flytte... Hvis du hjelper ham ut dørene, vil han ikke finne veien hjem igjen...tror jeg....

[Atene]

Med mindre det er du som eier leiligheten, kan du vel ikke _tvinge_ ham til å flytte ?

Men å be om en avklaring synes jeg ikke er urimelig.

[Gjest snartover]

Med mindre det er du som eier leiligheten, kan du vel ikke _tvinge_ ham til å flytte ?

Men å be om en avklaring synes jeg ikke er urimelig.

Det er jeg som eier leiligheten, og det er han som ytrer ønske om å flytte. Og nå bør han kanskje gjøre alvor av det han har truet med over tid.

Så blir det kanskje litt mer virkelig for han også.

[Gjest snartover]

Jeg tviler på at han vil flytte tilbake...Nå blir han fordi det er tiltak å flytte... Hvis du hjelper ham ut dørene, vil han ikke finne veien hjem igjen...tror jeg....

Men jeg kan jo ikke holde på han ved "tvang" heller. Om han ikke finner veien tilbake, så er det vel ikke liv laget er det vel ? Vi har jo tross alt et barn sammen også. Da får han føle på hvordan han synes det er å være fri som fuglen i forhold til det ansvaret det medfører å være i en familie på godt og vond

[Atene]

Det er jeg som eier leiligheten, og det er han som ytrer ønske om å flytte. Og nå bør han kanskje gjøre alvor av det han har truet med over tid.

Så blir det kanskje litt mer virkelig for han også.

Enig. Og så lenge du eier leiligheten, bør det ikke være noe problem.

[snilen]

Om det ender med at han aldri flytter inn igjen, så har du i det minste prøvd da. Og det før begeret renner helt over forhåpentligvis. Men da må du også være hard, og kun ha kontakt med ham på hans premisser eksempel. Ikke ringe og mase og være sammen med ham hver dag likevel...

Men sjansen er nok stor for at han trives litt for godt utenfor leiligheten din. Selv om jeg jo har hørt om separerte par eksempel, som har flyttet sammen igjen og er lykkeligere enn noen sinne.

[skorpionfisken]

Du blir nødt til å ta sjansen. Be ham flytte og si at du ennå er glad i ham men ikke orker den usikkerheten.

Du kan si til ham at hvis han finner ut at han savner dere og virkelig vil ha dere så kan han komme tilbake HVIS du ikke har funnet en annen i mellomtiden som setter mer pris på deg.

Det kanskje får ham til å tenke seg om ekstra.

Bruk tida alene til å være single. Lag en ordentlig avtale om samvær med ham. La han være alenepappa annenhver helg og en kveld i uka og bruk frikveldene til å gå ut med venninner. Lag litt furore ute, dans med guttene, klin litt ekstra med dem og sørg for at venninnene dine "sladrer" til ham om hvor "vilt" du fester når han har barnet.

Det ville jeg gjort, garantert!

[Gjest snartover]

Du blir nødt til å ta sjansen. Be ham flytte og si at du ennå er glad i ham men ikke orker den usikkerheten.

Du kan si til ham at hvis han finner ut at han savner dere og virkelig vil ha dere så kan han komme tilbake HVIS du ikke har funnet en annen i mellomtiden som setter mer pris på deg.

Det kanskje får ham til å tenke seg om ekstra.

Bruk tida alene til å være single. Lag en ordentlig avtale om samvær med ham. La han være alenepappa annenhver helg og en kveld i uka og bruk frikveldene til å gå ut med venninner. Lag litt furore ute, dans med guttene, klin litt ekstra med dem og sørg for at venninnene dine "sladrer" til ham om hvor "vilt" du fester når han har barnet.

Det ville jeg gjort, garantert!

Jeg er enig i første del, men det med å gå ut å kline og feste vilt, det tror jeg nok jeg står over. Har ingen venninner som har daglig kontakt med han heller som kan fortelle han om det. Dessuten er ikke jeg så interessert i det andre veien heller da. Vil heller at det skal være en periode han får tenke seg om på og jeg selvfølgelig. Vil helst ikke ha "grums" og andre inn i bildet om det er slik at vi bestemmer oss for å fortsette sammen. Det er jeg faktisk "redd" for, for jeg kommer til å takle det dårlig i fremtiden. Høres sikkert dumt ut, men slik er det.

Men å fortelle han det andre det er greit, bare jeg får tatt skrittet. Egentlig burde han tatt skrittet selv...