Hvorfor skal det være så vanskelig...

[wilja]

...å gå videre etter et brudd? Det er vanskelig å si dette med få ord for det er så mye som har skjedd. Jeg har så mye jeg trenger å få ut. Kan kanskje være litt forvirrende for utenforstående, men jeg håper noen av dere skjønner meg.

Traff en gutt på nettet for akkurat et år siden. Vi fant tonen fort. Satt og pratet i timesvis. Han var veldig oppsatt på å møtes, men jeg holdt litt igjen. Var litt skeptisk til det. Men etter litt bli kjent tid møttes vi første gang ca 2 uker etter. Begge ble betatte. Dro til syden sammen og ble ennå bedre kjent. Følte begge at dette var noe å satse videre på. Ville begge det samme, et seriøst, langvarig forhold. Vi hadde begge brent oss tidligere, mye svik og bedrag så vi tok det litt forsiktig i begynnelsen. Men traff hverandre så ofte vi kunne hele våren. Som oftest var vi hos ham eller meg. Gjorde ting sammen alene. Men etter hvert begynte han å ta meg med ut, møte venner, på familiebursdager og inkluderte meg mer i livet sitt. Håp og drømmer begynte å ta form og jeg så en fremtid med oss.

Opplevde oppturer og nedturer som i alle forhold særlig i begynnelsen, litt tvil om følelser, oppbygging av tillitt, chatting på nettet(jeg forsikret han om at jeg bare snakket med venner, det gjorde han også, jeg tok hensyn og sluttet, det gjorde ikke han...), diskusjoner om sletting av spor etter tidligere forhold, diskusjoner om mine prestasjoner i senga, at jeg tok lite initiativ, var tilbakeholden, lite hengiven. Men jeg hadde flere ganger før fortalt at jeg klarte ikke slippe meg løs før jeg var følte meg trygg, trengte litt tid på meg. Det var ofte han som startet diskusjonene, noen ganger utløst av bagateller, men snakket alltid ut om sånne ting, la det bak oss så godt det lot seg gjøre og var bestemte på at dette var verd å satse på. Utpå sommeren følte jeg at ting bare ble bedre og bedre mellom oss. Følte meg mer og mer inkludert i livet hans. Jeg ble tryggere på ham. Ble flinkere til å ta initiativ, mer hengiven, åpnet meg for han og viste følelsene mine. Til tider virket han litt avvisende og da ble jeg litt usikker på han igjen. Men slo meg litt til ro med at han var sliten og lot han få tid for seg selv. Tok alltid hensyn til at han var sliten etter jobb og maste ikke. Han viste aldri følelser når vi var ute, men det var mye hygge og kos i armkrok når vi var alene. Tenkte at han kanskje ikke var en sånn person som viste følelser offentlig.

Utpå høsten kom jeg hjem til ham på middag. Vi hadde ikke sett hverandre så mye den siste tiden. Han jobbet mye og hadde sine fritidsaktiviteter og jeg drev med påbygging av huset. Jeg så frem til en koselig kveld sammen...og der var det brått slutt! Sa han hadde tenkt mye i det siste og kommet frem til at vi ikke hadde fremtid sammen. Mye pga bosituasjonen. Han ville gjerne flytte sammen. Lære å kjenne hverandre som samboere. Men kunne ikke bo hos meg pga av litt allergi (jeg bodde ved skogen, og hadde hund). Og mente at jeg var låst til dette stedet i mange år fremover pga av byggingen og ville ikke vente så lenge. Jeg hadde også tenkt mye på hvordan vi ville løse det praktiske. Ingenting var umulig bare man fokuserte på muligheter. Men det ville ikke han. Sa han nå ville ha tid for seg selv, være alene lenge. Ville fortsatt at vi skulle være venner. Ville også at jeg skulle være hos ham hele helgen for å gjøre bruddet til noe positivt Han var fortsatt glad i meg, ville hjelpe meg gjennom dette, ta vare på meg. Visste at jeg ikke hadde et stort nettverk av venner. jeg var usikker på det. har aldri klart å beholde vennskap med en ex før. Og tenkte på hva som ville skje den dagen han møtte en annen. men jeg sa ok at jeg skulle prøve. Vi fortsatte å treffes med jevne mellomrom de neste 3 månedene og hadde ofte sex. Han oppførte seg på samme måten som da vi var sammen. Mye kos og hygge. Var så dum at jeg begynte å tro at han fortsatt hadde følelser for meg, og bare trengte litt tid til å finne ut av ting og så komme tilbake til meg. Det har jo skjedd før. Men det var ikke hans intensjoner. Så for et par uker siden fortalte han at han hadde møtt ei jente. Og det slo meg fullstendig ut. Nå sitter jeg her, med masse tanker og følelser. Mye jeg trenger å få svar på for få en avlutning på det. Men han vil ikke snakke om oss lenger. Sier vi fortsatt er venner og snakkes, men jeg vet det sklir ut. Sitter altfor mye og tenker på dem sammen. Er han like snill og god og kosete med henne, får hun mer oppmerksomhet, treffes de ofte, hva gjør de sammen osv osv. Vet det er dumt men jeg klarer ikke legge tankene vekk. Skulle kuttet dette forholdet for lenge siden, i våres da han hadde sine tvil, men det er altfor lett å være etterpåklok. Begynt med anti depressiva igjen for å komme meg over kneika. Men mest av alt ønsket jeg at det fantes en samtalegruppe for oss som har vært igjennom brudd med "bare" en kjæreste. For å hjelpe meg å komme ut av dette og videre i livet.

[Gjest broken]

Når jeg leser det du skriver så kjenner jeg det gjør vondt.

Han høres ut som en selvopptatt egoist som flyter avgårde i en liten boble, og ikke vil ha noe ekte. "Vær litt mer sånn og sånn". (for eks: "gjør litt mer sånn og sånn i senga")

Nå skal vi være sammen, nå skal vi være uvenner, nå skal vi være venner, nå skal jeg ha en annen, nå skal du akseptere det.

Men nå er jeg heller ikke i en posisjon til å gi gode råd for tiden da jeg er for farget av egne opplevelser akkurat nå.

[wilja]

Når jeg leser det du skriver så kjenner jeg det gjør vondt.

Han høres ut som en selvopptatt egoist som flyter avgårde i en liten boble, og ikke vil ha noe ekte. "Vær litt mer sånn og sånn". (for eks: "gjør litt mer sånn og sånn i senga")

Nå skal vi være sammen, nå skal vi være uvenner, nå skal vi være venner, nå skal jeg ha en annen, nå skal du akseptere det.

Men nå er jeg heller ikke i en posisjon til å gi gode råd for tiden da jeg er for farget av egne opplevelser akkurat nå.

Leste ditt innlegg og kjenner meg igjen i mye. Bortsett det med familieforholdet. Han sa også at jeg var det beste som hadde skjedd ham. Han hadde flere ganger i begynnelsen tvil om han var forelsket. Sa det kunne ta en stund før han ble forelsket i en person. Og jeg ga han sjanse etter sjanse for jeg var jo blitt glad i ham. Kunne ikke tenke meg en annen i livet mitt og kan det fortsatt ikke. Det er han jeg vil ha, men han vil ikke ha meg mer. Og det gjør så vondt.

Vi var bare sammen 8 måneder men jeg vil også ha tilbake den gode tiden med ham, da han var så søt og snill, skjemte meg bort, vartet opp med middag etter en slitsom jobbdag, alle de søte tingene han gjorde for meg.

Vi hadde våre problemer, men han unngikk å prate om dem og det var nok desverre det som førte til bruddet. Men jeg mener og tror fortsatt at han lot de praktiske "hindringene" overstyre utviklingen av følelsene sine for meg. Når han var sliten, tenkte han mye, gjorde opp status som han sa.

Jeg har også mistet matlysten, bare gråter og tenker, prøver å komme meg ut bland folk, men det er et tiltak det også. Orker ikke se par som går lykkelige nedover gaten hånd i hånd. Det skulle jo vært meg. det er så lett for andre å si det finnes flere fisk i havet. det er ikke de som sitter her, såret, med liten selvtillit, ingen tro på at det finnes noen som vil ha meg osv.

Har vel ikke så mye råd å gi deg heller, men det er godt å vite at det finnes flere der ute som tenker som meg.

[Gjest tålmod]

Hmm, tror vi er mange som deg. Har mye av de samme opplevelsene. Har vært sammen i to omganger. Han har trukket seg med engang jeg stilte krav til han. Han er en opptatt mann, som jeg ble livredd for å stresse. Jeg har følt at det bare har vært snakk om tid før det ville gå seg ordentlig til. Han fortalte meg sist gang jeg ble "dumpet" at han ikke var forelsket NOK i meg. Hva er det?!

Det har ikke vært noe seksuelt innimellom "slagene". Bare vennskap. Men, jeg har nok følt at jeg har blitt holdt varm. Han har spandert, vært søtere enn noen gang, overnattet. Jeg har aldri lagt skjul på mine følelser for han.

For ett par uker siden forsvant tålmodigheten min og jeg ga opp. Han fortalte meg da at alt har vært avklart mellom oss hele tiden, og at det også har vært andre... Arrgh!

Nå må jeg vel komme meg videre, men har jo et lite håp innerst inne... Bruker imidlertid tiden til å treffe andre. Jeg også. Det blir mer rettferdig slik. For meg.

[wilja]

Hmm, tror vi er mange som deg. Har mye av de samme opplevelsene. Har vært sammen i to omganger. Han har trukket seg med engang jeg stilte krav til han. Han er en opptatt mann, som jeg ble livredd for å stresse. Jeg har følt at det bare har vært snakk om tid før det ville gå seg ordentlig til. Han fortalte meg sist gang jeg ble "dumpet" at han ikke var forelsket NOK i meg. Hva er det?!

Det har ikke vært noe seksuelt innimellom "slagene". Bare vennskap. Men, jeg har nok følt at jeg har blitt holdt varm. Han har spandert, vært søtere enn noen gang, overnattet. Jeg har aldri lagt skjul på mine følelser for han.

For ett par uker siden forsvant tålmodigheten min og jeg ga opp. Han fortalte meg da at alt har vært avklart mellom oss hele tiden, og at det også har vært andre... Arrgh!

Nå må jeg vel komme meg videre, men har jo et lite håp innerst inne... Bruker imidlertid tiden til å treffe andre. Jeg også. Det blir mer rettferdig slik. For meg.

Mye likt der ja. Han var heller ikke forelsket nok i meg.

Skulle vært tøffere jeg og sagt i fra at vi ikke kunne være venner. vet jo fra før at jeg aldri har kunnet beholde vennskapet med en ex. Så hvorfor trodde jeg det ville bli anderledes nå. "Kanskje fordi han lovet meg gull og grønne skoger", eller fordi jeg hadde et lite håp om at han ville innse at han følte nok for meg.

Selv klarer jeg ikke møte andre ennå. Fått liten selvtillit, tror at ingen vil ha meg, og liker ikke tanket på å måtte ut på "kjøttmarkedet" igjen. begynne hele den bli kjent prosessen på nytt. Han gjorde det enkelt for seg og fant en han kjente fra før.

[Gjest tålmod]

Mye likt der ja. Han var heller ikke forelsket nok i meg.

Skulle vært tøffere jeg og sagt i fra at vi ikke kunne være venner. vet jo fra før at jeg aldri har kunnet beholde vennskapet med en ex. Så hvorfor trodde jeg det ville bli anderledes nå. "Kanskje fordi han lovet meg gull og grønne skoger", eller fordi jeg hadde et lite håp om at han ville innse at han følte nok for meg.

Selv klarer jeg ikke møte andre ennå. Fått liten selvtillit, tror at ingen vil ha meg, og liker ikke tanket på å måtte ut på "kjøttmarkedet" igjen. begynne hele den bli kjent prosessen på nytt. Han gjorde det enkelt for seg og fant en han kjente fra før.

Jeg mener faktisk at enten så er du forelsket, eller ikke. Det finnes grader, men hvis en voksen mann ikke klarer å si klart fra at han ikke er forelsket, så tviler han. Men, det er min hang-up som jeg må lære meg å leve med :-(.

Jeg har forsøkt å opparbeide meg et sinne i forhold til han, fordi han tvinger meg ut på "kjøttmarkedet" igjen. Jeg trodde jeg skulle slippe det nå. Jeg har nok heller ikke veldig selvtillit på det området, Men så gikk jeg ut, og traff en hyggelig fyr, som ihvertfall får meg til å tenke litt mindre på han som jeg fremdeles føler så voldsomt for...

Jeg skylder å si at det er ett halvår siden han dumpet meg sist. Dette lurevennskapet har foregått i mellomtiden. Og mellom de to gangene vi har vært sammen. Det er bare halvannet år siden jeg traff han, så det har vært mye frem og tilbake...

Jeg tror på venner og bekjente som sier det blir bedre etterhvert, men har problemer med å føle det. Er voldsomt sjalu på den han eventuelt vil ende opp med. Hvis han i det hele tatt ender opp med noen.

Menn har en tendens til å stikke med halen mellom beina før følelsene får tak. Eller velge det enkleste. Det tror jeg.

Oi, dette ble litt kaotisk føler jeg. Sikkert ikke dumt med slikt fora når følelsene er i harnisk!

[wilja]

Jeg mener faktisk at enten så er du forelsket, eller ikke. Det finnes grader, men hvis en voksen mann ikke klarer å si klart fra at han ikke er forelsket, så tviler han. Men, det er min hang-up som jeg må lære meg å leve med :-(.

Jeg har forsøkt å opparbeide meg et sinne i forhold til han, fordi han tvinger meg ut på "kjøttmarkedet" igjen. Jeg trodde jeg skulle slippe det nå. Jeg har nok heller ikke veldig selvtillit på det området, Men så gikk jeg ut, og traff en hyggelig fyr, som ihvertfall får meg til å tenke litt mindre på han som jeg fremdeles føler så voldsomt for...

Jeg skylder å si at det er ett halvår siden han dumpet meg sist. Dette lurevennskapet har foregått i mellomtiden. Og mellom de to gangene vi har vært sammen. Det er bare halvannet år siden jeg traff han, så det har vært mye frem og tilbake...

Jeg tror på venner og bekjente som sier det blir bedre etterhvert, men har problemer med å føle det. Er voldsomt sjalu på den han eventuelt vil ende opp med. Hvis han i det hele tatt ender opp med noen.

Menn har en tendens til å stikke med halen mellom beina før følelsene får tak. Eller velge det enkleste. Det tror jeg.

Oi, dette ble litt kaotisk føler jeg. Sikkert ikke dumt med slikt fora når følelsene er i harnisk!

Jeg har prøvd å bli sint på ham, men det går en liten stund og så blir jeg bare lei meg igjen. Får litt dårlig samvittighet. Samtidig håper jeg at han far seg en på "tryne", får smake sin egen medisin.

"Vennskapsforholdet" vårt varte helt frem til han fant en ny. Hadde ikke sett hverandre på en liten måned, men fikk hele tiden "kosemeldinger". Føler meg litt brukt, selv om jeg var med på det selv. men på den andre siden så hadde jeg forhåpninger til å bli sammen igjen. Han burde vært mye tydeligere, men han likte vel å ha en der han kunne ringe til når han følte seg ensom.

Etter bruddet vårt sa han at han ville være lenge alene. men hva er lenge for et mannfolk som har gått fra det ene forholdet inn i det andre store deler av sitt voksne liv. Han vet ikke hva det vil si "å være alene" han. Alltid hatt noen der. Enten et seriøst forhold eller et "useriøst".

Han gjorde nemlig det samme mot en før meg. Holdt også henne på "gress" helt til den dagen han traff meg første gang. Det har ligget i bakhodet mitt hele tiden. Visste vel egentlig at den telefonen ville komme til meg om ikke så lenge også. Var hele tiden på vakt og spurte ham et par ganger nå den siste måneden hvordan det var med ham. Sa ingenting da, selv ikke når jeg "hjalp" han i gang.

Jeg tror ikke han vil være alene jeg, tror ikke han liker tanken på det, tro han begynte å føle seg ensom eller så var det hormonene som løp løpsk. hadde han villet det så hadde han fortsatt vært det.

Det er virkelig godt å vite at det er fler i samme båt. Godt å vite at man kan få utløp for frustrasjonene sine.

[Gjest broken]

Jeg har prøvd å bli sint på ham, men det går en liten stund og så blir jeg bare lei meg igjen. Får litt dårlig samvittighet. Samtidig håper jeg at han far seg en på "tryne", får smake sin egen medisin.

"Vennskapsforholdet" vårt varte helt frem til han fant en ny. Hadde ikke sett hverandre på en liten måned, men fikk hele tiden "kosemeldinger". Føler meg litt brukt, selv om jeg var med på det selv. men på den andre siden så hadde jeg forhåpninger til å bli sammen igjen. Han burde vært mye tydeligere, men han likte vel å ha en der han kunne ringe til når han følte seg ensom.

Etter bruddet vårt sa han at han ville være lenge alene. men hva er lenge for et mannfolk som har gått fra det ene forholdet inn i det andre store deler av sitt voksne liv. Han vet ikke hva det vil si "å være alene" han. Alltid hatt noen der. Enten et seriøst forhold eller et "useriøst".

Han gjorde nemlig det samme mot en før meg. Holdt også henne på "gress" helt til den dagen han traff meg første gang. Det har ligget i bakhodet mitt hele tiden. Visste vel egentlig at den telefonen ville komme til meg om ikke så lenge også. Var hele tiden på vakt og spurte ham et par ganger nå den siste måneden hvordan det var med ham. Sa ingenting da, selv ikke når jeg "hjalp" han i gang.

Jeg tror ikke han vil være alene jeg, tror ikke han liker tanken på det, tro han begynte å føle seg ensom eller så var det hormonene som løp løpsk. hadde han villet det så hadde han fortsatt vært det.

Det er virkelig godt å vite at det er fler i samme båt. Godt å vite at man kan få utløp for frustrasjonene sine.

Det samme med min. Han har alltid enten hatt noen etter seg som han har gitt forhåpninger i ny og ned (gjennom sex), eller han har lagt seg etter noen. Aldri har det vært bare han, helt alene, uten noen damer. Kanskje de er avhengige. "En stund alene" for dem er vel max et par måneder. Han ville jeg skulle tro han ikke hadde hatt noen siden den siste kjæresten sin før meg, men det kom frem i ettertid at han hadde hatt flere. Gøy. Var ærlig jeg.

[wilja]

Det samme med min. Han har alltid enten hatt noen etter seg som han har gitt forhåpninger i ny og ned (gjennom sex), eller han har lagt seg etter noen. Aldri har det vært bare han, helt alene, uten noen damer. Kanskje de er avhengige. "En stund alene" for dem er vel max et par måneder. Han ville jeg skulle tro han ikke hadde hatt noen siden den siste kjæresten sin før meg, men det kom frem i ettertid at han hadde hatt flere. Gøy. Var ærlig jeg.

Ja, hurra for ærligheten!

Hva hadde vi blitt kallt om vi oppførte oss sånn??