Usikkerhet..

[Gjest følermegsåusikkernå]

Hei

Har en kjæreste som jeg elsker over alt på denne jord. Har vært sammen ca ett år, og vi er kommet dit at han vil at jeg og barna skal flytte inn til ham om ikke så alt for lenge.. Vi er sist i 30-åra.

Dette er for så vidt greit, men jeg føler at det er litt tidlig for barnas del, derfor avventer vi flyttingen litt til. For min egen del vet jeg at jeg elsker ham, og dette er mannen jeg gjerne vil dele resten av livet sammen med. Problemet mitt er at jeg føler meg usikker på hans følelser for meg. Han sier han er glad i meg og vil bo sammen med meg, men likevel går jeg ofte rundt med en ekkel følelse i magen om at følelsene hans for meg ikke er så sterke, uten at jeg kan sette fingeren på hva det er.

Kjærtegnene hans er blitt sjeldnere.. Jeg gir han ofte kjærtegn (stryker ham over ryggen og lignende), men føler det blir sjeldnere og sjeldnere han gir noe tilbake. Føler også at vi sees sjeldnere nå enn før. Han jobber ganske mye, og dette føler jeg har tatt seg opp.. Kan gå både 3 og 4 dager i uka som vi ikke kan sees fordi han jobber ekstra. Jobber også stort sett hele helgene når vi ikke har barna, så da ender det med at jeg sitter alene hjemme mens han jobber både fredag og lørdag. Han jobber kveld/natt.. Må legge til at han har full 8-16 jobb på dagtid, der han har ei helt grei inntekt.

Da vi begynte å snakke om å kanskje bo sammen i fremtiden. Var det alltid snakk om at vi skulle selge våre leiligheter begge to, og kjøpe hus sammen. Men nå vil han at vi skal flytte inn hos ham først, og bo der ei stund før vi kjøper noe.. Er han usikker på om dette vil holde, og skal sikre seg at går det ikke så har han leiligheta si i behold?? Er litt usikker på dette å flytte inn hos ham. Vil jeg og barna føle oss hjemme, eller vil det bli slik at vi går rundt og føler at vi er på besøk hos ham. Tenker spesielt på barna. De må jo dele rom med hans barn. Vil det bli slik at de føler at det er deres rom, eller er det han’s barns rom som de er på besøk hos. Mine skal jo tross alt bo der hele tiden, mens hans vil være der annenhver helg bare. Synes dette er vanskelig og er redd jeg skal gjøre noe feil overfor barna.

Tror ikke jeg hadde følt det slik om jeg følte meg helt sikker på min kjæres følelser for meg. Han sier han er glad i meg. Men er han nå det?

Bør jeg avvente hele flyttingen, eller er dette en usikkerhet jeg bare må prøve og overse og ta en sjanse på at det går bra? Som sagt er mine følelser for ham utrolig sterke, men det er hans følelser for meg jeg ikke føler meg helt trygg på.

Noen synspunkter?

[Gjest Ha ryggen fri]

Han vil ha ryggen fri. Jeg kjenner meg igjen der.

Da jeg og min samboer skulle flytte sammen hadde jeg det nesten på samme måte som deg. Han er sparsom med kjærtegn og komplimenter. Han sier han er glad i meg og han sier at han elsker meg, men han har vanskelig for å vise det. Han tar imot mine kjærtegn og mine kyss og virker glad for det, men det er dette med å få det igjen da. Han sier at det at han bor her burde være nok. Han hadde ikke vært her om han ikke elsket meg sier han.

Da vi flyttet sammen forlangte jeg at han flyttet inn til meg og mine barn. I min leilighet som fortsatt skal stå på meg. Han får ikke kjøpe seg inn som deleier i leiligheten som vil være mine barns arv etter meg. Vi deler på boutgifter, strøm, bilutgifter, båtutgifter og internettutgifter, handler inn mat etter evne men tar hver sine mobilregninger og utgifter med hver sine barn.

Jeg vil ha ryggen fri.

Som han selv sier, går det så går det, går det ikke så var det bra så lenge det varte. Den holdninga har smitta over på meg også. Går det så går det, går det ikke så har jeg ryggen fri og kan starte på nytt uten å måtte flytte på meg og barna igjen.

Vi måtte flytte da jeg skiltes fra barnas far, det er nok flytting for noen år tenker jeg.

[Gjest følermegsåusikkernå]

Ja du har nok helt rett i at han vil ha ryggen fri.. Han har tidligere måttet forlate hjemmet da han og x'n skilte lag. Og nå vil han vel sikre seg.

Men saken er jo den at det måtte jeg også. Hadde ikke råd til å sitte med huset som jeg og barnas far hadde sammen og måtte derfor flytte ut. Skal jeg være den som skal satse alt, mens han skal sitte trygt i sitt lune rede, mens vi ser om dette funker..

Blir skuffet når han viser så lite engasjement tilbake når jeg gir ham et lite kjærtegn i ny og ne..

Har prøvd å ta det opp med ham, men det ble ikke så veldig vellykket. Han sier jeg blir sur når jeg ikke får det som jeg vil at det skal være.. Men jeg blir jo bare skuffet.. For ham er skuffet og sur det samme sier han.. Ikke enkelt det der. Men han bedyrer at han er glad i meg, men kan ikke holde meg i hånden hele tiden. Det er heller ikke det jeg ber om. Ønsker bare å føle at jeg får en bekreftelse iblant om at kjærligheten blir gjengjeldt.

Barna er fra 8 til 14.. 4 stk og vi har 2 barnerom til rådighet..

Jeg synes det beste hadde vært om vi leide ut begge leilighetene og fikk oss noe større. Da ville dette bli nytt for oss alle.

Føler meg ikke helt komfortabel med dette..

[Lillemus]

Ja du har nok helt rett i at han vil ha ryggen fri.. Han har tidligere måttet forlate hjemmet da han og x'n skilte lag. Og nå vil han vel sikre seg.

Men saken er jo den at det måtte jeg også. Hadde ikke råd til å sitte med huset som jeg og barnas far hadde sammen og måtte derfor flytte ut. Skal jeg være den som skal satse alt, mens han skal sitte trygt i sitt lune rede, mens vi ser om dette funker..

Blir skuffet når han viser så lite engasjement tilbake når jeg gir ham et lite kjærtegn i ny og ne..

Har prøvd å ta det opp med ham, men det ble ikke så veldig vellykket. Han sier jeg blir sur når jeg ikke får det som jeg vil at det skal være.. Men jeg blir jo bare skuffet.. For ham er skuffet og sur det samme sier han.. Ikke enkelt det der. Men han bedyrer at han er glad i meg, men kan ikke holde meg i hånden hele tiden. Det er heller ikke det jeg ber om. Ønsker bare å føle at jeg får en bekreftelse iblant om at kjærligheten blir gjengjeldt.

Barna er fra 8 til 14.. 4 stk og vi har 2 barnerom til rådighet..

Jeg synes det beste hadde vært om vi leide ut begge leilighetene og fikk oss noe større. Da ville dette bli nytt for oss alle.

Føler meg ikke helt komfortabel med dette..

Siden det er barn med på begge sider så ville jeg nok solgt/leid ut begge leilighetene og startet på bar bakke et nytt sted. Definitivt.

Pass på at den nye leiligheten blir stående i begges navn i tilfelle det skulle skjære seg! Og i og med at det er særkullsbarn her så ville jeg tenkt meg godt om før jeg skrev testamente hvor den nye partneren ble tilgodesett, det er dine barns arv det er snakk om også. Er litt opptatt av dette for tiden skjønner du. )

[laban]

Det høres ikke særlig smart ut overfor noen av barna med den løsningen han foreslår. Tror ikke det er noe godt utgangspunkt at hans barn kommer på helgebesøk og finner dine barn boende på "sine" rom. Det kan lett føles rart for dine barn også - at de "låner" rommene til hans barn eller er på besøk, slik du skriver.

Det er ikke noen selvfølge at du skal ta hele risikoen. Ikke velg en løsning hvor dere bor "hjemme hos" noen, hvis du ikke er helt nødt.

[damedame]

Ja du har nok helt rett i at han vil ha ryggen fri.. Han har tidligere måttet forlate hjemmet da han og x'n skilte lag. Og nå vil han vel sikre seg.

Men saken er jo den at det måtte jeg også. Hadde ikke råd til å sitte med huset som jeg og barnas far hadde sammen og måtte derfor flytte ut. Skal jeg være den som skal satse alt, mens han skal sitte trygt i sitt lune rede, mens vi ser om dette funker..

Blir skuffet når han viser så lite engasjement tilbake når jeg gir ham et lite kjærtegn i ny og ne..

Har prøvd å ta det opp med ham, men det ble ikke så veldig vellykket. Han sier jeg blir sur når jeg ikke får det som jeg vil at det skal være.. Men jeg blir jo bare skuffet.. For ham er skuffet og sur det samme sier han.. Ikke enkelt det der. Men han bedyrer at han er glad i meg, men kan ikke holde meg i hånden hele tiden. Det er heller ikke det jeg ber om. Ønsker bare å føle at jeg får en bekreftelse iblant om at kjærligheten blir gjengjeldt.

Barna er fra 8 til 14.. 4 stk og vi har 2 barnerom til rådighet..

Jeg synes det beste hadde vært om vi leide ut begge leilighetene og fikk oss noe større. Da ville dette bli nytt for oss alle.

Føler meg ikke helt komfortabel med dette..

Du nevner ikke at du har tatt opp med ham at du trenger mer fysiske kjærtegn for å få bekreftet hans følelser. Kanskje du kunne nevne for ham, hvordan du føler det vdr dette?

[Gjest følermegsåusikkernå]

Du nevner ikke at du har tatt opp med ham at du trenger mer fysiske kjærtegn for å få bekreftet hans følelser. Kanskje du kunne nevne for ham, hvordan du føler det vdr dette?

Spurte ham forsiktig forrige helg om noe var galt. Sa jeg syntes han virka litt fraværende.. Dette endte nesten i en liten krangel, noe jeg absolutt ikke la an til.. Han sa at han kunne da ikke sitte å holde meg i hånden hele tiden.. Han sa han merka jeg ble sur når han ikke besvarte mine kjærtegn.. Jeg sa da at jeg ble ikke sur, men kanskje litt skuffet. Da fikk jeg til svar at for ham var skuffet og sur det samme.. Han mente videre at hvis jeg ikke fikk det som jeg ville så ble jeg sur.. Dette føler jeg veldig urettferdig, for jeg føler virkelig at jeg tilpasser meg ham og hans liv det meste av tiden. Det eneste jeg ber om er at han gir meg litt mer tilbakemelding på hans kjærlighet til meg med et kjærtegn i ny og ne..

Han hadde da ikke problemer med å gjøre det for noen mnd siden..

Har vel aldri hatt den store selvtilliten, så det er mulig jeg blir fortere usikker på andre, enn folk flest.Har fått meg noen bakoversveiser i løpet av livet som har satt sine spor..

Trives forøvrig veldig godt sammen med ham. og barna våre går godt overens.. Og jeg vil så gjerne at dette skal fungere.

Mulig min forelskelse har vart lenger enn hans, slik at han ikke har de behovene for berøring/ kjærtegn som jeg fortsatt har..

[damedame]

Spurte ham forsiktig forrige helg om noe var galt. Sa jeg syntes han virka litt fraværende.. Dette endte nesten i en liten krangel, noe jeg absolutt ikke la an til.. Han sa at han kunne da ikke sitte å holde meg i hånden hele tiden.. Han sa han merka jeg ble sur når han ikke besvarte mine kjærtegn.. Jeg sa da at jeg ble ikke sur, men kanskje litt skuffet. Da fikk jeg til svar at for ham var skuffet og sur det samme.. Han mente videre at hvis jeg ikke fikk det som jeg ville så ble jeg sur.. Dette føler jeg veldig urettferdig, for jeg føler virkelig at jeg tilpasser meg ham og hans liv det meste av tiden. Det eneste jeg ber om er at han gir meg litt mer tilbakemelding på hans kjærlighet til meg med et kjærtegn i ny og ne..

Han hadde da ikke problemer med å gjøre det for noen mnd siden..

Har vel aldri hatt den store selvtilliten, så det er mulig jeg blir fortere usikker på andre, enn folk flest.Har fått meg noen bakoversveiser i løpet av livet som har satt sine spor..

Trives forøvrig veldig godt sammen med ham. og barna våre går godt overens.. Og jeg vil så gjerne at dette skal fungere.

Mulig min forelskelse har vart lenger enn hans, slik at han ikke har de behovene for berøring/ kjærtegn som jeg fortsatt har..

Det siste kan det være mye i.

Du må finne selvtilliten din.

"jeg føler virkelig at jeg tilpasser meg ham og hans liv det meste av tiden"

Dette kan være mer en belastning for ham, eller noe positivt. Når du i tillegg til å ville tilpasse deg hele tiden spør etter mer kjærtegn kan han begynne å føle seg kvalt.

Ved å øke selvtillit blir du mindre avhengig av ham. Og du vil faktisk synes at det er ok, det også: at dere ikke kjærtegner hverandre støtt og stadig.

Du kan også lære deg å gi mer omsorg til deg selv, slik at du slipper å måtte be om det fra ham.

[damedame]

Det siste kan det være mye i.

Du må finne selvtilliten din.

"jeg føler virkelig at jeg tilpasser meg ham og hans liv det meste av tiden"

Dette kan være mer en belastning for ham, eller noe positivt. Når du i tillegg til å ville tilpasse deg hele tiden spør etter mer kjærtegn kan han begynne å føle seg kvalt.

Ved å øke selvtillit blir du mindre avhengig av ham. Og du vil faktisk synes at det er ok, det også: at dere ikke kjærtegner hverandre støtt og stadig.

Du kan også lære deg å gi mer omsorg til deg selv, slik at du slipper å måtte be om det fra ham.

Dette kan være mer en belastning for ham, MER enn noe positivt.

[mandarin1365380635]

Dette kan være mer en belastning for ham, MER enn noe positivt.

Jeg vet at det kan være ødeleggende at jeg for enhver pris prøver å tilpasse meg ham hele tiden, men det er så innmari vanskelig å forandre personlighet.

Men jeg har faktisk siste dagene prøvd å ikke være sånn..

Han mener at når jeg er hos ham så er jeg ikke på besøk.. Jeg må begynne å føle meg mer hjemme og tilpass når jeg er der. Jeg har ikke dratt dit uten at han har sagt at jeg kan komme dit. Overnatter hvis han har bedt meg om å bli.. Sier han ingenting, så drar jeg hjem.. Dette har han forstått og har sagt at jeg må slutte med. Vi må kunne dra til hverandre når det passer, og passer det ikke at vi overnatter hos hverandre, så ok. Ellers mener han det er ingen grunn til at vi må inviteres til overnatting.

Men usikker som jeg er, er jeg alltid redd for å virke påtrengende. Vil ikke dra dit uten å være invitert i tilfelle det ikke skulle passe.

Men nå skal jeg prøve å tenke som så

"han er glad i meg, og jeg er glad i ham".. Vi er kjærester og snart også forhåpentligvis samboere. Jeg må begynne å være mer naturlig mot ham. Ta initiativ for å treffes, i stedet for å fiske etter at han skal be meg komme..

Jeg skal si fra når det er noe i stedet for å la usikkerheten ta overhånd, og trekke meg inn i meg selv..

Skal virkelig skjerpe meg..

Tror du det er en ide at jeg snakker med ham om dette, og sier at jeg er klar over min usikkerhet i gitte situasjoner, og at jeg herved skal prøve å gjøre noe med det, og kansje be om at han hjelper meg på vei hvis jeg skulle få tilbakefall..

[mandarin1365380635]

Jeg vet at det kan være ødeleggende at jeg for enhver pris prøver å tilpasse meg ham hele tiden, men det er så innmari vanskelig å forandre personlighet.

Men jeg har faktisk siste dagene prøvd å ikke være sånn..

Han mener at når jeg er hos ham så er jeg ikke på besøk.. Jeg må begynne å føle meg mer hjemme og tilpass når jeg er der. Jeg har ikke dratt dit uten at han har sagt at jeg kan komme dit. Overnatter hvis han har bedt meg om å bli.. Sier han ingenting, så drar jeg hjem.. Dette har han forstått og har sagt at jeg må slutte med. Vi må kunne dra til hverandre når det passer, og passer det ikke at vi overnatter hos hverandre, så ok. Ellers mener han det er ingen grunn til at vi må inviteres til overnatting.

Men usikker som jeg er, er jeg alltid redd for å virke påtrengende. Vil ikke dra dit uten å være invitert i tilfelle det ikke skulle passe.

Men nå skal jeg prøve å tenke som så

"han er glad i meg, og jeg er glad i ham".. Vi er kjærester og snart også forhåpentligvis samboere. Jeg må begynne å være mer naturlig mot ham. Ta initiativ for å treffes, i stedet for å fiske etter at han skal be meg komme..

Jeg skal si fra når det er noe i stedet for å la usikkerheten ta overhånd, og trekke meg inn i meg selv..

Skal virkelig skjerpe meg..

Tror du det er en ide at jeg snakker med ham om dette, og sier at jeg er klar over min usikkerhet i gitte situasjoner, og at jeg herved skal prøve å gjøre noe med det, og kansje be om at han hjelper meg på vei hvis jeg skulle få tilbakefall..

Pinlig..

[damedame]

Jeg vet at det kan være ødeleggende at jeg for enhver pris prøver å tilpasse meg ham hele tiden, men det er så innmari vanskelig å forandre personlighet.

Men jeg har faktisk siste dagene prøvd å ikke være sånn..

Han mener at når jeg er hos ham så er jeg ikke på besøk.. Jeg må begynne å føle meg mer hjemme og tilpass når jeg er der. Jeg har ikke dratt dit uten at han har sagt at jeg kan komme dit. Overnatter hvis han har bedt meg om å bli.. Sier han ingenting, så drar jeg hjem.. Dette har han forstått og har sagt at jeg må slutte med. Vi må kunne dra til hverandre når det passer, og passer det ikke at vi overnatter hos hverandre, så ok. Ellers mener han det er ingen grunn til at vi må inviteres til overnatting.

Men usikker som jeg er, er jeg alltid redd for å virke påtrengende. Vil ikke dra dit uten å være invitert i tilfelle det ikke skulle passe.

Men nå skal jeg prøve å tenke som så

"han er glad i meg, og jeg er glad i ham".. Vi er kjærester og snart også forhåpentligvis samboere. Jeg må begynne å være mer naturlig mot ham. Ta initiativ for å treffes, i stedet for å fiske etter at han skal be meg komme..

Jeg skal si fra når det er noe i stedet for å la usikkerheten ta overhånd, og trekke meg inn i meg selv..

Skal virkelig skjerpe meg..

Tror du det er en ide at jeg snakker med ham om dette, og sier at jeg er klar over min usikkerhet i gitte situasjoner, og at jeg herved skal prøve å gjøre noe med det, og kansje be om at han hjelper meg på vei hvis jeg skulle få tilbakefall..

Skjønner.

Ja, det er veldig smart å snakke med ham om usikkerheten din.

Flott at du har prøvd i noen dager å være mer deg selv. Håper du også fokuserer på at du kan klare deg godt alene også (ikke fordi du skal være det, men fordi det også gir en slags trygghet og støtter oppom en rank holdning ). Ta hensyn til deg selv også. Vær god og ikke dømmende overfor deg selv. Forsvar deg selv og dine handlinger, ikke bare se etter hva du har gjort "galt".

[damedame]

Pinlig..

Ikke noe å være flau over.

[mandarin1365380635]

Skjønner.

Ja, det er veldig smart å snakke med ham om usikkerheten din.

Flott at du har prøvd i noen dager å være mer deg selv. Håper du også fokuserer på at du kan klare deg godt alene også (ikke fordi du skal være det, men fordi det også gir en slags trygghet og støtter oppom en rank holdning ). Ta hensyn til deg selv også. Vær god og ikke dømmende overfor deg selv. Forsvar deg selv og dine handlinger, ikke bare se etter hva du har gjort "galt".

Takk for svar..

Jeg skal ta og snakke med ham om det ved neste passende anledning..

Vil jo at dette skal vare, og har ingen ønsker om å kvele ham..

Inntil da skal jeg også prøve å vise ham at jeg prøver..

Skal være blid og imøtekommende.. Stryke ham over ryggen om anledningen er der, uten at jeg skal bli usikker og skuffet om han ikke svarer på mine tilnærmelser.. Skal prøve å hente fram litt selvtillit..

Dette skal jeg klare..

Veldig godt å få luftet frustrasjoner her inne. Når jeg skriver selv, så ser jeg jo ting selv som jeg kansje ikke har sett så klart. Og det er helt klart godt å få tilbakemeldinger og tips.. Ikke alltid man ser skogen for bare trær..

[damedame]

Takk for svar..

Jeg skal ta og snakke med ham om det ved neste passende anledning..

Vil jo at dette skal vare, og har ingen ønsker om å kvele ham..

Inntil da skal jeg også prøve å vise ham at jeg prøver..

Skal være blid og imøtekommende.. Stryke ham over ryggen om anledningen er der, uten at jeg skal bli usikker og skuffet om han ikke svarer på mine tilnærmelser.. Skal prøve å hente fram litt selvtillit..

Dette skal jeg klare..

Veldig godt å få luftet frustrasjoner her inne. Når jeg skriver selv, så ser jeg jo ting selv som jeg kansje ikke har sett så klart. Og det er helt klart godt å få tilbakemeldinger og tips.. Ikke alltid man ser skogen for bare trær..

Bare hyggelig.

"Skal være blid og imøtekommende.." Vær deg selv. Å uttrykke negative følelser må også være ok.

Lykke til!

...og bruk endelig dol igjen til det det er for