Nå er det ille - igjen!

[Gjest Snart alene?]

Jeg er redd for at forholdet vårt går rett til helvete nå... Vet ikke om jeg orker å kjempe for det lenger.

Jeg er veldig glad i samboeren min. Vi har vært sammen i snart 7 år, bodd sammen i 5. Vi har hatt det fint sammen, vært flinke til å kose oss i hverdagen, oppleved mye sammen. Jeg mener også at vi har vært flinke til å prioritere hverandre, og er derfor mye sammen. Det vil samtidig si at vi ikke har vært veldig sosiale på hver vår kant. Jeg har en hobby som gjør at jeg trener fast to kvelder i uka, ellers er vi stort sett sammen.

Men med jevne mellomrom blir det "helvete" her hjemme. Jeg skjønner aldri helt hva som skjer, og hva som utløser det.

Flere ganger har det vært at jeg er en stor egoist som bare skal gjøre mine ting, og ikke gidder å si fra til ham. Nå virker det mer som om han har fått for seg at jeg har forhold på si.

Etter min oppfatning gjør jeg virkelig ikke ofte noe på egen hånd... Jeg tar alltid hensyn til hva han vil, og hva han skal gjøre. Ofte priotrerer jeg ned andre ting jeg har lyst til å gjøre, for å være sammen med ham. Ikke av plikt, men fordi jeg er glad i ham, og ønsker å tilbringe tid sammen.

Og når det gjelder sjalusiproblemet, har jeg vanskelig for å forstå det... Vi er jo nesten alltid sammen! Det er riktignok overvekt av gutter der jeg trener, så jeg tror at han tror at jeg har forhold til noen av dem. Dette er selvsagt ikke tilfelle, guttene på trening har jeg kun vennskapelig forhold til. Det er absolutt ingen flørt på gang!

Han har sagt rett ut at han ikke har tillit til meg lenger. Han går rundt og ser på meg med et sørgmodig sulten-hvalp-blikk. Når jeg prøver å ta opp og snakke om dette som voksne mennesker, enten svarer han ikke, eller sier f.eks: "dette har jeg prøvd å ta opp så mange ganger før" Eller han orker ikke snakke om det nå... Så nå går vi bare rundt her og føler på stillheten og de vonde følelsene. Jeg gruer meg for å snakke om dette, for av erfaring vet jeg at det blir høylydt krangling, der han beskylder meg for fæle ting, og forteller meg hvor dum jeg er, og hvor dårlig menneske og kjæreste jeg er. Og jeg kommer ikke til å slippe til orde. I det store og hele føler jeg at han er lite lydhør for meg, hva jeg ønsker og tenker. Og han kritiserer meg ofte, gir meg sjelden komplimenter...

Jeg føler at vi er kommet ut i en hengemyr vi ikke klarer å komme ut av... Og jeg tenker mer og mer på om det er slik jeg ønsker å ha det i livet mitt. Selv om jeg lever i et forhold, vil jeg ha mulighet til å ha egne hobbier uten å bli beskyldt for å være egoistisk. Jeg vil ha mulighet til å treffe mine venner uten å bli beskyldt for å nedpriotere ham. Vi er tross alt to mennesker, vi må kunne leve våre liv litt på hver kant selv om vi har valgt å leve sammen... Hadde vi bare klart å snakke ordentlig om problemene våre!! Men det virker som om det er umulig for oss.....

[Gjest poi]

Prøv familierådgiving! Gratis i de fleste kommuner. Jobben deres er å hjelpe dere til å snakke sammen.

[Rubia]

Siden han ikke vil høre på deg når dere diskuterer så skriv et brev til ham hvor du forteller alt...

hvor glad du er i ham, at du ikke har noen på si, at du ønsker å få det bedre med ham...men at du snart ikke lenger klarer den måten han fører seg på, og at du derfor vurderer å bryte ut om det ikke retter seg.

Klart det kan virke dumt å skrive til sin egen samboer...men da får du iallefall sakt alt du føler uten å bli avbrutt, og han får lest alt kanskje flere ganger i ro, da kanskje han skjønner ting anneledes.

Om du elsker han og egentlig vil at alt skal gå bra, så er vel verdt å prøve både det ene og andre ?

Lykke til.

Hilsen...