Hvorfor tenker jeg slik?

[Gjest Persann]

Hei Jeg har skrevet en del om dette her før men føler at jeg liksom aldri har fått et svar jeg kan leve med. Min sak er jo at jeg ønsker meg en kjæreste. Jeg er 23 år nå og føler at tiden liksom har flydd fra meg. I ungdomstiden var jeg en veldig usikker gutt og var det helt jeg ble 23 (er gutt). Så begynte jeg å gå hos psykolog og ting har blitt noe bedre men fremdeles er det noen løs tråder. Jeg har som sagt aldri hatt en kjæreste og synes at det er forferdelig. Da jeg var 17-20 så var mange av kompisene mine med jenter på kino, de klinte og hadde sex og diverse saker. De fant på ting sammen med jenter og er selvsikre på mange måter. Jeg for min del slet veldig med mange problemer og kom meg liksom aldri opp av myra. Det er først de siste månedene at ting har blitt bedre. Men jeg savner å ikke være annerledes enn andre gutter. De fleste har jo hatt damer og slikt mens jeg sliter med det. Nå var det mange som skrev at du må vente på den rette og at jeg burde ikke være desperat fordi folk kan se på en om en det. Jeg vet ikke hva jeg skal si om meg selv der. Jeg hadde stengt inne disse følelsene og led. Men etter noe oppmuntrende samtaler med psykologen der jeg fikk troen på meg selv utløste også en lengsel etter det motsatte kjønn. En jeg kan være sammen med, kose med, finne på ting sammen med. Helt plutselig fikk jeg rare følelser i meg, følelser som tidligere ikke har vært der. Videre så kommer jeg fra en innvandrerfamilie og her blir jeg nesten presset til å snart gifte meg. Men det vil ikke jeg ennå siden jeg føler at det ikke er det riktige for meg. Det har jeg sagt fra om og de respekterer det. Jeg har lyst til å finne partner selv, helst norsk og stifte meg noie selv. Likevel er det noe som aldri stemmer. En annen ting jeg ikke skjønner er at jeg liker alle jenter jeg møter. Jeg har liksom ikke en idè om hva jeg vil ha. det blir dumt å si det sånn men det eneste jeg vet sikkert er at jenta må være snill og ta meg for den jeg er. Det er jo ikke direkte dumt men blir for enkelt. Jeg ser ikke på meg selv som en stygg person. Jeg er lav og har tynt med hår men har lært å leve med det. Utseendemessig er jeg helt normal. Kanskje ikke den jentene snur seg etter for i gata men fornøyd likevel. Det er så mye rart som foregår i hodet mitt. Hver gang jeg er på kino med venner så blir jeg lei meg når jeg ser andre gutter med jenter på kino. Jeg ønsker også å ha med en jente på kino men må nøye meg med de guttevennene jeg har. Det er så dumt å tenke slik men det er nå tilfelle. Jeg har mine perioder der jeg føler at jeg klarer meg uten en jente men så kommer denne lengselen tilbake og det er ikke deilig. Videre så har jeg en del venner som heller ikke har dame men som tenker slik, de viser det ihvertfall ikke så jeg vet ikke om de tenker på det. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke får dette ut av hodet. Jeg også tenker på å at den rette vil dukke opp en dag men samtidig føler jeg at livet går for fort fram og at jeg liksom er på en halvdistanse. For å komme meg mer ut blant folk meldte jeg med i SOS Rasisme, dette gjorde jeg fordi jeg da tvang meg selv til å oppsøke et nytt miljø på egenhånd og der jeg følte at jeg gjorde noe nyttig. Det var en deilig følelse å komme inn blant ukjente mennesker og presentere seg selv.

Jeg vet ikke om jeg har et problem eller om jeg gjør det til et. Deler av min barndom ble ødelagt fordi mamma fikk Parkinsons syndrom og hu ble nesten gal. Pappa ble strengere og jeg fikk ikke utfoldet meg på mange måter. Jeg har tenkt og tenkt og lurer på om denne lengelsen etter kvinne samvær kanskje munner ut i at jeg kanskje ikke fikk nok kjærlighet som liten at jeg da vil bruke det som en erstatning? Jeg har blitt kjent med jenter via internett og noen av de har jeg også møtt. Men det har aldri blitt til noe. En kompis av meg gjør det samme og han har det greit. han har datet en del og har en dame på gang nå.

Nå er ikke dette innlegget ment som et sutreinnlegg men mer som en utflod av følelser som kommer ut akkurat nå mens jeg tenker på det.

Er det noen som skjønner meg og som kan gi et lengre svar på det? Det hadde i såfall vært meget vennlig fordi jeg skjønner ikke noe av dette. Jeg tok det opp med psykologen og han mente at jeg ikke måtte tenke på den tiden som hadde gått men heller tenke på den tiden jeg har nå og bygge videre på det.

Skjønner dere noe?

[Gjest vaarlig]

Jeg synes du tenker helt "normalt", jeg! Hvis det er noe som er normalt, da.

Det er jo en del av livets oppgaver å forberede seg til det som skal komme. Jeg tror faktisk den jenta som får deg, er heldig! Du er ikke bare en som har styrtet tankeløst uti dette med parforhold, du har tenkt og det har tatt sin tid. I tillegg kan du ordlegge deg, og det er noe mange kvinner setter veldig stor pris på! Det er nemlig sexy! Gad vite hvor mange av de kameratene dine som har tenkt og kan uttrykke så mye som du kan?

Du vet, det er mange måter å være sammen på. Det er en tid for noe og en annen tid for noe annet. Jeg får inntrykk av at du egentlig ønsker deg litt erfaringer og ikke noe fast for resten av livet ennå? Skaffe deg noen flere erfaringer så du vet litt mer om kvinner - og om deg selv - før du slår deg til ro? Kanskje ikke dumt. Jeg skulle i hvert fall ha ønsket å ha mer erfaringer før jeg giftet meg! Ikke nødvendigvis seksuelle, men i hvert fall ha kjent flere menn, og helst også ha slått opp, så jeg hadde visst at jeg ville ha overlevd også det!

En klok kvinne sa engang at alt hun opplevde, ble en forberedelse til det som skulle komme. Så erfaringer, enten det er erfaringen av å ikke ha hatt mange forhold, eller det er erfaringen av å ha hatt mange - vil, det er opp til deg selv - være lærerike, tror jeg.

Du sier du har innvandrerbakgrunn... Det er ingen liten utfordring! For da står du med ett bein i hver verden. Kan du klare å finne en livspartner som deler mest mulig med deg, tro? Ei norsk jente vil være fremmed for en del av det som er selvsagt for deg, og du vil være fremmed for endel som er selvsagt for henne. Du merker ikke det så mye - i starten. Men tro meg, straks du/dere får barn...da kommer forskjellene fort for en dag! Jeg synes du skal tenke over hvilke tradisjoner og verdier som er så viktige for deg at du ønsker å ta dem med videre inn i et forhold. Inn i et hjem, en familie. Og la det være med på å finne en du skal være sammen med over tid, i hvert fall. Hva og hvem har du lyst til å komme hjem til etterhvert? Eller få barn med. Tenk over om hun er en du ønsker å samarbeide med gjennom minst 20 år dersom det kommer barn! (enten dere holder sammen eller ikke, må dere samarbeide dersom dere har barn) Så ikke få barn om du ikke ønsker langvarig kontakt!

Jeg vet ikke om dette var noe for deg - jeg skriver vel mest ut fra egne erfaringer som mor til barn med en far med innvandrerbakgrunn. Det som var morsomt og interessant og lett å dele da vi var forelsket og alt var ferskt, ble store hindringer da hverdagene kom og ungene skulle oppdras. Bare en slik ting som julefeiring...hvor langt skulle han strekke seg og hvor langt skulle jeg strekke meg? Det ble ikke rom for både mine og hans tradisjoner, og etterhvert gjorde det meg rasende! NB!NB! Jeg mener ikke at verken han eller jeg skulle gå på akkord med vår overbevisning! Men jeg var for optimistisk da jeg trodde dette ikke skulle bli noe problem for oss! Alle har noen gode minner de gjerne vil dele med barna sine - eller tradisjoner de synes det er viktig å gi videre - finn ut hvilke før du sitter der med barn på fanget og innser at ditt barns mor ikke er interessert i det samme som deg! (eller omvendt!)

På den annen side, kan du finne ei jente med nesten samme bakgrunn som deg selv! Da kan dere plukke det dere vil på en helt annen måte!

Det er noe i ordtaket om at like barn leker best - men i vårt mangfoldige samfunn er det ikke mange som er like lenger! Desto viktigere er det å vite hvem man selv er og hvilke verdier som er viktigst og hva som ikke er så viktig.

Det er også et fryktelig sexpress for tida. Jeg møter det overalt og det skremmer meg. Som kvinne klarer jeg ikke leve opp til alt sammen - men nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke tror det er meg det er noe galt med fordi om jeg ikke vil det som "alle andre" visstnok ikke kan leve uten. Jeg er en gammeldags kvinne som ønsker meg et rolig liv og ikke trenger all verdens seksuelle erfaringer for å føle meg som kvinne. Derimot skulle jeg ønske meg en mann som ikke ville ha sex - men som trives så godt i mitt selskap at han godt kunne tenke seg å elske med meg. Om du skjønner forskjellen.

Faktisk synes jeg ditt innlegg er noe av det mest normale jeg har lest på lang tid. Så jeg ønsker deg en flott sommer og tror absolutt at den som får deg til slutt, er meget heldig. Men det er din oppgave å passe på at du får en som du fortjener! Let med lys og lykte, for du fortjener virkelig en tvers igjennom flott jente! (Og da er hun ikke nødvendigvis 100 % norsk, kanskje tvert om...)

[Gjest Persann]

Jeg synes du tenker helt "normalt", jeg! Hvis det er noe som er normalt, da.

Det er jo en del av livets oppgaver å forberede seg til det som skal komme. Jeg tror faktisk den jenta som får deg, er heldig! Du er ikke bare en som har styrtet tankeløst uti dette med parforhold, du har tenkt og det har tatt sin tid. I tillegg kan du ordlegge deg, og det er noe mange kvinner setter veldig stor pris på! Det er nemlig sexy! Gad vite hvor mange av de kameratene dine som har tenkt og kan uttrykke så mye som du kan?

Du vet, det er mange måter å være sammen på. Det er en tid for noe og en annen tid for noe annet. Jeg får inntrykk av at du egentlig ønsker deg litt erfaringer og ikke noe fast for resten av livet ennå? Skaffe deg noen flere erfaringer så du vet litt mer om kvinner - og om deg selv - før du slår deg til ro? Kanskje ikke dumt. Jeg skulle i hvert fall ha ønsket å ha mer erfaringer før jeg giftet meg! Ikke nødvendigvis seksuelle, men i hvert fall ha kjent flere menn, og helst også ha slått opp, så jeg hadde visst at jeg ville ha overlevd også det!

En klok kvinne sa engang at alt hun opplevde, ble en forberedelse til det som skulle komme. Så erfaringer, enten det er erfaringen av å ikke ha hatt mange forhold, eller det er erfaringen av å ha hatt mange - vil, det er opp til deg selv - være lærerike, tror jeg.

Du sier du har innvandrerbakgrunn... Det er ingen liten utfordring! For da står du med ett bein i hver verden. Kan du klare å finne en livspartner som deler mest mulig med deg, tro? Ei norsk jente vil være fremmed for en del av det som er selvsagt for deg, og du vil være fremmed for endel som er selvsagt for henne. Du merker ikke det så mye - i starten. Men tro meg, straks du/dere får barn...da kommer forskjellene fort for en dag! Jeg synes du skal tenke over hvilke tradisjoner og verdier som er så viktige for deg at du ønsker å ta dem med videre inn i et forhold. Inn i et hjem, en familie. Og la det være med på å finne en du skal være sammen med over tid, i hvert fall. Hva og hvem har du lyst til å komme hjem til etterhvert? Eller få barn med. Tenk over om hun er en du ønsker å samarbeide med gjennom minst 20 år dersom det kommer barn! (enten dere holder sammen eller ikke, må dere samarbeide dersom dere har barn) Så ikke få barn om du ikke ønsker langvarig kontakt!

Jeg vet ikke om dette var noe for deg - jeg skriver vel mest ut fra egne erfaringer som mor til barn med en far med innvandrerbakgrunn. Det som var morsomt og interessant og lett å dele da vi var forelsket og alt var ferskt, ble store hindringer da hverdagene kom og ungene skulle oppdras. Bare en slik ting som julefeiring...hvor langt skulle han strekke seg og hvor langt skulle jeg strekke meg? Det ble ikke rom for både mine og hans tradisjoner, og etterhvert gjorde det meg rasende! NB!NB! Jeg mener ikke at verken han eller jeg skulle gå på akkord med vår overbevisning! Men jeg var for optimistisk da jeg trodde dette ikke skulle bli noe problem for oss! Alle har noen gode minner de gjerne vil dele med barna sine - eller tradisjoner de synes det er viktig å gi videre - finn ut hvilke før du sitter der med barn på fanget og innser at ditt barns mor ikke er interessert i det samme som deg! (eller omvendt!)

På den annen side, kan du finne ei jente med nesten samme bakgrunn som deg selv! Da kan dere plukke det dere vil på en helt annen måte!

Det er noe i ordtaket om at like barn leker best - men i vårt mangfoldige samfunn er det ikke mange som er like lenger! Desto viktigere er det å vite hvem man selv er og hvilke verdier som er viktigst og hva som ikke er så viktig.

Det er også et fryktelig sexpress for tida. Jeg møter det overalt og det skremmer meg. Som kvinne klarer jeg ikke leve opp til alt sammen - men nå er jeg blitt så gammel at jeg ikke tror det er meg det er noe galt med fordi om jeg ikke vil det som "alle andre" visstnok ikke kan leve uten. Jeg er en gammeldags kvinne som ønsker meg et rolig liv og ikke trenger all verdens seksuelle erfaringer for å føle meg som kvinne. Derimot skulle jeg ønske meg en mann som ikke ville ha sex - men som trives så godt i mitt selskap at han godt kunne tenke seg å elske med meg. Om du skjønner forskjellen.

Faktisk synes jeg ditt innlegg er noe av det mest normale jeg har lest på lang tid. Så jeg ønsker deg en flott sommer og tror absolutt at den som får deg til slutt, er meget heldig. Men det er din oppgave å passe på at du får en som du fortjener! Let med lys og lykte, for du fortjener virkelig en tvers igjennom flott jente! (Og da er hun ikke nødvendigvis 100 % norsk, kanskje tvert om...)

Hei

Takk for et utfyllende og bra svar. Jeg setter pris på at folk kommer med sine tanker og erfaringer, de vil sikkert hjelpe mange.

Jeg har tenkt mye ja. Veldig mye. Man kan si at i de siste tre årene så har det blitt mye tenking.

Min bakgrunn som innvandrer er veldig uvanlig synes jeg. Jeg har aldri opplevd barndommen min i Oslo men på et sted som heter Jessheim. På den tiden var det ikke særlig mange innvandrere der og jeg har hatt oppveksten min blant nordmenn, på godt og vondt men mest på den gode siden. Bestvennen min var en norsk gutt som jeg besøkte nylig. Han hadde visst stiftet seg familie og bodde sammen med foreldrene ikke så langt unna.

Jeg flyttet til Oslo med familien min da jeg var vel sånn 15-16 år gammel. Da jeg kom hit fikk jeg nærmest et sjokk. Aøt var så forskjellig. Innvandrerene holdt mye for seg selv og hadde ingen sosial omgang med nordmenn. Jeg er jo ikke oppdratt slik og kom raskt i en dårlig situasjon. Det var liksom forventet at jeg bare skulle være med innvandrerene og ikke med nordmenn. Det aksepterte jeg ikke helt og jeg føler at jeg liksom aldri har blitt akseptert blant disse personene. Jeg har hatt en streng far som satte grenser for alt men jeg forsto etter hvert at jeg aldri ville bli selvstendig hvis jeg ikke gjorde opprør og gjorde det som passet meg. Det ble bråk i starten men så har det roet seg. Jeg går jo på skole, spiller fotball og er ingen kjeltring og det skjønte sikkert faren min. Jeg ville egentlig beskrive meg som en sosial og utadvendt person. Trives på jobben og alt det der.

En ting jeg ikke helt klarer å ta til meg er at hvorfor skal jeg gjøre som alle andre innvandrere? Jeg har jo en egen identitet. Det er mye jeg ikke liker ved kulturen min og mye som jeg liker. Som psykologen min sa at jeg måtte ta det beste fra begge kulturene og bruke det som byggestener i livet. Jeg er muslim men jeg er ikke en fanatisk en. Kanskje ligger dette fra hjemmet. Pappa er aldri moskeen og ber ikke fem ganger daglig. Han drikker ikke, spiser halal kjøtt og det mest fundamentale i religionen men ikke noe mer enn det heller. Det sammer ligger også hos meg. Jeg ber ikke fem ganger daglig eller er i moskeen hver fredag enda jeg burd det. Det er ikke fori at jeg er fornorsket eller ikke liker islam men det er vel det at jeg er en "light" muslim. Jeg drikker men spiser ikke svin. Likevel er jeg muslim. Jeg vil for eksempel aldri kreve at kona mi om hu er norsk eller pakistaner at hu går med slør. Det eneste som jeg viol ønske er at hu også blir muslim slik at det blir aksept for henne i vår familie men det er også alt. Jeg vil også ønske at hu vet om det grunnleggende i islam men vil aldri kreve at hu skal gjøre det.

Jeg er enig med deg at når man er forelsket så ser man ikke annet enn hverandre og at de virkelige problemene først kommer senere. Men så satt jeg og grublet over dette med at de sier jo at man finner sin drømmekvinne når man minst forventer det. Men må hu nødvendigvis være fra samme land? Kan hu ikke være noe annet? For har jeg råd til å miste min livs kjærlighet bare fordi jeg må se på de kulturelle aspektene? Det skjønner jeg ikke noe av og kanskje er jeg naiv men det er slik jeg ser på det.

Jeg snakket med moren min om dette om at hva ville de gjøre hvis jeg fant meg en norsk jente eller noe slikt og hu sa det at de ikke ville si noe men at jeg skulle da ta konsekvensene selv for de handlingene jeg utførte.

Jeg er så lei av å gjøre det som alle andre gjør. Jeg er veldig norsk i tankegangen. Jeg vil ikke ha en kone som jeg må lære opp språket til, som jeg må bli med til legen fordi hu ikke kan språket eller at jeg må ta må dra på elevmøter fordi språket er en barriere. Jeg vet at det finnes mange utenlandske jenter her i Norge som tar seg utdanning og som kan språket og kulturen men så er det med at man kan liksom ikke bare date en jente i vår kultur, det blir sett ned på og kan sette hele forholdet i fare. Kanskje det ikke blir noe i det hele tatt. Mange blir giftet bort i hjemlandet med en eller annen fetter eller noe slikt. Mine foreldre har prøvd seg på det med at det er en del kusiner jeg kunne gifte meg med men jeg vil ut av det. At man absolutt må gifte seg i familien og at folk ikke tenker annerledes. Det gjør meg så forbannet fordi jeg tenker ikke i de baner. Derfor har jeg sagt nei fordi det strider mot mine meninger. Og de har å akseptere det.

Du har helt rett i at jeg ønsker å få erfaring. Jeg vil stå tilbake som et sterk og ressurssterk menneske som vet hva jeg vil. Som har opplevd nok til å kunne bedømme situasjoner og mestre problemer.

Akkurat nå står jeg i et ingenmannsland der jeg er helt alene med mine tanker og problemer. Foreldrene min kan jeg ikke snakke slik med fordi da får de vann på mølla og vil si at jeg bør gifte meg. De norske vennene mine vil ikke forstå det for det er jo et kulturkrasj her også. Jeg vil bli sammen med en jente som vi begge har gjensidig respekt for hverandre. Som kjenner hverandre godt og kan stå imot problemer.

Mulig at alt dette er en utopi, en fantasiverden som ikke eksisterer andre steder annet enn hodet mitt.

[Gjest Kjøtteteren]

Hei

Takk for et utfyllende og bra svar. Jeg setter pris på at folk kommer med sine tanker og erfaringer, de vil sikkert hjelpe mange.

Jeg har tenkt mye ja. Veldig mye. Man kan si at i de siste tre årene så har det blitt mye tenking.

Min bakgrunn som innvandrer er veldig uvanlig synes jeg. Jeg har aldri opplevd barndommen min i Oslo men på et sted som heter Jessheim. På den tiden var det ikke særlig mange innvandrere der og jeg har hatt oppveksten min blant nordmenn, på godt og vondt men mest på den gode siden. Bestvennen min var en norsk gutt som jeg besøkte nylig. Han hadde visst stiftet seg familie og bodde sammen med foreldrene ikke så langt unna.

Jeg flyttet til Oslo med familien min da jeg var vel sånn 15-16 år gammel. Da jeg kom hit fikk jeg nærmest et sjokk. Aøt var så forskjellig. Innvandrerene holdt mye for seg selv og hadde ingen sosial omgang med nordmenn. Jeg er jo ikke oppdratt slik og kom raskt i en dårlig situasjon. Det var liksom forventet at jeg bare skulle være med innvandrerene og ikke med nordmenn. Det aksepterte jeg ikke helt og jeg føler at jeg liksom aldri har blitt akseptert blant disse personene. Jeg har hatt en streng far som satte grenser for alt men jeg forsto etter hvert at jeg aldri ville bli selvstendig hvis jeg ikke gjorde opprør og gjorde det som passet meg. Det ble bråk i starten men så har det roet seg. Jeg går jo på skole, spiller fotball og er ingen kjeltring og det skjønte sikkert faren min. Jeg ville egentlig beskrive meg som en sosial og utadvendt person. Trives på jobben og alt det der.

En ting jeg ikke helt klarer å ta til meg er at hvorfor skal jeg gjøre som alle andre innvandrere? Jeg har jo en egen identitet. Det er mye jeg ikke liker ved kulturen min og mye som jeg liker. Som psykologen min sa at jeg måtte ta det beste fra begge kulturene og bruke det som byggestener i livet. Jeg er muslim men jeg er ikke en fanatisk en. Kanskje ligger dette fra hjemmet. Pappa er aldri moskeen og ber ikke fem ganger daglig. Han drikker ikke, spiser halal kjøtt og det mest fundamentale i religionen men ikke noe mer enn det heller. Det sammer ligger også hos meg. Jeg ber ikke fem ganger daglig eller er i moskeen hver fredag enda jeg burd det. Det er ikke fori at jeg er fornorsket eller ikke liker islam men det er vel det at jeg er en "light" muslim. Jeg drikker men spiser ikke svin. Likevel er jeg muslim. Jeg vil for eksempel aldri kreve at kona mi om hu er norsk eller pakistaner at hu går med slør. Det eneste som jeg viol ønske er at hu også blir muslim slik at det blir aksept for henne i vår familie men det er også alt. Jeg vil også ønske at hu vet om det grunnleggende i islam men vil aldri kreve at hu skal gjøre det.

Jeg er enig med deg at når man er forelsket så ser man ikke annet enn hverandre og at de virkelige problemene først kommer senere. Men så satt jeg og grublet over dette med at de sier jo at man finner sin drømmekvinne når man minst forventer det. Men må hu nødvendigvis være fra samme land? Kan hu ikke være noe annet? For har jeg råd til å miste min livs kjærlighet bare fordi jeg må se på de kulturelle aspektene? Det skjønner jeg ikke noe av og kanskje er jeg naiv men det er slik jeg ser på det.

Jeg snakket med moren min om dette om at hva ville de gjøre hvis jeg fant meg en norsk jente eller noe slikt og hu sa det at de ikke ville si noe men at jeg skulle da ta konsekvensene selv for de handlingene jeg utførte.

Jeg er så lei av å gjøre det som alle andre gjør. Jeg er veldig norsk i tankegangen. Jeg vil ikke ha en kone som jeg må lære opp språket til, som jeg må bli med til legen fordi hu ikke kan språket eller at jeg må ta må dra på elevmøter fordi språket er en barriere. Jeg vet at det finnes mange utenlandske jenter her i Norge som tar seg utdanning og som kan språket og kulturen men så er det med at man kan liksom ikke bare date en jente i vår kultur, det blir sett ned på og kan sette hele forholdet i fare. Kanskje det ikke blir noe i det hele tatt. Mange blir giftet bort i hjemlandet med en eller annen fetter eller noe slikt. Mine foreldre har prøvd seg på det med at det er en del kusiner jeg kunne gifte meg med men jeg vil ut av det. At man absolutt må gifte seg i familien og at folk ikke tenker annerledes. Det gjør meg så forbannet fordi jeg tenker ikke i de baner. Derfor har jeg sagt nei fordi det strider mot mine meninger. Og de har å akseptere det.

Du har helt rett i at jeg ønsker å få erfaring. Jeg vil stå tilbake som et sterk og ressurssterk menneske som vet hva jeg vil. Som har opplevd nok til å kunne bedømme situasjoner og mestre problemer.

Akkurat nå står jeg i et ingenmannsland der jeg er helt alene med mine tanker og problemer. Foreldrene min kan jeg ikke snakke slik med fordi da får de vann på mølla og vil si at jeg bør gifte meg. De norske vennene mine vil ikke forstå det for det er jo et kulturkrasj her også. Jeg vil bli sammen med en jente som vi begge har gjensidig respekt for hverandre. Som kjenner hverandre godt og kan stå imot problemer.

Mulig at alt dette er en utopi, en fantasiverden som ikke eksisterer andre steder annet enn hodet mitt.

Du er tydelig fanget mellom to stoler, ja.. Hele teksten er fylt med kontraster!

Om du derimot ønsker at jenta konverterer til islam, om hun allerede ikke er muslim, vel.. Da utelukker du mange jenter allerede der.

[Gjest vaarlig]

Hei

Takk for et utfyllende og bra svar. Jeg setter pris på at folk kommer med sine tanker og erfaringer, de vil sikkert hjelpe mange.

Jeg har tenkt mye ja. Veldig mye. Man kan si at i de siste tre årene så har det blitt mye tenking.

Min bakgrunn som innvandrer er veldig uvanlig synes jeg. Jeg har aldri opplevd barndommen min i Oslo men på et sted som heter Jessheim. På den tiden var det ikke særlig mange innvandrere der og jeg har hatt oppveksten min blant nordmenn, på godt og vondt men mest på den gode siden. Bestvennen min var en norsk gutt som jeg besøkte nylig. Han hadde visst stiftet seg familie og bodde sammen med foreldrene ikke så langt unna.

Jeg flyttet til Oslo med familien min da jeg var vel sånn 15-16 år gammel. Da jeg kom hit fikk jeg nærmest et sjokk. Aøt var så forskjellig. Innvandrerene holdt mye for seg selv og hadde ingen sosial omgang med nordmenn. Jeg er jo ikke oppdratt slik og kom raskt i en dårlig situasjon. Det var liksom forventet at jeg bare skulle være med innvandrerene og ikke med nordmenn. Det aksepterte jeg ikke helt og jeg føler at jeg liksom aldri har blitt akseptert blant disse personene. Jeg har hatt en streng far som satte grenser for alt men jeg forsto etter hvert at jeg aldri ville bli selvstendig hvis jeg ikke gjorde opprør og gjorde det som passet meg. Det ble bråk i starten men så har det roet seg. Jeg går jo på skole, spiller fotball og er ingen kjeltring og det skjønte sikkert faren min. Jeg ville egentlig beskrive meg som en sosial og utadvendt person. Trives på jobben og alt det der.

En ting jeg ikke helt klarer å ta til meg er at hvorfor skal jeg gjøre som alle andre innvandrere? Jeg har jo en egen identitet. Det er mye jeg ikke liker ved kulturen min og mye som jeg liker. Som psykologen min sa at jeg måtte ta det beste fra begge kulturene og bruke det som byggestener i livet. Jeg er muslim men jeg er ikke en fanatisk en. Kanskje ligger dette fra hjemmet. Pappa er aldri moskeen og ber ikke fem ganger daglig. Han drikker ikke, spiser halal kjøtt og det mest fundamentale i religionen men ikke noe mer enn det heller. Det sammer ligger også hos meg. Jeg ber ikke fem ganger daglig eller er i moskeen hver fredag enda jeg burd det. Det er ikke fori at jeg er fornorsket eller ikke liker islam men det er vel det at jeg er en "light" muslim. Jeg drikker men spiser ikke svin. Likevel er jeg muslim. Jeg vil for eksempel aldri kreve at kona mi om hu er norsk eller pakistaner at hu går med slør. Det eneste som jeg viol ønske er at hu også blir muslim slik at det blir aksept for henne i vår familie men det er også alt. Jeg vil også ønske at hu vet om det grunnleggende i islam men vil aldri kreve at hu skal gjøre det.

Jeg er enig med deg at når man er forelsket så ser man ikke annet enn hverandre og at de virkelige problemene først kommer senere. Men så satt jeg og grublet over dette med at de sier jo at man finner sin drømmekvinne når man minst forventer det. Men må hu nødvendigvis være fra samme land? Kan hu ikke være noe annet? For har jeg råd til å miste min livs kjærlighet bare fordi jeg må se på de kulturelle aspektene? Det skjønner jeg ikke noe av og kanskje er jeg naiv men det er slik jeg ser på det.

Jeg snakket med moren min om dette om at hva ville de gjøre hvis jeg fant meg en norsk jente eller noe slikt og hu sa det at de ikke ville si noe men at jeg skulle da ta konsekvensene selv for de handlingene jeg utførte.

Jeg er så lei av å gjøre det som alle andre gjør. Jeg er veldig norsk i tankegangen. Jeg vil ikke ha en kone som jeg må lære opp språket til, som jeg må bli med til legen fordi hu ikke kan språket eller at jeg må ta må dra på elevmøter fordi språket er en barriere. Jeg vet at det finnes mange utenlandske jenter her i Norge som tar seg utdanning og som kan språket og kulturen men så er det med at man kan liksom ikke bare date en jente i vår kultur, det blir sett ned på og kan sette hele forholdet i fare. Kanskje det ikke blir noe i det hele tatt. Mange blir giftet bort i hjemlandet med en eller annen fetter eller noe slikt. Mine foreldre har prøvd seg på det med at det er en del kusiner jeg kunne gifte meg med men jeg vil ut av det. At man absolutt må gifte seg i familien og at folk ikke tenker annerledes. Det gjør meg så forbannet fordi jeg tenker ikke i de baner. Derfor har jeg sagt nei fordi det strider mot mine meninger. Og de har å akseptere det.

Du har helt rett i at jeg ønsker å få erfaring. Jeg vil stå tilbake som et sterk og ressurssterk menneske som vet hva jeg vil. Som har opplevd nok til å kunne bedømme situasjoner og mestre problemer.

Akkurat nå står jeg i et ingenmannsland der jeg er helt alene med mine tanker og problemer. Foreldrene min kan jeg ikke snakke slik med fordi da får de vann på mølla og vil si at jeg bør gifte meg. De norske vennene mine vil ikke forstå det for det er jo et kulturkrasj her også. Jeg vil bli sammen med en jente som vi begge har gjensidig respekt for hverandre. Som kjenner hverandre godt og kan stå imot problemer.

Mulig at alt dette er en utopi, en fantasiverden som ikke eksisterer andre steder annet enn hodet mitt.

Jeg tror ikke noe av det du tenker er utopi, faktisk. Jeg gjenkjenner også mye av det du beskriver om at du ikke kan snakke med verken foreldre eller venner om disse tingene, og forventninger om å ikke være "wanna-be-nordmann" er også velkjent, ja. Det blir fort ensomt!

Men du er helt, helt sikkert ikke alene om dette! Og jeg er til og med sikker på at det er flere flerkulturelle norske jenter som skjønner dette og som du kan bli kjent med. SOS-rasisme er ikke noe dårlig utgangspunkt for å treffe noen av dem! Og jeg må også si at jeg er full av respekt for mange muslimske jenter som virkelig har bein i nesa og har meninger og tar utdannelse og også klarer å kombinere sin muslimske bakgrunn med en norsk hverdag på en sterk måte! Jeg har møtt mange av dem!

Det du skriver om, er interessant. Egentlig skulle jeg ønske at du utdanner deg innen sosiologi, psykologi eller noe slikt - og kan bruke den innsikten du har fått for alle dem som nå vokser opp i Norge med flere kulturer og dermed forventninger å forholde seg til! Loveleen Kumar er en forfatter med indisk bakgrunn som har skrevet mye om dette med å ha to kulturer - på en morsom måte! Søk litt på nettet og se hva du finner?

Du er mye heldigere enn mange som bare lever og handler tankeløst og kommer i trøbbel før eller seinere! Så jeg må bare ønske deg lykke til her.

Og - du skal ikke la den store kjærligheten slippe unna på grunn av kulturforskjeller! Kjærlighet gir mennesker en grunn til å klare å krysse slike grenser - mens mangel på kjærlighet kan gjøre det umulig å krysse selv de minste forskjeller.

Lykke til!