bare lei eller?

[Gjest krykky]

hei, jeg har vert sammen med samboeren min i snart 6 år og vi har det kjempefint sammen, vi er sjelevenner osv...eller kan vel kanskje si har vert for jeg føler at jeg kjenner han så godt at jeg av og til kan miste respekten for han..jeg kjenner alle hans feil og syns han er svak på noen områder..men samtidig såe r han så flott på andre igjen at det er hetl utrolig..men det er det andre jeg henger meg opp i da..

det er så vanskelig, for jeg føler meg så slem inni meg som har slike tanker, at liksom jeg er så mye bedre,er jo ikke det, men av og til har jeg i de situasjoner jeg har rett å si at han er så dum osv..for det er på noen områder jkeg føler meg bedre...men så er han bedre enn meg igjen på andre, men det tenker jeg liksom ikke på..jeg føler meg fæl...

er rundt 30 år så jeg burde få bort disse ego og barnslige tanker..men er det dette et tegn på at kjærligheten ikke er der, eller er det jeg som er helt dust og virkelig må jobbe med meg selv som person...

når jeg tenker etter kan jeg ikke leve uten han, men samtidig kan jeg syns jeg at jeg er så mye bedre enn han..føler at jeg vil ha noen som kan mer enn meg, noen jeg kan se opp til, en sån mann med store muskler som kan bygge hus..ha ha, hør på meg da? jeg høres gal ut, men jge føler han er litt kjedelig og trist...åh... og derfor tenner jeg ikke på han lengre heller...

er dette bare en nedtur? noen andre som har det som meg?

som person sånn inni seg med tanker og verdier er han aller tiders, til å stole på og jeg kan virkelig fortelle han alt og være meg selv...

håper på svar!!

[Gjest bjelke]

Du har sikkert dine svake sider overfor han du også? Hvor han like gjerne kunne tenkt at _du_ er dum?

Man utfyller hverandre. :-)

[favn]

Det du skriver her, tror jeg er ganske vanlig. Lange forhold får gjerne fram stygge følelser også, ikke bare de gode. Man kjenner hverandre så inderlig vel, og den andres feil og skavanker blir kanskje noe man føler forakt for istedet for at man er så rund, raus og romslig som man gjerne vil.

Jeg leste en gang et enkelt dikt av Inger Hagerup, dessverre husker jeg ikke hva det het, men det handler om et middelaldrende / eldre ektepar som i årtier har hverdagspint og hverdagsplaget hverandre. De sitter overfor hverandre ved matbordet og sender gift mot hverandre, mens hun ser på ham og fylles av infame tanker over alt det hun vemmes over ved ham. Så - idet hun skal sette inn Nådestøtet - stryker han seg over håret med en uendelig menneskelig bevegelse som viser hvor redd han er... og alt hun hadde tenkt, alt det stygge hun kjente, alt det onde renner av henne.

Lykke til. Enten med ham eller uten ham.

[Gjest papirtiger]

Det du skriver her, tror jeg er ganske vanlig. Lange forhold får gjerne fram stygge følelser også, ikke bare de gode. Man kjenner hverandre så inderlig vel, og den andres feil og skavanker blir kanskje noe man føler forakt for istedet for at man er så rund, raus og romslig som man gjerne vil.

Jeg leste en gang et enkelt dikt av Inger Hagerup, dessverre husker jeg ikke hva det het, men det handler om et middelaldrende / eldre ektepar som i årtier har hverdagspint og hverdagsplaget hverandre. De sitter overfor hverandre ved matbordet og sender gift mot hverandre, mens hun ser på ham og fylles av infame tanker over alt det hun vemmes over ved ham. Så - idet hun skal sette inn Nådestøtet - stryker han seg over håret med en uendelig menneskelig bevegelse som viser hvor redd han er... og alt hun hadde tenkt, alt det stygge hun kjente, alt det onde renner av henne.

Lykke til. Enten med ham eller uten ham.

Det diktet heter Episode

[laban]

Det diktet heter Episode

http://www.uib.no/isf/eyr/1997f/0215.html