Berg- og dalbane.....

[Gjest Sailinas]

I to år har jeg og kjæresten min hatt et relativt stabilt og godt forhold, vi er relativt voksne (i overkant av 30 år begge to) og fra vi møttes har vi vel begge følt at vi har en framtid sammen. Vi har snakket om familie, barn osv, når tiden er inne. Men så har det begynt å dukke opp flere og flere spøkelser i skapet, og framtiden føles usikker. Kjernen i problemet er at vi begge er usikre på oss selv rett og slett, kanskje dårlig selvtillitt og dårlig selvbilde. Å ikke finne sin rolle i forhold til hverandre, som kjæreste, nabo, elskerinne og alt som følger med. Negative erfaringer og bekymringer fra fortiden, usikkerhet om det er dette livet man vil ha. Ja, kort og godt vonde tanker og bekymringer. Men like mange dager er gode og trygge, hvor alt føles rett og riktig, det er dilemmaet!

Dette blir kanskje rotete og uforståelige, men spørsmålet er egentlig; er dette normale tanker i et forhold

Tar gjerne imot innspill fra andre som har opplevd det samme, kanskje noen ideer som kan gjøre noen hverdager litt mindre dystre... ?

[Gjest jauki smoak]

Jeg tror at det er viktig at dere snakker om hvilke forventninger dere har til hverandre nå og fremover. Hvis man ikke er åpen på hva man føler og tror blir det vanskelig å forholde seg til hverandre fremover........

[anahita]

Tror dette er veldig vanlig.

Det som kanskje er lurt er å få spøkelsene frem på bordet,

da vil dere måtte vise forståelse og respekt for den andres fortid, og dere blir tryggere på hvor dere har hverandre i fremtiden.

Gode ærlige samtaler er respten.

Lykke til:)

[Lady 2004]

Stol alltid på ditt indre, din magefølelse.

[Gjest --off]

Jeg skjønner godt hva du mener,det er forvirrende å ha det slik.

Og den kan vare lenge slik,om du ikke finner en måte å få det på plass på.

Jeg har et slikt forhold selv.

En dag skriker magefølelsen i meg om at her er det noe som ikke stemmer.

Så etterfulgt av visshet om at,jo dette føles rett allikavel.

Berg og dalbane som du sier.

Jeg for min del har lurt på om problemet skyldes at jeg rett og slett er for usikker som menneske.

Og det er en kjennsgjerning at kvinner og menn ser forskjellig på enkelte ting.

Det som er innlysende for en mann,er gjerne ikke det for en kvinne.Og omvendt.

Vet ikke jeg,men kanskje det ligger noe der?