Adoptivbarnets yngre søsken

[Gjest familieplanlegging]

Hvor tidlig mener dere det er greit for adoptivbarnet å få småsøsken ? Småsøskenet blir "fra magen".

Hvordan tror dere det er å være adoptivbarn "i midten", og ha store- og småsøsken som er magebarn ?

Bør vi la være å få barn nr. tre ?

[Gjest bulgogi]

Jeg prøver meg på et svar, og så legger jeg vekt på at dette handler om hva jeg "tror".

Som adoptivbarn midt i mellom to "magebarn" tror jeg at jeg ville lurt på hvorfor i all verden adopterte de meg?

Hvis de kunne få barn selv, hvorfor tok de omveien via adopsjon for meg som er i midten? Var jeg såvanskelig å forholde seg til at de ikke orket å adoptere et barn til, så derfor fant de ut at de ville få et barn til med sine gener allikevel? Hvorfor ligner begge søsknene mine på pappa men ikke jeg? Hvorfor er mormor så opptatt av hvem søsknene mine har arvet sangstemmen etter men bryr seg ikke om hvor jeg har fått interessen for dans fra? Hvorfor hører jeg noen som hvisker at foreldrene mine er ekstra kristne og viser ekstra stor nestekjærlighet som adopterte meg fra et fattig land når de faktisk kunne få barn selv? Hvorfor må søsknene mine erte meg når mamma og pappa ikke hører på og si "mamma og pappa er ikke så glade i deg som i oss, for du har ikke vært i mamma sin mage"?

Håper ikke jeg provoserer deg, men det å være midterste barn er ikke alltid lett, og når man har to "fullblods" søsken som eldste og yngste kan det føles ensomt i midten.

[JAN03]

Hei

Blei frykteleg provosert av nokre av svara du fekk.

Vi er av dei som adopterer sjølv om vi kan få eigne barn. Dette er eit privat val som vi har våre grunnar for å ta. Barna våre veit kvifor vi ventar på eit barn frå Korea i staden for eit magebarn.

Vi har erfaring med adopterte søsken og vil poengtere at bulgogi sine tankar er - hennar - tankar.

Kjenner oss ikkje igjen i det heile tatt!!!

Det er eksempel på mange som er blitt gravide etter ein adopsjon. Korleis søskena har det seg imellom er heilt sikkert ulikt i kvar familie - slik det er i alle andre familiar uansett hudfarge, magebarn eller adopterte barn!

Altså - eg trur du må stole på magefølelsen din i dette tilfelle. Det finst ingen fasitsvar på spørsmålet ditt.

Ikkje la andre svartmale verden for deg. Lykke til!!

[Gjest bulgogi]

Hei

Blei frykteleg provosert av nokre av svara du fekk.

Vi er av dei som adopterer sjølv om vi kan få eigne barn. Dette er eit privat val som vi har våre grunnar for å ta. Barna våre veit kvifor vi ventar på eit barn frå Korea i staden for eit magebarn.

Vi har erfaring med adopterte søsken og vil poengtere at bulgogi sine tankar er - hennar - tankar.

Kjenner oss ikkje igjen i det heile tatt!!!

Det er eksempel på mange som er blitt gravide etter ein adopsjon. Korleis søskena har det seg imellom er heilt sikkert ulikt i kvar familie - slik det er i alle andre familiar uansett hudfarge, magebarn eller adopterte barn!

Altså - eg trur du må stole på magefølelsen din i dette tilfelle. Det finst ingen fasitsvar på spørsmålet ditt.

Ikkje la andre svartmale verden for deg. Lykke til!!

Dersom man spør etter andres mening må man vel være interesserte i mer nyanserte svar enn "følg magefølelsen". Hvorfor skulle man ellers stille spørmål? Hun spør hva andre "tror", ingen kan jo vite!! Verken jeg, du eller andre. Er det ikke slik vi utvikler oss, med refleksjon, diskusjon, undring osv. Jeg stoler fullt og helt på at "familieplanlegging" kommer frem til et klokt valg til slutt. Jeg gjorde et forsøk på å se saken fra et adoptivbarns perspektiv i stedet for fra de voksnes perspektiv, og det kan godt hende jeg tar helt fullstendig feil.

Men ære være dem som åpner opp for andres synspunkter. Du har det rette svaret selv. Da har jo ikke du behov for å spørre etter andres synspunkter og det er da helt greit for meg.

[Gjest familieplanlegging]

Jeg prøver meg på et svar, og så legger jeg vekt på at dette handler om hva jeg "tror".

Som adoptivbarn midt i mellom to "magebarn" tror jeg at jeg ville lurt på hvorfor i all verden adopterte de meg?

Hvis de kunne få barn selv, hvorfor tok de omveien via adopsjon for meg som er i midten? Var jeg såvanskelig å forholde seg til at de ikke orket å adoptere et barn til, så derfor fant de ut at de ville få et barn til med sine gener allikevel? Hvorfor ligner begge søsknene mine på pappa men ikke jeg? Hvorfor er mormor så opptatt av hvem søsknene mine har arvet sangstemmen etter men bryr seg ikke om hvor jeg har fått interessen for dans fra? Hvorfor hører jeg noen som hvisker at foreldrene mine er ekstra kristne og viser ekstra stor nestekjærlighet som adopterte meg fra et fattig land når de faktisk kunne få barn selv? Hvorfor må søsknene mine erte meg når mamma og pappa ikke hører på og si "mamma og pappa er ikke så glade i deg som i oss, for du har ikke vært i mamma sin mage"?

Håper ikke jeg provoserer deg, men det å være midterste barn er ikke alltid lett, og når man har to "fullblods" søsken som eldste og yngste kan det føles ensomt i midten.

Jeg blir ikke provosert i det hele tatt av svaret ditt, "kjenner" deg dessuten fra tidligere innlegg her, og vet du ikke har vonde intensjoner. tanja og ole, derimot...

Jeg har tenkt litt av det du nevner selv. Jeg var ikke skeptisk til å ha en av hver, men vet at det kan være tøft nok å være mellomst uansett, og kanskje ekstra tøft at adoptivbarnet har den plassen. Og med to egenfødte blir det jo overvekt.

Jeg er imidlertid ikke redd for mormors og andre familiemedlemmers eventuelle forskjellsbehandling. Vi er ikke så opptatt av arv og gener i utgangspunktet, snakker veldig lite om det, og tror ikke det blir noen forkskjell om vi får en egenfødt til.

Det med søskenkrangling kan naturligvis bli et tema. Men det er helt umulig å spå om det. Dessuten er det større sjangs for at de to yngste kommer til å "rotte seg sammen" mot eldstemann, siden det er 5 år mellom dem, mens det blir mye mindre mellom de to yngste.

Vår egen kjærlighet er jeg ikke i tvil om ! Og når det gjelder det med at vi skal være så "greie" og kristne siden vi adopterer, som omgivelsene kan komme til å tenke, tror jeg ikke det blir verre om vi har en eller to egenfødte. Vi har allerede bevist at vi kan få enge barn.

For å si litt om årsaken til at vi vurdere dette, så er det fordi vi ALLTID har ønsket oss tre barn. Etter førstemann hadde jeg flere mislykkede svangerskap, og vi valgte å adoptere. Det er vi veldig glade for at vi gjorde ! Men nå når vi fremdeles har lyst på tre barn, og vi ikke akkurat blir yngre, ønsker vi, pga karantene og laaaang adopsjonsprosess, å prøve å få nr. 3 fra magen.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om jeg nå får medisiner som gjør at sannsynligheten for det øker (mens alderen taler i mot.)

Hadde ikke prosessen vært så lang, kunne vi like gjerne adoptert nr. 3. Det vet VI, men spørsmålet er jo naturligvis hvordan barna oppfatter det.

[Gjest midterste barnet]

Dersom man spør etter andres mening må man vel være interesserte i mer nyanserte svar enn "følg magefølelsen". Hvorfor skulle man ellers stille spørmål? Hun spør hva andre "tror", ingen kan jo vite!! Verken jeg, du eller andre. Er det ikke slik vi utvikler oss, med refleksjon, diskusjon, undring osv. Jeg stoler fullt og helt på at "familieplanlegging" kommer frem til et klokt valg til slutt. Jeg gjorde et forsøk på å se saken fra et adoptivbarns perspektiv i stedet for fra de voksnes perspektiv, og det kan godt hende jeg tar helt fullstendig feil.

Men ære være dem som åpner opp for andres synspunkter. Du har det rette svaret selv. Da har jo ikke du behov for å spørre etter andres synspunkter og det er da helt greit for meg.

Jeg syns perspektivet ditt var bra, bulgogi.

For realiteten er at det er ikke bare hva adoptivforeldrene faktisk har tenkt og ment som teller. Også de holdningene barnet blir møtt med av andre vil ha stor betydning for hvordan barnet vil oppleve det.

Mange psykologer hevder at det å være "det midterste barnet" er en tøffere utfordring enn å være yngst eller eldst.

Hvis det midterste barnet i tillegg er adoptert, og de to andre egenfødte, så blir det en ekstra ting som forener de to andre.

Hva mener folk om det å adoptere generelt? Da tenker jeg på alle de som ikke har adoptert, og heller ikke satt seg inn i det. Hva mener folk om å adoptere når man kan få barn selv?

Jeg har hørt sagt om familier som har adoptert selv om de kan få barn selv, at folk oppfatter det som "selvgodhet". Man skal liksom vise seg litt, være så samfunnsbevisst så man tar til seg en unge fra et u-land.

Selv om man kan RASE over at folk mener sånt, så vil noen gjøre det - og barnet kan få høre det. Hva da?

Barn kan være grusomme mot hverandre, også søsken i mellom. Man kan godt tenke seg at den eldste og den yngste finner ut at de kan erte den mellomste for opprinnelse og hudfarge.

Det kan jo også hende at det blir de to eldste mot den yngste, eller noe sånt, men man vet ikke det på forhånd.

Holdninger til folk i samfunnet rundt en påvirker barna våre. Sånn er det bare. Å bli sure fordi noen påpeker at det kan være vanskelig å være midterste barn og adoptert er jo bare dumt.

[Gjest familieplanlegging]

Hei

Blei frykteleg provosert av nokre av svara du fekk.

Vi er av dei som adopterer sjølv om vi kan få eigne barn. Dette er eit privat val som vi har våre grunnar for å ta. Barna våre veit kvifor vi ventar på eit barn frå Korea i staden for eit magebarn.

Vi har erfaring med adopterte søsken og vil poengtere at bulgogi sine tankar er - hennar - tankar.

Kjenner oss ikkje igjen i det heile tatt!!!

Det er eksempel på mange som er blitt gravide etter ein adopsjon. Korleis søskena har det seg imellom er heilt sikkert ulikt i kvar familie - slik det er i alle andre familiar uansett hudfarge, magebarn eller adopterte barn!

Altså - eg trur du må stole på magefølelsen din i dette tilfelle. Det finst ingen fasitsvar på spørsmålet ditt.

Ikkje la andre svartmale verden for deg. Lykke til!!

Jeg er enig i at det ikke finnes noen fasitsvar. Men det er det med "overvekt" av egenfødte jeg tenker mest på, i tillegg til at adoptivbarnet blir i midten. Tenker at det kanskje er lettere å være yngst enn i midten, og at det at mamma og pappa valgte å adoptere på en eller annen måte er lettere å forstå.

På den annen side kan jeg ikke skjønne at det skal føles så mye verre å ha foreldre som kan få egenfødte enn foreldre som ikke kan får det. For nettopp det at foreldrene kan få egenfødte, må jo bety at adoptivbarnet nettopp er "valgt" for sin egen skyld, og ikke fordi mor og far ikke kunne få fra egen mage.

Men det finnes nok like mange svar som familier. Ønsker bare å høre hva andre tenker før vi beslutter. Bare synd at "tanjaer og oler" ødelegger diskusjonen.

[JAN03]

Ser det blei mykje diskusjon av innlegget mitt, og at eg nok skulle venta litt - telt til 10 - før eg svarte.

Det var ikkje meininga å trakke på så mange tær - men synetest nok at hovudfokuset blei "problem".

Ville berre fram til at det faktisk finnst moglegheiter for at det kan gå bra.

Beklager dersom eg såra nokon. Ha ein fin ettermiddag!

Eg har verkeleg ikkje eit einaste fasitsvar på noko i verden - ler ved tanken.

[Gjest ChiengMai]

Jeg prøver meg på et svar, og så legger jeg vekt på at dette handler om hva jeg "tror".

Som adoptivbarn midt i mellom to "magebarn" tror jeg at jeg ville lurt på hvorfor i all verden adopterte de meg?

Hvis de kunne få barn selv, hvorfor tok de omveien via adopsjon for meg som er i midten? Var jeg såvanskelig å forholde seg til at de ikke orket å adoptere et barn til, så derfor fant de ut at de ville få et barn til med sine gener allikevel? Hvorfor ligner begge søsknene mine på pappa men ikke jeg? Hvorfor er mormor så opptatt av hvem søsknene mine har arvet sangstemmen etter men bryr seg ikke om hvor jeg har fått interessen for dans fra? Hvorfor hører jeg noen som hvisker at foreldrene mine er ekstra kristne og viser ekstra stor nestekjærlighet som adopterte meg fra et fattig land når de faktisk kunne få barn selv? Hvorfor må søsknene mine erte meg når mamma og pappa ikke hører på og si "mamma og pappa er ikke så glade i deg som i oss, for du har ikke vært i mamma sin mage"?

Håper ikke jeg provoserer deg, men det å være midterste barn er ikke alltid lett, og når man har to "fullblods" søsken som eldste og yngste kan det føles ensomt i midten.

Min eldste søster har først et magebarn (litt rart å kalle ham det, han er 31 år snart! ;-) ), Så et adoptivbarn og så året etterpå henne igjen et magebarn til.

Jeg og jenta i midten har alltid hatt et spesielt godt forhold og jeg kan forsikre deg om at ho aldri har tenkt slik du skisserer! Man snakker da sammen i en familie, både om hvordan familien ble planlagt og hvorfor ting bleslik de ble! Alle er nå i voksen alder trygge på hvem de er og med hvilken grunn de har blitt en del av familien. Der er det nemlig ikke noen forskjell på grunnen, det var nemlig ønsket om et barn til!

Selvfølgelig er det andre ting som også spiller inn, som at min søster var svært syk i sitt første svangerskap og at adopsjonen deres tok usedvanlig lang tid. Men alle barn kom inn i familien av samme grunn, nemlig fordi de var inderlig ønsket.

[Gjest Tror nå jeg, da.]

Jeg blir ikke provosert i det hele tatt av svaret ditt, "kjenner" deg dessuten fra tidligere innlegg her, og vet du ikke har vonde intensjoner. tanja og ole, derimot...

Jeg har tenkt litt av det du nevner selv. Jeg var ikke skeptisk til å ha en av hver, men vet at det kan være tøft nok å være mellomst uansett, og kanskje ekstra tøft at adoptivbarnet har den plassen. Og med to egenfødte blir det jo overvekt.

Jeg er imidlertid ikke redd for mormors og andre familiemedlemmers eventuelle forskjellsbehandling. Vi er ikke så opptatt av arv og gener i utgangspunktet, snakker veldig lite om det, og tror ikke det blir noen forkskjell om vi får en egenfødt til.

Det med søskenkrangling kan naturligvis bli et tema. Men det er helt umulig å spå om det. Dessuten er det større sjangs for at de to yngste kommer til å "rotte seg sammen" mot eldstemann, siden det er 5 år mellom dem, mens det blir mye mindre mellom de to yngste.

Vår egen kjærlighet er jeg ikke i tvil om ! Og når det gjelder det med at vi skal være så "greie" og kristne siden vi adopterer, som omgivelsene kan komme til å tenke, tror jeg ikke det blir verre om vi har en eller to egenfødte. Vi har allerede bevist at vi kan få enge barn.

For å si litt om årsaken til at vi vurdere dette, så er det fordi vi ALLTID har ønsket oss tre barn. Etter førstemann hadde jeg flere mislykkede svangerskap, og vi valgte å adoptere. Det er vi veldig glade for at vi gjorde ! Men nå når vi fremdeles har lyst på tre barn, og vi ikke akkurat blir yngre, ønsker vi, pga karantene og laaaang adopsjonsprosess, å prøve å få nr. 3 fra magen.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om jeg nå får medisiner som gjør at sannsynligheten for det øker (mens alderen taler i mot.)

Hadde ikke prosessen vært så lang, kunne vi like gjerne adoptert nr. 3. Det vet VI, men spørsmålet er jo naturligvis hvordan barna oppfatter det.

Tanja og Ole er nok vår felles gamle venn...

[Gemini]

Jeg blir ikke provosert i det hele tatt av svaret ditt, "kjenner" deg dessuten fra tidligere innlegg her, og vet du ikke har vonde intensjoner. tanja og ole, derimot...

Jeg har tenkt litt av det du nevner selv. Jeg var ikke skeptisk til å ha en av hver, men vet at det kan være tøft nok å være mellomst uansett, og kanskje ekstra tøft at adoptivbarnet har den plassen. Og med to egenfødte blir det jo overvekt.

Jeg er imidlertid ikke redd for mormors og andre familiemedlemmers eventuelle forskjellsbehandling. Vi er ikke så opptatt av arv og gener i utgangspunktet, snakker veldig lite om det, og tror ikke det blir noen forkskjell om vi får en egenfødt til.

Det med søskenkrangling kan naturligvis bli et tema. Men det er helt umulig å spå om det. Dessuten er det større sjangs for at de to yngste kommer til å "rotte seg sammen" mot eldstemann, siden det er 5 år mellom dem, mens det blir mye mindre mellom de to yngste.

Vår egen kjærlighet er jeg ikke i tvil om ! Og når det gjelder det med at vi skal være så "greie" og kristne siden vi adopterer, som omgivelsene kan komme til å tenke, tror jeg ikke det blir verre om vi har en eller to egenfødte. Vi har allerede bevist at vi kan få enge barn.

For å si litt om årsaken til at vi vurdere dette, så er det fordi vi ALLTID har ønsket oss tre barn. Etter førstemann hadde jeg flere mislykkede svangerskap, og vi valgte å adoptere. Det er vi veldig glade for at vi gjorde ! Men nå når vi fremdeles har lyst på tre barn, og vi ikke akkurat blir yngre, ønsker vi, pga karantene og laaaang adopsjonsprosess, å prøve å få nr. 3 fra magen.

Det er ikke sikkert det går bra, selv om jeg nå får medisiner som gjør at sannsynligheten for det øker (mens alderen taler i mot.)

Hadde ikke prosessen vært så lang, kunne vi like gjerne adoptert nr. 3. Det vet VI, men spørsmålet er jo naturligvis hvordan barna oppfatter det.

Det er for sent (eller tidlig?) på døgnet for meg å svare utfyllende nå, men ville bare nevne noe om det der med hvem som knytter seg mest til hverandre. Jeg kjenner en mann, der det er han var attpåklatt, med to brødre ca 8 og 10 år eldre enn seg selv. Det var allikevel ikke de to eldste som var - eller er - mest knyttet til hverandre, men yngstemann og mellomste! Så det kan altså skje, at det ikke er de du tror som blir mest knyttet til hverandre, selv om selvsagt alderen taler for den varianten du nevnte.

[ahg]

Skal man velge ut fra frykt for alt som kan gå galt, eller skal man velge ut fra hva man innerst inne ønsker?

Personlig er jeg tilhenger av det sistnevnte.

Jeg tror det er både viktig og verdifullt å tenke igjennom alle mulige sider ved saken, slik at man kan være best mulig forberedt på å møte de vanskelighetene som måtte oppstå.

Folk vil selvfølgelig ha meninger om både hudfarge, motiver for adopsjon, og om det å være adoptert er like 'ekte' som det å være egenfødt. Skal man la andres meninger telle mest, eller skal man stå opp for egne meninger? Jeg tror alfa og omega er hvordan dere som foreldre takler det hele - hvilke signaler dere gir til barna. Det er tross alt dere som foreldre som er de viktigste autoritetene i livet til barna deres. Hvis jeg hadde hatt to egenfødte og et adoptert barn og tok de egenfødte i å erte det adopterte barnet for hudfarge eller for ikke å være 'ekte', ville jeg vært _meget_ tydelig på hva jeg syntes om slikt. Min erfaring med egne unger er at de absolutt er både tilsnakkelige og godhjertede, og at de forstår veldig mye når de får tydelige tilbakemeldinger og forklaringer.

Jeg er altså tilhenger av å velge det man virkelig ønsker, OG at man også er forberedt på å møte de utfordringene det måtte medføre.

[skorpionfisken]

Jeg prøver meg på et svar, og så legger jeg vekt på at dette handler om hva jeg "tror".

Som adoptivbarn midt i mellom to "magebarn" tror jeg at jeg ville lurt på hvorfor i all verden adopterte de meg?

Hvis de kunne få barn selv, hvorfor tok de omveien via adopsjon for meg som er i midten? Var jeg såvanskelig å forholde seg til at de ikke orket å adoptere et barn til, så derfor fant de ut at de ville få et barn til med sine gener allikevel? Hvorfor ligner begge søsknene mine på pappa men ikke jeg? Hvorfor er mormor så opptatt av hvem søsknene mine har arvet sangstemmen etter men bryr seg ikke om hvor jeg har fått interessen for dans fra? Hvorfor hører jeg noen som hvisker at foreldrene mine er ekstra kristne og viser ekstra stor nestekjærlighet som adopterte meg fra et fattig land når de faktisk kunne få barn selv? Hvorfor må søsknene mine erte meg når mamma og pappa ikke hører på og si "mamma og pappa er ikke så glade i deg som i oss, for du har ikke vært i mamma sin mage"?

Håper ikke jeg provoserer deg, men det å være midterste barn er ikke alltid lett, og når man har to "fullblods" søsken som eldste og yngste kan det føles ensomt i midten.

Som adoptivbarn midt i mellom to "magebarn" tror jeg at jeg ville lurt på.....

Jeg kjenner deg ikke, har ikke vært på dette forumet på flere år, så jeg vet ikke om du er adoptert.

Men hvorfor skriver du når du ikke helt vet? De vil vel ha svar fra de som har erfaring.

Selv har jeg to barn, en fra magen og en adoptert. For oss er det omvendt, magebarnet er eldst.

Barna som nå er 7 og 15 år reflekterer ikke over at de ikke kom til oss på samme måte. For dem er denne måten helt naturlig. Den ene fra magen og den andre fra Kina. For dem er det overhodet ikke noe rart i det. Den eldste føler seg ikke som mer vår enn den yngste.

Mine barn har via min samboer fått en yngre stebror. Ingen av dem reflekterer over at barna ser ulike ut, og er kommet til oss på forskjellig måte. Hun er hun og han er han og de er like mye stesøsken som de ville vært om hun hadde vært mitt magebarn.

Jeg vet at mine barns far (min eksmann) strever med å skaffe barna mine søsken. Om dette blir magesøsken eller en søster fra Kina er ikke klart ennå, men tror ikke våre barn vil reflektere over om den ene måten er bedre eller dårligere enn den andre måten. Det blir et lite velkomment søsken uansett.