Klarer ikke å glede meg over samlivet.

[Regine]

Til Solveig E. Vennesland.

Hei! Jeg er en 28 år gammel jente som har vært sammen med "Mannen i mitt liv" i 1 1/2 år. Jeg elsker ham høyt og han sier han elsker meg. Problemet er at jeg ikke klarer å stole på ham, og ikke klarer å glede meg over samlivet vårt, noe som begynner å tære faretruende. Han har en sterk og trygg personlighet og et godt selvbilde, i motsetning til meg. Han er livsglad, snill og god og har orden på livet sitt, men han tar ting "lettere" enn meg, han er mer løsningsorientert mens jeg er problemorientert. I tillegg har han sluttet helt å vise interesse for meg seksuelt, noe jeg synes er svært problematisk og ydmykende. Jeg blir den som streber etter kontroll fordi det er bare da jeg kan være trygg og glad, mens han tillater seg å være mer avslappet. Jeg føler meg utrygg, sliten, unormalt nærtagende og psykisk utslitt. Har mye vondt i hodet, får ikke sove, ønsker en utenforstående, profesjonell person å snakke skikkelig med. Dette har vart lenge. Jeg vet at min negative tankegang kan bli vår bane og prøver derfor så godt jeg kan å skjule følelser og frustrasjon, noe som helt sikkert ikke er sunt. Både fordi det knytter seg i meg og forplanter seg som surhet og bitterhet som til slutt sprekker i selvforakt, selvmedlidenhet og bebreidelser på dårlig valgte tidspunkt, men også fordi jeg får fysiske plager av det. Hele problematikken er innfløkt og kompleks og jeg forsøker her bare å angi noe av essensen for å få tilbakemelding på hva jeg kan gjøre. Jeg ønsker hjelp raskt. Vi har gode perioder, men mine frustrasjoner kommer stadig oftere tilbake og forsurer livene våre, og setter forholdet vårt i fare. Jeg kommer ingen vei selv, og mye av frustrasjonen er kjent fra jeg var liten. Jeg må ha noen å snakke med. Hvem skal jeg henvende meg til? Lege for å få henvisning til psykolog, eller et familievernkontor? Kan jeg i så fall bestille time direkte? Veldig takknemlig for svar.

[Leva]

Ta kontakt med legen din og be han/hun skrive ut en rekvisisjon.

Jeg har hatt det - og har det, som deg. Det var værre før, på en måte, da ville jeg ikke ha noe hjelp til å komme meg ut av ting, bli bedre, bli trygg, mer stabil mm. Nå, etter en skilsmisse og inn i et nytt forhold med en fyr som betyr enormt mye for meg, vil jeg ha hjelp, og har nå fått det. Har gått til legen, pratet med han og for et par dager siden fikk jeg time hos en psykolog. Dette lettet utrolig mye på mitt humør, og også mitt forhold til samboeren.

Det er håp, men man må ville få hjelp, og være klar for det.

Håper ting ordner seg for deg. Lykke til.

Klem

[sirene]

Du kan selv kontakte et familie-

kontor direkte.Det er gratis.

Du kan gå til lege å få henvisning til psykiater.Det

kan alltid være lurt å gå til en lege i første omgang, fordi

det også kan være mer fysisk

medisinske ting som bør kontorlleres, og som det muligens kan gjøres noe med.

Lykke til!

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære Regine!

Takk for et langt og beskrivende innlegg om hvordan du har det, både med deg selv og i parforholdet ditt.

Så fint at du er klar for å ville benytte deg av fagfolk til å jobbe med problemene.

Du kan selv ringe eller gå til et familiekontor for å få smtale med en familierådgiver. Du trenger ingen legehenvisning til familiekontoret. Konsultasjoner på et familiekontor er gratis. Jeg håper du bor i et distrikt hvor familiekontoret ikke har lange ventelister.

Du kan også ringe til en privatpraktisrende psykolog eller lege for bestilling av time. Der må du betale honorar for hver konsultasjon.

På de psykiatriske poliklinikkene må du ha en henvisning fra lege for å få time.

Jeg håper du får hjelp snart. Lykke til!

[siris]

Jeg har problemer med å tilgi kjæresten min for dumme ting han gjør. Kjenner det gnager på meg å ikke være istand til å tilgi. Går rundt og kjenner meg bitter og såret. Til tider glemmer jeg det, men så dukker det opp igjen. Må ta meg sammen for ikke å bringe det på banen igjen og igjen.

Han føler at jeg "gnåler" og at han staffes på nytt for ting vi har snakket om og han beklaget seg for. Det er ikke større ting enn at han har et portrettbilde av en skuspillerinne på kontorpulten sin og ikke bilde av meg, eller at han ikke har viet meg nok oppmerksomhet på en fest.

Moren min har vært bitter på faren min i alle år for småting han har gjort. Det tærer på og jeg vil ikke at mitt samliv skal være slik.

[siris]

Jeg har problemer med å tilgi kjæresten min for dumme ting han gjør. Kjenner det gnager på meg å ikke være istand til å tilgi. Går rundt og kjenner meg bitter og såret. Til tider glemmer jeg det, men så dukker det opp igjen. Må ta meg sammen for ikke å bringe det på banen igjen og igjen.

Han føler at jeg "gnåler" og at han staffes på nytt for ting vi har snakket om og han beklaget seg for. Det er ikke større ting enn at han har et portrettbilde av en skuspillerinne på kontorpulten sin og ikke bilde av meg, eller at han ikke har viet meg nok oppmerksomhet på en fest.

Moren min har vært bitter på faren min i alle år for småting han har gjort. Det tærer på og jeg vil ikke at mitt samliv skal være slik.

[siris]

Jeg har problemer med å tilgi kjæresten min for dumme ting han gjør. Kjenner det gnager på meg å ikke være istand til å tilgi. Går rundt og kjenner meg bitter og såret. Til tider glemmer jeg det, men så dukker det opp igjen. Må ta meg sammen for ikke å bringe det på banen igjen og igjen.

Han føler at jeg "gnåler" og at han staffes på nytt for ting vi har snakket om og han beklaget seg for. Det er ikke større ting enn at han har et portrettbilde av en skuspillerinne på kontorpulten sin og ikke bilde av meg, eller at han ikke har viet meg nok oppmerksomhet på en fest.

Moren min har vært bitter på faren min i alle år for småting han har gjort. Det tærer på og jeg vil ikke at mitt samliv skal være slik.