å si "jeg elsker deg" første gang

[Lucretia]

Jeg har vært sammen med en fantastisk gutt i over 4 mnd'er og følelsene mine for ham går så dypt som jeg ikke trodde var mulig. Men hvordan sier man "jeg elsker deg" første gang? Den siste uka har jeg vært så nær så nær.. men har holdt igjen for er litt redd for reaksjonen hans. 4 mnd er ikke så veldig mye, og han har aldri vært sammen men noen før. Men reaksjonen er ikke det eneste jeg er redd for. Er redd for at han skal føle seg presset til å si det tilbake... uten at han er klar for det.

Men på den annen side, så sier han at han ser en fremtid med meg, og håper at forholdet vil vare evig... men det håper vel alle når de er forelsket?

Men de siste ukene har jeg virkelig følt noe helt spesielt (som jeg aldri følte med min tidligere samboer som jeg var sammen med over MYE lengre tid) og det er noe jeg veldig gjerne vil la ham vite..

Han har bursdag i morgen.. Kunne det vært en idé å si fortelle det da?

[Gjest newfool]

Det er ikke alltid så lett å si "jeg elsker deg" første gangen, mitt råd er at du føler deg frem til den riktige anledningen, og lar det komme naturlig.

Jeg ønsker deg lykke til:-)

[Gjest craft]

"Elsker deg" kan man vente med til den verste forelskelsen er over, det bruker å ta 1-2 år. Hvis man da fortsatt føler behov for å si det da...*LOL*

[snilen]

Jeg synes også dette er tidlig. Ett-to år før jeg følte det var legitimt å si det. Før det kunne jeg jo ikke vite om det var forelskelsen og lysten som snakket, mer enn hjertet...

Da jeg sa det ble det til noe sånt som "Du, jeg tror jeg elsker deg"... og stemmen skalv og jeg hvisket nesten... og der og da visste jeg at det var sant.

Vi har vært sammen i snart fire år, og kjæresten min har ikke sagt det enda... men det har vi diskutert før da... Han snakker om at vi nok gifter oss innen fem år, så da sier han det kanskje da... Trodde jeg var gammeldags jeg...

[Anki]

"Elsker deg" kan man vente med til den verste forelskelsen er over, det bruker å ta 1-2 år. Hvis man da fortsatt føler behov for å si det da...*LOL*

Tja ... man kan da elske noen lenge før det har gått 1-2 år...

Mannen min og jeg sa det vel til hverandre etter 3 mndr elns. Ser ikke noe galt i det

[Gjest Ord for følelser er bra]

Jeg sa jeg elsket kjæresten min etter 5-6 mnd tror jeg. Han sa det ikke før etter 1 år eller noe sånt. Men jeg likte å si det selv om han ikke sa det tilbake. Jeg elsket ham virkelig.

Hvis det føles riktig å si det så si det!

[Gjest Brukte ikke lang tid på det]

Sa det - og "fridde" - etter en måned! Virker jo som galskap,- men vi er gift fortsatt - 18 år etter ;-) En annen ting som kanskje burde ha fått meg til å nøle litt var at han var nyskilt, en del år eldre enn meg..

[Gjest Brukte ikke lang tid]

Sa det - og "fridde" - etter en måned! Virker jo som galskap,- men vi er gift fortsatt - 18 år etter ;-) En annen ting som kanskje burde ha fått meg til å nøle litt var at han var nyskilt, en del år eldre enn meg..

...at vi ikke bare fortsatt er gift,- men at jeg aldri har angret på at vi ble det heller :-)

[Gjest blynen]

Enig i at det er stort å ta de ordene i sin munn. Det er jo ikke vanskelig å si det til sine barn, men med den dybden du her mener, ja.

Det mennesket jeg har elsket høyest på jorda, vet at jeg elsker henne, men jeg har aldri kunnet si det, ikke dét, men mye som ligner. Det skal gås noen runder før dette er en visshet som er sann. (Av naturlige grunner har jeg ikke kunnet si det! - Hm..)

Jeg mener at mange forelskelser kan måles til 10%, litt billedlig talt, og at man hevder seg å være "så forelska". Men det mangler fortsatt 90% på en total kjærlighet. Litt vanskelig å uttrykke dette, men jeg TROR at kanskje 10% av oss mnsk opplever en så stor kjærlighet. Skal vi kalle det en 100% match?

Det er klokt å vente med å si det, men slik det kan se ut for dere, er det neppe noe annet din kjære venter på at du skal si! En må jo si det først?!

[snilen]

Enig i at det er stort å ta de ordene i sin munn. Det er jo ikke vanskelig å si det til sine barn, men med den dybden du her mener, ja.

Det mennesket jeg har elsket høyest på jorda, vet at jeg elsker henne, men jeg har aldri kunnet si det, ikke dét, men mye som ligner. Det skal gås noen runder før dette er en visshet som er sann. (Av naturlige grunner har jeg ikke kunnet si det! - Hm..)

Jeg mener at mange forelskelser kan måles til 10%, litt billedlig talt, og at man hevder seg å være "så forelska". Men det mangler fortsatt 90% på en total kjærlighet. Litt vanskelig å uttrykke dette, men jeg TROR at kanskje 10% av oss mnsk opplever en så stor kjærlighet. Skal vi kalle det en 100% match?

Det er klokt å vente med å si det, men slik det kan se ut for dere, er det neppe noe annet din kjære venter på at du skal si! En må jo si det først?!

"Det er klokt å vente med å si det, men slik det kan se ut for dere, er det neppe noe annet din kjære venter på at du skal si! En må jo si det først?!"

Skjønte ikke den siste delen her jeg? Hva mente du egentlig? At det at han ønsker at hun skal si det, er en god grunn til å si det? For det er det vel ikke? Hun må si det fordi hun virkelig føler det, og ikke fordi hun tror han vil høre det, eller fordi det passer så fint på bursdagen hans...

Den siste var kanskje litt ironisk ment eller slikt? Et spørsmål om hun venter på at han skal si det først, eller om hun føler hun må skyndte seg for å være den første som sier det?

Føler helt klart at det å være den som sier det først, kan gjøre at den andre føler seg presset til å si det. Og dermed blir kanskje terskelen for å si det enda større, spesielt om man har ventet lenge med å si det.

Hva er det som plutselig forandrer seg etter fire år som gjør at man innser at man elsker noen liksom? Når den andre har elsket deg i over to år alledere?

Tror det er derfor kjæresten min setter det å si han elsker meg, i sammenheng med å be meg om å gifte meg med ham. At den dagen han vet han elsker meg, er den dagen han frir...

Ikke slik jeg definerer det, men det er jo også derfor jeg har sagt det for lenge siden.

Men jeg vet at han elsker meg da, på alt han gjør og sier... så utifra min definisjon, så gjør han helt klart det.

[Lucretia]

"Det er klokt å vente med å si det, men slik det kan se ut for dere, er det neppe noe annet din kjære venter på at du skal si! En må jo si det først?!"

Skjønte ikke den siste delen her jeg? Hva mente du egentlig? At det at han ønsker at hun skal si det, er en god grunn til å si det? For det er det vel ikke? Hun må si det fordi hun virkelig føler det, og ikke fordi hun tror han vil høre det, eller fordi det passer så fint på bursdagen hans...

Den siste var kanskje litt ironisk ment eller slikt? Et spørsmål om hun venter på at han skal si det først, eller om hun føler hun må skyndte seg for å være den første som sier det?

Føler helt klart at det å være den som sier det først, kan gjøre at den andre føler seg presset til å si det. Og dermed blir kanskje terskelen for å si det enda større, spesielt om man har ventet lenge med å si det.

Hva er det som plutselig forandrer seg etter fire år som gjør at man innser at man elsker noen liksom? Når den andre har elsket deg i over to år alledere?

Tror det er derfor kjæresten min setter det å si han elsker meg, i sammenheng med å be meg om å gifte meg med ham. At den dagen han vet han elsker meg, er den dagen han frir...

Ikke slik jeg definerer det, men det er jo også derfor jeg har sagt det for lenge siden.

Men jeg vet at han elsker meg da, på alt han gjør og sier... så utifra min definisjon, så gjør han helt klart det.

Jeg vil jo si det fordi jeg føler det. Ikke noen som helst annen grunn. Har den siste tiden vært så nær å si det hver kveld, som jeg nevnte. Og det hadde ingenting med bursdagen hans å gjøre. Men tenkte bare at siden han har bursdag i dag, kunne det vært en fin dag å fortelle det på.

Sitter nå i leiligheten hans og venter på at han skal komme hjem. Vet ikke om jeg sier det eller ikke.. Får se det an.

Men syns det er rart at folk sier at man ikke kan vite om man elsker noen før det har gått 1-2 år.. Mens mange andre opplever den følelsen lenge før. Kanskje de som det tar lengre tid for, tror at det må ta så lang tid for alle?

[snilen]

Jeg vil jo si det fordi jeg føler det. Ikke noen som helst annen grunn. Har den siste tiden vært så nær å si det hver kveld, som jeg nevnte. Og det hadde ingenting med bursdagen hans å gjøre. Men tenkte bare at siden han har bursdag i dag, kunne det vært en fin dag å fortelle det på.

Sitter nå i leiligheten hans og venter på at han skal komme hjem. Vet ikke om jeg sier det eller ikke.. Får se det an.

Men syns det er rart at folk sier at man ikke kan vite om man elsker noen før det har gått 1-2 år.. Mens mange andre opplever den følelsen lenge før. Kanskje de som det tar lengre tid for, tror at det må ta så lang tid for alle?

Kommer sikker veldig an på hvor du er i livet også? om du er klar for å etablere deg, og ser en fremtid resten av livet sammen med ham? Har nok mye med modenhet å gjøre, men også litt med redsel å gjøre. Redsel for å binde sg, redsel for å bli avvist, redsel for at han ikke føler det samme, redsel for at det ikke skal føles rett likevel når man sier det... man må liksom være helt sikker. Men det er klart, om du virkelig føler at du elsker ham, og er klar for å fortelle ham det, så gjør du helt sikker det. Det vet du jo bare selv.

Regner med du ikke forventer at han skal si det samme? Hva er best? At han ikke sier det, eller at han svarer at han elsker deg også? "teller" det da, eller blir det ikke ordentlig før han sier det av seg selv? Og om han ikke sier det, blir du skuffet?

Noen gifter seg jo etter en måned også, mens andre aldri gifter seg i det hele tata. Klart vi er forskjellig!

[Gjest blynen]

Kommer sikker veldig an på hvor du er i livet også? om du er klar for å etablere deg, og ser en fremtid resten av livet sammen med ham? Har nok mye med modenhet å gjøre, men også litt med redsel å gjøre. Redsel for å binde sg, redsel for å bli avvist, redsel for at han ikke føler det samme, redsel for at det ikke skal føles rett likevel når man sier det... man må liksom være helt sikker. Men det er klart, om du virkelig føler at du elsker ham, og er klar for å fortelle ham det, så gjør du helt sikker det. Det vet du jo bare selv.

Regner med du ikke forventer at han skal si det samme? Hva er best? At han ikke sier det, eller at han svarer at han elsker deg også? "teller" det da, eller blir det ikke ordentlig før han sier det av seg selv? Og om han ikke sier det, blir du skuffet?

Noen gifter seg jo etter en måned også, mens andre aldri gifter seg i det hele tata. Klart vi er forskjellig!

Helt enig i at man må føle dette, det må komme innenfra. Men det finnes da andre uttrykk: Og jeg lurer litt på det!!

Hvis du har sagt:

- Jeg har deg hjertelig kjær!

- Jeg har aldri vært i nærheten av å kjenne noe lignende

- Jeg skulle med glede ofret livet fysisk for deg, hvis valget stod mellom ditt og mitt liv

- Det gjør ikke noe om jeg dør nå!

- Jeg griner ved tanken på deg! (Jeg har grini ut ditt navn! tra la la!) (Har vel ikke fortalt hvor ofte, nei, på ingen måte, men det har vært litt for ofte! Heldig for meg at ingen har sett det!! ..Pingla!)

Jeg har selv sagt alt det som står over. Hva har jeg sagt da egentlig? Det er SANT at jeg med GLEDE hadde gått i døden for henne, hvis valget stod mellom mitt og hennes liv. Jeg VET at det er SANT!!

Elsker du da? Har jeg fortalt at jeg elsker henne da?? Jeg bare spør! Eller gjenstår det en siste fase liksom?

[snilen]

Helt enig i at man må føle dette, det må komme innenfra. Men det finnes da andre uttrykk: Og jeg lurer litt på det!!

Hvis du har sagt:

- Jeg har deg hjertelig kjær!

- Jeg har aldri vært i nærheten av å kjenne noe lignende

- Jeg skulle med glede ofret livet fysisk for deg, hvis valget stod mellom ditt og mitt liv

- Det gjør ikke noe om jeg dør nå!

- Jeg griner ved tanken på deg! (Jeg har grini ut ditt navn! tra la la!) (Har vel ikke fortalt hvor ofte, nei, på ingen måte, men det har vært litt for ofte! Heldig for meg at ingen har sett det!! ..Pingla!)

Jeg har selv sagt alt det som står over. Hva har jeg sagt da egentlig? Det er SANT at jeg med GLEDE hadde gått i døden for henne, hvis valget stod mellom mitt og hennes liv. Jeg VET at det er SANT!!

Elsker du da? Har jeg fortalt at jeg elsker henne da?? Jeg bare spør! Eller gjenstår det en siste fase liksom?

Det er det da vet du... du har jo faktisk ikke SAGT det. Hun vet du elsker henne når du har sagt dette, innerst inne, i alt du sier og gjør. Og på mange måter betyr jo alt dette mye mer enn ordene "jeg elsker deg".

Men likevel, så lurer hun. Hvorfor har du IKKE sagt det? Sparer du det? Sparer du det til noen andre? Er det å elske for deg et enda høyere nivå?

Skjønner? Det er altså ikke hva du har sagt, men hva du ikke har sagt, og hvorfor du ikke har sagt det...

For du elsker henne jo, tydligvis. (Min kjæreste har som sagt heller ikke sagt det, men resten av det har han sagt...)

[Gjest blynen]

Det er det da vet du... du har jo faktisk ikke SAGT det. Hun vet du elsker henne når du har sagt dette, innerst inne, i alt du sier og gjør. Og på mange måter betyr jo alt dette mye mer enn ordene "jeg elsker deg".

Men likevel, så lurer hun. Hvorfor har du IKKE sagt det? Sparer du det? Sparer du det til noen andre? Er det å elske for deg et enda høyere nivå?

Skjønner? Det er altså ikke hva du har sagt, men hva du ikke har sagt, og hvorfor du ikke har sagt det...

For du elsker henne jo, tydligvis. (Min kjæreste har som sagt heller ikke sagt det, men resten av det har han sagt...)

Svaret er vel kanskje at hun VET jeg ikke BØR si det, men i alt jeg har sagt og gjort, har jeg likevel sagt det - med ettertrykk!!

[snilen]

Svaret er vel kanskje at hun VET jeg ikke BØR si det, men i alt jeg har sagt og gjort, har jeg likevel sagt det - med ettertrykk!!

Hvorfor bør du ikke si det? Når du likevel har sagt alt det andre? Fordi det er en klisje? Eller fordi det vil forandre alt?

[Gjest kattarinna]

Kommer sikker veldig an på hvor du er i livet også? om du er klar for å etablere deg, og ser en fremtid resten av livet sammen med ham? Har nok mye med modenhet å gjøre, men også litt med redsel å gjøre. Redsel for å binde sg, redsel for å bli avvist, redsel for at han ikke føler det samme, redsel for at det ikke skal føles rett likevel når man sier det... man må liksom være helt sikker. Men det er klart, om du virkelig føler at du elsker ham, og er klar for å fortelle ham det, så gjør du helt sikker det. Det vet du jo bare selv.

Regner med du ikke forventer at han skal si det samme? Hva er best? At han ikke sier det, eller at han svarer at han elsker deg også? "teller" det da, eller blir det ikke ordentlig før han sier det av seg selv? Og om han ikke sier det, blir du skuffet?

Noen gifter seg jo etter en måned også, mens andre aldri gifter seg i det hele tata. Klart vi er forskjellig!

Det å gifte seg har ikke noe med om man elsker den andre eller ikke da.

Man kan jo elske noen for om man ikke vil gifte seg.

Sier den ene jeg elsker deg, ville jeg tro det blir mye lettere for den andre å si det også. Da har jo liksom noen tatt det store steget for en.

Hvis den ene burker elsker deg og den andre ikke svarer dette selv etter lang tid må en vel kunne tolke det dithen som at følelsene faktisk ikke er gjengjeldt..

[Gjest lars andreas larsen olsen]

"Det er klokt å vente med å si det, men slik det kan se ut for dere, er det neppe noe annet din kjære venter på at du skal si! En må jo si det først?!"

Skjønte ikke den siste delen her jeg? Hva mente du egentlig? At det at han ønsker at hun skal si det, er en god grunn til å si det? For det er det vel ikke? Hun må si det fordi hun virkelig føler det, og ikke fordi hun tror han vil høre det, eller fordi det passer så fint på bursdagen hans...

Den siste var kanskje litt ironisk ment eller slikt? Et spørsmål om hun venter på at han skal si det først, eller om hun føler hun må skyndte seg for å være den første som sier det?

Føler helt klart at det å være den som sier det først, kan gjøre at den andre føler seg presset til å si det. Og dermed blir kanskje terskelen for å si det enda større, spesielt om man har ventet lenge med å si det.

Hva er det som plutselig forandrer seg etter fire år som gjør at man innser at man elsker noen liksom? Når den andre har elsket deg i over to år alledere?

Tror det er derfor kjæresten min setter det å si han elsker meg, i sammenheng med å be meg om å gifte meg med ham. At den dagen han vet han elsker meg, er den dagen han frir...

Ikke slik jeg definerer det, men det er jo også derfor jeg har sagt det for lenge siden.

Men jeg vet at han elsker meg da, på alt han gjør og sier... så utifra min definisjon, så gjør han helt klart det.

"Hva er det som plutselig forandrer seg etter fire år som gjør at man innser at man elsker noen liksom? Når den andre har elsket deg i over to år alledere?

Tror det er derfor kjæresten min setter det å si han elsker meg, i sammenheng med å be meg om å gifte meg med ham. At den dagen han vet han elsker meg, er den dagen han frir... "

Du sier det jo rett ut selv.. grunnen til at han ikke har sagt jeg elsker deg til deg er at han ikke elsker deg! Hadde han elsket deg hadde han sgat det siden du gjør det. Det er jo lettere når du har sagt det først..

At du mener han plutselig vil elske deg om noen år høres jo helt absurd ut. Hvordan orker du å gå å vente på at han skal begynne å elske deg etter fire år? Du vet vel at all statistikk taler for at akkurat det motsatte vil skje? Når man har passert fire år blir man neppe mer glad i, bare mer og mer lei...

[Gjest blynen]

Hvorfor bør du ikke si det? Når du likevel har sagt alt det andre? Fordi det er en klisje? Eller fordi det vil forandre alt?

Jeg skjønner hva du spør om, og egentlig burde mitt svar være "tja, si det!?!" eller "veit ikke!". Jeg trøster meg til at alt jeg har sagt må ha overbevist, ..som f.eks. da det brast for meg, vi var for oss selv og satt og snakket sammen, og da brukte jeg ord som "forferdelig, grusomt glad i deg". Hadde vi flyttet sammen eller kommet så tett at det hadde blitt snakk om sex, ville de ordene det her er snakk om være ytterst på tungespissen. Selvfølgelig. Jeg for min del sparer aldri på ord i en sånn forbindelse..

[Gjest ggjjjjjjjjjj]

Jeg skjønner hva du spør om, og egentlig burde mitt svar være "tja, si det!?!" eller "veit ikke!". Jeg trøster meg til at alt jeg har sagt må ha overbevist, ..som f.eks. da det brast for meg, vi var for oss selv og satt og snakket sammen, og da brukte jeg ord som "forferdelig, grusomt glad i deg". Hadde vi flyttet sammen eller kommet så tett at det hadde blitt snakk om sex, ville de ordene det her er snakk om være ytterst på tungespissen. Selvfølgelig. Jeg for min del sparer aldri på ord i en sånn forbindelse..

Har dere ikke hatt sex?