barnet påvirket?

[Gjest slitenoglei]

Jeg har 5 uker igjen av svangerskapet. Det har vært et tungt svangerskap med de aller fleste plager man kan få,- kvalme og oppkast, kløe, tett nese, blødninger, bekkenløsning, hovne hender og føtter osv.

I tillegg til dette lever jeg i et svært vanskelig og turbulent samboerforhold med en mann som ikke alltid behandler meg snillt. Jeg har ofte vært redd og grått mye.

Spørsmålet mitt er om barnet jeg bærer kan være påvirket på noe vis av dette?

[Gjest Sussebassen]

Kjære deg!

Det er veldig trist å høre hvordan du har det.

Jeg er absolutt ingen ekspert, men jeg vil bare komme med min mening om dette. Jeg tror at et barn i mors liv kan "føle" stress hvis moren mår psykisk dårligt, men jeg tror ikke at det tar noen direkte skade. Men hvis samboeren din ikke behandler deg fint synes jeg helt enkelt at du skal gå fra han. Ditt barn vil i hvertfall ta skade når det kommer ut og ser hvordan far behandler mor, og er du sikker på at han ikke kommer til å behandle barnet likedant. Nå kjenner ikke jeg din samboer, eller vet hvordan han behandler deg dårlig, men jeg tror at de som misshandler noen (fysisk eller psykisk) ikke stopper med mor, det er nok lett at det også går ut over barnet.

For det første kan du sikkert klare deg selv og få et mye bedre liv uten han. For det andre finnes det så mange fantastiske menn, så hvorfor bli hos noen som ikke er snill mot deg.

[Trine Endsjø, jordmor]

Det er vanskelig å svare bastant på det du spør om, i.o.m. at det ikke er forsket så mye på området, ei heller enkelt å måle evt. risiko. Gjelder det risiko for skade i forb. med f.eks. medikamenter, er det rimelig enkelt å måle både mengde for akseptabelt inntak og vurdere skaden. Gjelder det mors psykiske og fysiske velbefinnende under svangerskapet, er det ganske klart at barnet ikke blir misdannet eller født med sykdom. Hvorvidt barnet får f.eks. spebarnskolikk eller blir hyperaktivt som barn, blir rene spekulasjoner (eksemplene er ganske tilfeldige). Jeg tror at det aller viktigste, og her har jeg grunnlag for å uttale meg ganske skråsikkert, er at du klarer å være tilstede for ditt barn når det er født. At du gir barnet nærhet både fysisk og mentalt, og viser med hele deg at du er hengiven og beskytter og steller barnet så godt du kan, er det beste en mor kan gi et barn. At livet ikke var ideelt hverken fysisk eller psykososialt i svangerskapet er det ikke så mye du kan gjøre med. Du bør selvfølgelig vurdere nøye om det er noe du og din partner kan gjøre for å få livet litt mindre komplisert. Er han ikke helt snill med deg, er det ikke tvil i min sjel om at du bør få hjelp til å se om alternativet er å komme deg vekk. Menn som ikke er snille, endrer seg sjelden til det bedre.

Som en trøst og en påminner vil jeg be deg tenke på de kvinnene i verden som lever under ekstremt press (krig,tortur,sorg,sult, etc.) og likevel får relativt sunne og friske unger. Selvfølgelig ville det beste for alle være om vi koste oss gjennom hele svangerskapet uten en bekymring, men slikt er det neppe for noen. Jeg mener ikke å undervurdere din situasjon, men heller gi deg en oppmuntring.