Skal jeg skille meg?

[Gjest meningen med livet?]

jeg er en ung mann på 37 år som har vært gift i snart 4 år. Vi har to jenter på 2 og 4 år sammen, hun har en sønn på 13 fra før.

Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet(overskriften) er at jeg har en kone som er et rothue økonomisk. Hun har ødelagt før seg selv med inkassosaker, namsmann etc. Mye av dette skjedde før vi flyttet i sammen, og etter den tid har jeg fått bitterlig erfare at hun ikke er til å stole på. I alle fall ikke på det økonomiske plan.. Hun klarer å låne penger bak min rygg, vi har samme bank så om hun rir på min kredittverdighet vet jeg ikke. Men to ganger lånet hun penger, lite forbrukslån uten at jeg fikk vite det. Siste gangen fikk hun nei, men snille meg gikk inn som kausjonist. Vi kjøpte en stor ting sammen som vi skulle dele på utgiften på, men når regningen kom hadde hun ikke penger. Jeg sto som svarteper. Jeg mistenker for at hennes foreldre melker henne for penger, noe hun selvsagt ikke vil si til meg. Kort sagt er ekteskapet mitt et eneste stort økonomisk rot, hun er ikke til å stole på og jeg lurer mange ganger på om jeg skal ta kontakt med familevernkontoret i byen vår for få hjelp, FØR jeg hiver henne ut. Jeg er glad i henne, og jeg ønsker at jentene skal ha en mamma og pappa som bor sammen. Men hvor lenge vil jeg holde ut?

Alt med hennes økonomi er hemmelig, lønnslipper, kontoutskrift etc. Jeg er åpen på alt. Har spurt mange ganger om å få se lønnslipper, kontoutskrift etc, men hun lyger bare et eller annet.

HJELP MEG NOEN?

[Gjest annekristiansen]

innrømmer din kone at hun har et problem? viss ikke er det lite du kan gjøre. Man må ville bli hjelpet, viss ikke lurer hun deg bare mer. Viss din kone innrømmer hun har et problem kan dere ta kontakt med familierådgiver og få hjelp til dette. Det må da finnes en årsak at din kone har ett slik stort pengeforbruk. Ser hun ikke selv hva hun steller i stand?

[Gjest økonomisk jernhånd....]

innrømmer din kone at hun har et problem? viss ikke er det lite du kan gjøre. Man må ville bli hjelpet, viss ikke lurer hun deg bare mer. Viss din kone innrømmer hun har et problem kan dere ta kontakt med familierådgiver og få hjelp til dette. Det må da finnes en årsak at din kone har ett slik stort pengeforbruk. Ser hun ikke selv hva hun steller i stand?

Motsatt her. Her er det jeg som styrer økonomien nå. Begges lønninger inn på min konto, han får lommepenger overført til egen konto. Han har stort sett brukt opp pengene etter 10-16 dager, men da er det i allefall hans problem. Ødelegge et ekteskap pga rot i økonomien er forståelig, men trist og på sikt unødvendig. Hun trenger hjelp i å styre øk. Jeg kjenner meg igjen i henne, Man kompenserer for en tapsfølelse ved å bruke penger. En herrrrlig følelse. Men når man etterhvert etter mange samtaler og hjelp fra venner får omgivelsene og følelsene på plass, så ordner også øk. seg. Den er ofte et symptom på noe annet. Gubben bruker penger fordi han er en ødeland og tipper på hest....

Vel. Jeg er ingen ekspert- deler bare min erfaring.

[Mistera]

Ta styringa, hadde engang en venninne som rett og slett gav mannen sin psykiske problemer av liknende situasjon...

[Gjest vært der.....]

Hei, kjenner meg igjen. Jeg var gift med en sånn....

Enten må hun innrømme at hun har et problem, og la det ha fullstendig kontroll. Det forsøkte jeg, men min ex fortsatte å lyve og skaffe seg gjeld og kredittkort. Det gikk helt over styr!

Til slutt - blandet med andre ting selvsagt - sa jeg stopp og ville ikke mer! Han har fremdeles kaos i økonomien, men nå er det gudsjelov ikke mitt problem! Det pussige er at jeg bor igjen i huset, har alle utgifter alene men har bedre råd!!! Og selv om jeg ikke har verdens beste råd, har jeg iallefall oversikt!

Pass for all del på at hun ikke får ditt navn på kredittlistene også! Jeg har hørt at da står man der i 10 år etter at man har gjort opp for seg! Da er det håpløst å få lån til bolig e.l.!

Du sier hun lyver om ting du etterspør, det er et dårlig tegn når den man er glad i føler for å lyve.

Sett hardt mot hardt! Kanskje hun forstår alvoret da?

[Gjest meningen med livet?]

innrømmer din kone at hun har et problem? viss ikke er det lite du kan gjøre. Man må ville bli hjelpet, viss ikke lurer hun deg bare mer. Viss din kone innrømmer hun har et problem kan dere ta kontakt med familierådgiver og få hjelp til dette. Det må da finnes en årsak at din kone har ett slik stort pengeforbruk. Ser hun ikke selv hva hun steller i stand?

Har prøvd å ta det opp med henne mange ganger, men det hjelper ikke! Hovedproblemet TROR jeg er hennes foreldre. Faren er 67 år i år, og sluttet og jobbet da han var 48/49. Da vet jeg at han hadde rotet det slik til for seg selv at det var ikke vitsen å jobbe. Bare gå sykmeldt, arbeidsledig etc. Da hadde han namsmannnen på nakken, min kone bodde lenge hjemme hos dem etter at første forholdet røk. Hun handlet mat for minst 5000,- i måneden sa hun selv den gangen. Foreldrene var ikke intr. i at hun skulle flytte ut, hun var god å ha økonomisk. Da hun gjorde det ble hun skyldig utleier leie for 4 mnd. Strømleverandør og mobiloperatør svartelistet henne. Da hun fødte vår førstefødte, måtte hun ta bort noe i underlivet, regningen var bare på ca. 1000,-, men å betale regninger gjør hun ikke så nå er den blitt 7500,-. Hvor mange svarte får hun har, og for hvor store beløp vet jeg ikke. Telefon og alt av faste utgifter er det jeg som betaler, og prøver dessperat å få noe til overs for meg selv, jeg ordner med korttidsfinansieringer når det knaker som værst for meg, og da er det og kreve tilbake av henne. Det har vært livet mitt siste fire år. For noen månder sider eksploderte jeg i et fryktelig sinne, og kastet henne ut. Men hun har ingen plass å gjøre av seg. En natt på jobben, sønnen hos besteforeldra. OG ØNSKE mitt er at vi skal fungere sammen, de to små jentene er alt jeg har her i livet sammens med foreldre og bror. Jeg sitter godt i det økonomisk, takket være mine foreldre og at jeg er svært forsiktig med gjeld.

Jeg har lovet meg at jeg skal ikke fare opp i samme sinne flere ganger, men er svært usikker på familierådgivningskontoret i byen. Er de på min side, hennes side, hvordan vil det kapitellet utarte seg? Det vet jeg ikke? Mine foreldre bor i sokkelleiligheten i huset jeg kjøpte av min far for 13 år tilbake. Min bror med kone, og en tante bor i et annet hus bare 15 meter unna oss.

[Gjest sfisk]

Du skal skille deg fra henne hvis du ikke elsker henne lenger. Så enkelt er det. Om din manglende kjærlighet er fordi hun og du er på kollisjonskurs økonomisk eller av andre grunner er egentlig irrelevant.

Elsker du henne, og hun elsker deg, så klarer dere å finne løsninger på dette også.

Sett hardt mot hardt. Vær overformynder. Få alle inntekter inn på din konto. Sørg for å betale relevante regninger fra fellesøkonomien. Det hun har rota på seg er hennes problem, ikke ditt. Har dere ikke særeie, så ordne med det straks. Har dere felleseie er du ille ute, da kan namsmannen ta utlegg i deres felles eiendeler.

Og hvorfor i himmelens navn kausjonerte du for et lån når du visste på forhånd hvordan hun er, da kunne du jo likegodt tatt opp lånet selv.

Kjærligheten tåler det meste.

Da jeg ble sammen med samboeren min kom historien hans andre kvelden vi kjente hverandre. Av forskjellige grunner, ikke alt innenfor hans kontroll har han i dag en gjeld som han ikke kan betjene. Han har god jobb og tjener over gjennomsnittet. Selv har jeg en gjennomsnittlig god inntekt. Likevel er det min økonomi som berger vår hverdag sammen. Han blir trekt i lønn hver måned. Av det han får utbetalt må han betale halvparten av alle våre felles utgifter inn på vår felles budsjettkonto. Han dekker altså halvparten av våre faste utgifter. Jeg betaler mesteparten av mat og andre variable utgifter, i allefall de siste to ukene før han får lønning igjen.

Greit det, man skal yte etter evne og få etter behov. Det gjør man når man elsker hverandre.

En vond konsekvens av hans økonomi er at han ikke kan eie noe som helst. Bilen hans er registrert på meg. Leiligheten er min, alt av innbo er mitt. Båten er min. Jeg kjøper kapitalgjenstander, de er altså mine. Vi kan ikke gifte oss men må forbli samboere (som enkelte i familien sier uten å vite grunnene våre, dere lever i synd :-)). Gifter vi oss og jeg dør, må mine barn dele arven med ham. Det han arver går da rett til kreditorene hans.

Hans barn vil aldri arve noe etter sin far. Gjelda han etterlater seg kan de velge å fraskrive seg ved et offentlig skifte.

Kan man leve med det, lever man faktisk godt i et kjærlighetsforhold. Man elsker da ikke et annet menneske for dens formue og orden på økonomien, like lite som man ikke elsker noen fordi de er kommet uheldig ut økonomisk. Kjærlighet viser din godhet og ømhet for et menneske, ikke det livet mennesket har eller har hatt.

[Bård]

Har prøvd å ta det opp med henne mange ganger, men det hjelper ikke! Hovedproblemet TROR jeg er hennes foreldre. Faren er 67 år i år, og sluttet og jobbet da han var 48/49. Da vet jeg at han hadde rotet det slik til for seg selv at det var ikke vitsen å jobbe. Bare gå sykmeldt, arbeidsledig etc. Da hadde han namsmannnen på nakken, min kone bodde lenge hjemme hos dem etter at første forholdet røk. Hun handlet mat for minst 5000,- i måneden sa hun selv den gangen. Foreldrene var ikke intr. i at hun skulle flytte ut, hun var god å ha økonomisk. Da hun gjorde det ble hun skyldig utleier leie for 4 mnd. Strømleverandør og mobiloperatør svartelistet henne. Da hun fødte vår førstefødte, måtte hun ta bort noe i underlivet, regningen var bare på ca. 1000,-, men å betale regninger gjør hun ikke så nå er den blitt 7500,-. Hvor mange svarte får hun har, og for hvor store beløp vet jeg ikke. Telefon og alt av faste utgifter er det jeg som betaler, og prøver dessperat å få noe til overs for meg selv, jeg ordner med korttidsfinansieringer når det knaker som værst for meg, og da er det og kreve tilbake av henne. Det har vært livet mitt siste fire år. For noen månder sider eksploderte jeg i et fryktelig sinne, og kastet henne ut. Men hun har ingen plass å gjøre av seg. En natt på jobben, sønnen hos besteforeldra. OG ØNSKE mitt er at vi skal fungere sammen, de to små jentene er alt jeg har her i livet sammens med foreldre og bror. Jeg sitter godt i det økonomisk, takket være mine foreldre og at jeg er svært forsiktig med gjeld.

Jeg har lovet meg at jeg skal ikke fare opp i samme sinne flere ganger, men er svært usikker på familierådgivningskontoret i byen. Er de på min side, hennes side, hvordan vil det kapitellet utarte seg? Det vet jeg ikke? Mine foreldre bor i sokkelleiligheten i huset jeg kjøpte av min far for 13 år tilbake. Min bror med kone, og en tante bor i et annet hus bare 15 meter unna oss.

Jeg ville ha stolt på familievernkontoret og kontaktet dem. Jeg tror du vil ha det best med deg selv i fremtiden ved at du vet at du har handlet som best du kunne - uansett hva utfallet skulle bli. Ærlighet varer lengst.

[Gjest Meningen med livet.]

Du skal skille deg fra henne hvis du ikke elsker henne lenger. Så enkelt er det. Om din manglende kjærlighet er fordi hun og du er på kollisjonskurs økonomisk eller av andre grunner er egentlig irrelevant.

Elsker du henne, og hun elsker deg, så klarer dere å finne løsninger på dette også.

Sett hardt mot hardt. Vær overformynder. Få alle inntekter inn på din konto. Sørg for å betale relevante regninger fra fellesøkonomien. Det hun har rota på seg er hennes problem, ikke ditt. Har dere ikke særeie, så ordne med det straks. Har dere felleseie er du ille ute, da kan namsmannen ta utlegg i deres felles eiendeler.

Og hvorfor i himmelens navn kausjonerte du for et lån når du visste på forhånd hvordan hun er, da kunne du jo likegodt tatt opp lånet selv.

Kjærligheten tåler det meste.

Da jeg ble sammen med samboeren min kom historien hans andre kvelden vi kjente hverandre. Av forskjellige grunner, ikke alt innenfor hans kontroll har han i dag en gjeld som han ikke kan betjene. Han har god jobb og tjener over gjennomsnittet. Selv har jeg en gjennomsnittlig god inntekt. Likevel er det min økonomi som berger vår hverdag sammen. Han blir trekt i lønn hver måned. Av det han får utbetalt må han betale halvparten av alle våre felles utgifter inn på vår felles budsjettkonto. Han dekker altså halvparten av våre faste utgifter. Jeg betaler mesteparten av mat og andre variable utgifter, i allefall de siste to ukene før han får lønning igjen.

Greit det, man skal yte etter evne og få etter behov. Det gjør man når man elsker hverandre.

En vond konsekvens av hans økonomi er at han ikke kan eie noe som helst. Bilen hans er registrert på meg. Leiligheten er min, alt av innbo er mitt. Båten er min. Jeg kjøper kapitalgjenstander, de er altså mine. Vi kan ikke gifte oss men må forbli samboere (som enkelte i familien sier uten å vite grunnene våre, dere lever i synd :-)). Gifter vi oss og jeg dør, må mine barn dele arven med ham. Det han arver går da rett til kreditorene hans.

Hans barn vil aldri arve noe etter sin far. Gjelda han etterlater seg kan de velge å fraskrive seg ved et offentlig skifte.

Kan man leve med det, lever man faktisk godt i et kjærlighetsforhold. Man elsker da ikke et annet menneske for dens formue og orden på økonomien, like lite som man ikke elsker noen fordi de er kommet uheldig ut økonomisk. Kjærlighet viser din godhet og ømhet for et menneske, ikke det livet mennesket har eller har hatt.

Du skriver at han betaler halvparten av fellesutgiftene, men min kone betaler for mat, og barnepasset. Men det er jo hun som får kontantstøtten, småbarnstillegg og barnetrygden. Til høsten i år skal begge jentene i barnehage, og vi har ikke kontantstøtte, eller småbarnstillegg, så da har hun en utgift på ca. 3000,- av sin egen lønn og det klager hun voldsom av, hvor fælt det skal bli. Den eldste er siste året i barnehage, den minste skal gå to år i barnehage. Hun handler mat, men plutselig har hun så lite igjen at hun må bruke sparekniven, og da er det jeg som må handle. Bleier, klær og alt annet til våre felles barn er det jeg som dekker. Renter og avdrag på lån,og alle utgifter til boligen som strøm,eiendomsskatt, forsikring etc. er det jeg som dekker. Foreldrene mine bor i en leilighet i huset, og dekker litt av strømregningen samt at de er flink til å kjøpe klær og sko til jentene. Hun skal likssom betale en liten sun til meg pr. mnd. men hun har aldri noe å bidra med. Telefon hadde hun en stund til jeg tok over den også. Alt jeg eier er særeie, og ordnet på beste måte. Det vil bli tatt ny runde med advokat, hvor de pengene hun vil få etter meg vil havne. Og dersom pengene går til kreditorer eller namsmann vil det bli foretatt ytterligere endringer så langt det går ann. Vinnerene er to små jenter på to og fire år, og slik skal og må det være. Jeg har dessverre ikke noe annet valg. Det som smerter meg er at hun ikke er å stole på, og hun forteller ikke mer enn det hun må om sin egen økonomi eller sin sønn på 13 år. Jeg er også selvsagt usikker på hva som vil skje dersom saken havner hos famileirådgivnings kontoret i byen vår. Hun har kort sagt ingen muligheter til å hjelpe seg selv, og hun har ikke familie som kan hjelpe henne for de er som henne. Og ønske mitt er at jentene skal ha mamma og pappa som sover i samme seng, for jeg er veldig glad i henne og trives sammens med henne. Men jeg hadde ønsket en kone som tok ansvar for sin egen økonomi, og var mer huselig. Jeg misunner mange for hvor koselig de har det, og jeg favner dessverre ikke over alt. Det klarer jeg ikke selv om jeg ønsker det.

[Gjest Tubaisten]

1. Dersom du er glad i henne, synes jeg du bør prøve alt før du går til det drastiske skrittet å skille deg. Spesielt med tanke på barna.

2. Ikke la henne slippe unna med dette med økonomien. Ikke vær kausjonist for henne flere ganger, ol.

3. Gå til familievernkontor og få hjelp. NÅ.

4. Lag budsjett sammen. Hold henne ansvarlig dersom hun ikke følger de avtalene dere har laget SAMMEN.

mvh