Samtykke til utroskap

[er det lurt da]

Min situasjon er ganske lik den mann i 40 åra, skrev om under "et stort spørsmål" Forskjellen at for meg det nå har gått 1 år for meg hvor min kone ikke har hatt lyst på sex. Det at hun ikke har lyst plager henne og får henne til å føle at hun ikke strekker til. Det som er litt spesielt er at hun sier at hun ønsker at jeg skal være utro. Det vil si at hun, fordi hun ikke orker å ha sex, synes det er greit at jeg har uforpliktende sex med andre. Hun kom med dette forslaget for flere månder siden, jeg har så langt ikke benyttet meg av det fordi utroskap i utgangspunktet er noe som er ganske fjernt for meg. Men jeg må inrømme at når det nå har gått mange månder uten at det er tegn til å vårt sexliv skal ta seg opp, så begynner tanken å bli mer aktuell. Nå lurer jeg på om det er noen som har noen erfaringer på hvor klokt det vil være å gjennomføre noe slik i en slik situasjon.

[Gjest ova]

tror vel ikke det er så lurt, nei.men forstår at dette kan begynne å bli vanskelig for deg.

du nevner ingen ting om dere ( hun) har søkt hjelp eller ikke. Hvis ikke, må det selvfølgelig skje nå - går vel ikke an å ha det slik .

[soleil]

Det er en selvmotsigelse i det du skriver som gjør at jeg tror det er lurt om du lar være å være utro og at dere heller ser etter andre løsninger.

"Det at hun ikke har lyst plager henne og får henne til å føle at hun ikke strekker til." ---) Hva tror du skjer om du ligger med en annen dame?

[Gjest erwin]

Ser ikke helt det legitime i å tillate slike arrangementer. Bedre å avslutte forholdet.

[serendipity]

Det ville (i de fleste forhold) vært "starten på slutten". Både god sex og god kommunikasjon er viktig i et samliv, jeg sier ikek alltid men ofte kan mange på det ene være et resultat av mangel på det andre. Ville det være en idè å ta et samlivskurs el.l .?

[er det lurt da]

Det ville (i de fleste forhold) vært "starten på slutten". Både god sex og god kommunikasjon er viktig i et samliv, jeg sier ikek alltid men ofte kan mange på det ene være et resultat av mangel på det andre. Ville det være en idè å ta et samlivskurs el.l .?

Relevante innspill, det dere kommer med. Vi har et veldig åpent og godt forhold, og lider nok ikke av mangel på kommunikasjon. Det er derfor vanskelig å se for seg at et samlivskurs ville kunne endre noe på situasjonen. Dette har selvsagt noe med at årsaken til hennes manglende lyst til sex ikke skyldes forhold mellom oss, men forhold i hennes fortid (det er i alle fall det vi tror) Situasjonen er heller ikke slik at det bare er lysten som mangler, men også at tanken på sex byr henne i mot. Dette har slik jeg har forstått det utviklet seg gradvis, i de første årene av vårt samliv hadde vi et godt sexliv. Nå skremmer tanken på nærhet og sex henne.

Jeg er også enig i at hun burde søke hjelp noe hun pr dags dato ikke ønsker. Ut fra hva jeg har lest og forstått, vil det selv med hjelp, ta lang tid før endringer kan forventes.

Et samliv uten sex vil nok over tid være veldig vanskelig. Men når man har funnet en sjelevenn, en som en kan snakke åpent om alt med, som en kan nyte tosomhet med, som en har det morsomt sammen med, så synes jeg man bør være litt tålmodig. Samtidig må jeg innrømme at det er frustrerende å ha et behov som ikke blir tilfredstilt, så hvor tålmodig skal man egentlig være.

[serendipity]

Relevante innspill, det dere kommer med. Vi har et veldig åpent og godt forhold, og lider nok ikke av mangel på kommunikasjon. Det er derfor vanskelig å se for seg at et samlivskurs ville kunne endre noe på situasjonen. Dette har selvsagt noe med at årsaken til hennes manglende lyst til sex ikke skyldes forhold mellom oss, men forhold i hennes fortid (det er i alle fall det vi tror) Situasjonen er heller ikke slik at det bare er lysten som mangler, men også at tanken på sex byr henne i mot. Dette har slik jeg har forstått det utviklet seg gradvis, i de første årene av vårt samliv hadde vi et godt sexliv. Nå skremmer tanken på nærhet og sex henne.

Jeg er også enig i at hun burde søke hjelp noe hun pr dags dato ikke ønsker. Ut fra hva jeg har lest og forstått, vil det selv med hjelp, ta lang tid før endringer kan forventes.

Et samliv uten sex vil nok over tid være veldig vanskelig. Men når man har funnet en sjelevenn, en som en kan snakke åpent om alt med, som en kan nyte tosomhet med, som en har det morsomt sammen med, så synes jeg man bør være litt tålmodig. Samtidig må jeg innrømme at det er frustrerende å ha et behov som ikke blir tilfredstilt, så hvor tålmodig skal man egentlig være.

Du skriver at dere hadde et godt sexliv i begynnelsen. Var dette da upåvirket av hendelsene i hennes fortid? Hva har skjedd som gjør at det har endret seg? Har dere fått barn, mer ansvar osv.?

Skjønner at det er svært vanskelig for dere begge når hun ikke ønsker sex, ikke ønsker hjelp, men alikevel "innser" at hun har et problem. Jeg er jo overhodet ingen fagperson på området, men har to vennepar som har gått på samlivskurs. Dere virker som dere samarbeider greit i A/S "Hjemmet", men sliter med å være kjærester og elskere. Kan det være at du tror dere snakker godt, mens hun egentlig har "gitt opp" fordi hun føler at du ikke forstår?

Spør henne om du evt. kunne tatt deg en tur på familievern kontoret og snakket med de alene. Dersom det er greit for henne, siden hun virker negativ til dette.

[Gjest Boyson]

tror vel ikke det er så lurt, nei.men forstår at dette kan begynne å bli vanskelig for deg.

du nevner ingen ting om dere ( hun) har søkt hjelp eller ikke. Hvis ikke, må det selvfølgelig skje nå - går vel ikke an å ha det slik .

Jeg er igrunnen i samme situasjon som deg. Hønepøne gikk ut av dobbeltsenga for 3 års tid siden med en bebdreidelse. Det gikk på et utsagn jeg hadde kommet med for flere år siden.. Siden har hun holdt seg borte.

Hun vet at jeg er såkalt attraktiv. Å etablere seg på annet vis ville ikke bydd på nevneverdige problemer, for å sitere en kvinnelig kollega: Og du som bare kan gå på byen og velge og vrake. Jeg tror ikke på dette, tar ikke stilling til det overhode, men skjønner at det kan være noe i det.

Og hvilken risiko er det hun tar? Bare la mannen ligge der aleine, natt etter natt, år etter år? Jeg kunne ikke tenke meg å være utro, har heller aldri vært det, sann mine ord, ikke en gang FØR jeg traff henne - hadde ikke rørt en eneste!

Klart man blir frustrert. Litt trist og selv alltid være den som tar inititativet, sånn det bestandig har vært i vårt forhold. Alltid er det jeg som måtte ta en klem, måtte si vakre ord, måtte ditt og datt.. Det gikk av seg selv - lenge.

Hun avskyr ikke meg eller kroppen min, neida, for den er litt over gjennomsnittet for en atlet, men det går mere på egen kropp. Usikkerhet og dårlig selvbilde. 98% av det jeg har sagt OM henne til henne har vært for å styrke hennes selvbilde, både bevisst fra min side ..og ubevisst, simpelt hen fordi jeg var glad i henne. Under 1% for å hjelpe henne å opprettholde et godt selvbilde i den grad mulig, men dette kan ha vært råd og vink som har slått negativt ut.

Vel, så ligger jeg her og skal sove, natt etter natt på det fjerde året, full av krutt, potent som en kruttønne, stille er det.. Pyton er det!!