Er det mulig?

[tummelumsk]

Er det mulig å "finne tilbake" følelser som en føler har "lunket" over tid?

Mannen min vil gjerne prøve å komme tilbake (etter å ha flyttet ut noen dager) for at vi skal finne ut av ting igjen. Han vet fremdeles ikke sikkert om han føler nok for meg til å fortsette, men er altså villig til å gjøre et forsøk. Dette også fordi vi har 2 barn i sammen. Er det noen som har erfaringer med dette? Noen gode råd om hvordan vi skal få hverdagen til å fungere, og hva som skal til for at han forhåpentligvis får øyene opp for at det er dette som er det rette. Han savner oss når vi ikke er tilstede, så jeg mener jo at det er noe å bygge på.....

[Gjest mor i juni]

Dra bort en helg sammen? Se på gamle bilder av dere?

Har ingen erfaring på området, men dette var det første jeg tenkte.. lykke til.

[Gjest vært-der]

Det at dere har to barn presser han til å forsøke igjen. Men følelsene kommer nok ikke igjen, så omsider vil det uansett være over.

[Kizza1365380506]

Nå er jo jeg av den oppfatning at man prøver alt for barna. Men innenfor rimelighetens grenser. Det kommer altså på hvorfor han flyttet, og hvordan synes jeg.

Vil det skade ungene mer om han kommer hjem og så flytter igjen? Hvor stor er muligheten for at han blir?

Jeg går for mor i juni sitt opplegg med å reise bort en helg, lang weekend, først for å se om dere har noe å bygge på. Før ungene blir involvert mener jeg.

Mvh

[tummelumsk]

Nå er jo jeg av den oppfatning at man prøver alt for barna. Men innenfor rimelighetens grenser. Det kommer altså på hvorfor han flyttet, og hvordan synes jeg.

Vil det skade ungene mer om han kommer hjem og så flytter igjen? Hvor stor er muligheten for at han blir?

Jeg går for mor i juni sitt opplegg med å reise bort en helg, lang weekend, først for å se om dere har noe å bygge på. Før ungene blir involvert mener jeg.

Mvh

Hei

I utgangspunktet flyttet han ut fordi han tvilte på sine følelser for meg,om han var nok glad i meg til å fortsette. Vi har vært gift i 14 år, og har to barn på 12 og 9 år. (Er 37 år gamle). Jeg mener at etter så mange år er det for enkelt å bare bryte ut fordi en ikke føler seg "forelsket" lenger eller at det mangler en "gnist". Tror ikke han flytter inn igjen bare for ungene, kjenner ham for godt til det! De dagene han har fått tenke seg om, har han kommet fram til at han vil prøve igjen, og vil satse på oss to isammen. Det visste han ikke den dagen han flyttet ut, da så han vel heller mer fore seg at vi skulle gå hver til vårt, så for min del har denne tenkepausen gjort at han er kommet på de tanker som jeg ønsker at han skal tenke, nemlig at han vil prøve videre. Problemet nå er bare for ham å bli overbevist om at det er det rette, og hvordan blir man det?

[tummelumsk]

Det at dere har to barn presser han til å forsøke igjen. Men følelsene kommer nok ikke igjen, så omsider vil det uansett være over.

Hvordan kan du så bombastisk si at følelsene hans ikke vil komme tilbake?

[Gjest VoksenDame]

Dra bort en helg sammen? Se på gamle bilder av dere?

Har ingen erfaring på området, men dette var det første jeg tenkte.. lykke til.

Sånt er jo så veldig individuelt! Men for å komme med min erfaring: vi har vært sammen (samboere først, ekteskap lenge etter) i 25 år. I løpet av denne tida har både han og jeg hatt til dels lange perioder da det føltes som om det var slutt. For få følelser igjen.

På grunn av barna, og fordi vi nok ikke var sikre noen av oss på at det helt var slutt, så gjorde vi aldri noe ut av det. Vi har reist en del på hver vår kant på grunn av jobb osv, hatt til dels hver våre venner osv.

I løpet av all denne tida har vi også hatt oppturer, hvor vi ble enda mer usikre på hva som var rett: gå eller bli.

Så har vi altså begge blitt. Noe vi er VELDIG happy for nå, vi elsker hverandre mer enn vi gjorde før.

Bare så det er sagt at det ikke er lett å vite.

Var jeg tummelumsk i dag (!) ville jeg bare vært så avslappet og grei og allminnelig jeg klarte, under omstendighetene, og prøve å vente og se.

Jeg hadde aldri tatt sjansen på en tilkjempet weekend med "kos" og tomannshåndsnakk.

Det kan like gjerne framprovosere bråk og fortvilelse som kjærlighet og kos.

[Gjest vært-der]

Hvordan kan du så bombastisk si at følelsene hans ikke vil komme tilbake?

Nettopp fordi jeg har opplevd dette selv, og sett mange andre som har kjørt samme løpet. Beklager men, jeg har enda ikke vært vitne til noen som har prøvd å gå tilbake "for å se om følelsene dukker opp", som ikke likevel har avsluttet forholdet til slutt.

Magefølelsen lyver sjelden.

[tummelumsk]

Nettopp fordi jeg har opplevd dette selv, og sett mange andre som har kjørt samme løpet. Beklager men, jeg har enda ikke vært vitne til noen som har prøvd å gå tilbake "for å se om følelsene dukker opp", som ikke likevel har avsluttet forholdet til slutt.

Magefølelsen lyver sjelden.

Ok, får bare håpe vi er unntaket fra regelen da!

[Gjest gddf]

Nettopp fordi jeg har opplevd dette selv, og sett mange andre som har kjørt samme løpet. Beklager men, jeg har enda ikke vært vitne til noen som har prøvd å gå tilbake "for å se om følelsene dukker opp", som ikke likevel har avsluttet forholdet til slutt.

Magefølelsen lyver sjelden.

Det er fordi man ikke går mer i dybden, sammen.

Følelsene med "egoistisk opphav" har forsvunnet, som de ofte gjør. Men livet har mer å by på enn som så, det er bare ikke tradisjon for annet enn å flytte til neste som kan tjene som refleksjon/kilde her til lands.

[Kizza1365380506]

Hei

I utgangspunktet flyttet han ut fordi han tvilte på sine følelser for meg,om han var nok glad i meg til å fortsette. Vi har vært gift i 14 år, og har to barn på 12 og 9 år. (Er 37 år gamle). Jeg mener at etter så mange år er det for enkelt å bare bryte ut fordi en ikke føler seg "forelsket" lenger eller at det mangler en "gnist". Tror ikke han flytter inn igjen bare for ungene, kjenner ham for godt til det! De dagene han har fått tenke seg om, har han kommet fram til at han vil prøve igjen, og vil satse på oss to isammen. Det visste han ikke den dagen han flyttet ut, da så han vel heller mer fore seg at vi skulle gå hver til vårt, så for min del har denne tenkepausen gjort at han er kommet på de tanker som jeg ønsker at han skal tenke, nemlig at han vil prøve videre. Problemet nå er bare for ham å bli overbevist om at det er det rette, og hvordan blir man det?

Ja da har han det rette grunnlaget iallefall. At han nå skal føle at han gjør det rette med å gå videre er det kun han selv som kan ta, tenker jeg. Man må jo være to i ett forhold som skal fungere og begge må jobbe like mye for å få det til å gå. Jeg mener ennå at den helgen borte er det lureste. Få snakket skikkelig ut, snakke om hva som gikk galt, hva han følte, hva du følte og hva dere skal gjøre for ikke å falle i den samme fellen igjen. Det er så lett å gå tilbake til gamle synder når det har gått en tid og det er vel det verste som kan skje i dette tilfelle.

Mv

[Gjest vært-der]

Det er fordi man ikke går mer i dybden, sammen.

Følelsene med "egoistisk opphav" har forsvunnet, som de ofte gjør. Men livet har mer å by på enn som så, det er bare ikke tradisjon for annet enn å flytte til neste som kan tjene som refleksjon/kilde her til lands.

Tøys. Er det noe som har tradisjon her til lands, så er det å suse videre i et dårlig forhold. Det er liksom det mest bekveme, å ta et nødvendig brudd er noe for de tøffe.

[Gjest utroligleimeg]

Min samboer flytter ut i dag. Vi har en datter på 2,5 år og han sier at vi ikke fungerer sammen. Han trenger tid for seg selv. Vi har ingen samværsavtale eller noen ting. Han bare flytter. Jeg er hjemme hos mine foreldre nå.

Hvor lenge var din mann borte. Hadde dere noen kontakt i den tiden.

Jeg sitter og lurer på om jeg skal reise hjem å være der mens han flytter. La barnet være igjen hos mine foreldre selvfølgelig, slik at hun ikke må utsettes for det.

Hvordan fortelle det til en 2,5 åring forresten ?

Bør jeg la være å ringe han, svare om han ringer etc ?

[Gjest vært-der]

Ok, får bare håpe vi er unntaket fra regelen da!

Pleier du å vinne i lotto? Sjansen er vel omtrent like stor.

[tummelumsk]

Pleier du å vinne i lotto? Sjansen er vel omtrent like stor.

Jepp, har faktisk vunnet noen ganger i lotto i mitt liv, om enn ikke den største gevinsten.

Gledelig nyhet: i går flyttet min mann inn til oss igjen, og vi er i gang med å prøve å få dette til å fungere igjen.

Ellers velger jeg å være optimist til det motsatte er bevist. Det er til syvende og sist kun oss to isammen som kan finne ut om dette har en fremtid eller ikke.

[tummelumsk]

Min samboer flytter ut i dag. Vi har en datter på 2,5 år og han sier at vi ikke fungerer sammen. Han trenger tid for seg selv. Vi har ingen samværsavtale eller noen ting. Han bare flytter. Jeg er hjemme hos mine foreldre nå.

Hvor lenge var din mann borte. Hadde dere noen kontakt i den tiden.

Jeg sitter og lurer på om jeg skal reise hjem å være der mens han flytter. La barnet være igjen hos mine foreldre selvfølgelig, slik at hun ikke må utsettes for det.

Hvordan fortelle det til en 2,5 åring forresten ?

Bør jeg la være å ringe han, svare om han ringer etc ?

Jeg forstår utrlolig godt din situasjon - og jeg føler med deg. Det er et helvete når sånne ting plutselig bare skjer.

Min mann flyttet ut i 3 dager, og den dagen han flyttet ut visste han ikke om det var for godt, eller om han ville prøve videre. Det var helt jævlig å sitte igjen med en sånn beskjed, og i tillegg var eldste datteren vår på 12 år involvert i hva som skjedde. (Minstemann var på fjellet med tante og onkel).

Heldigvis tok det bare 3 dager før det iallefall gikk opp for ham at det han vil, er å prøve å få forholdet vårt til å fungere igjen. Vi er langt i fra ferdige med denne prosessen, men tror det er bedre å finne ut av ting ved å bo isammen enn hver for oss.

Vi hadde kontakt hver dag de få dagene han var borte, men mest pga. datteren vår, som han kom og hentet og gikk på turer/bowling osv. med. Han fant også ut på disse dagene at han savnet meg, noe jeg syns er VELDIG positivt. Mener jo selvsagt at dersom det er helt over, savner man ikke hverandre. Må bare gripe de halmståens som kommer....

Uansett, er dette fryktelig vanskelig. Dersom jeg var dere ville jeg i utgangspunktet ventet med å innvolvere datteren deres. Som 2,5 åring vil hun kanskje ikke forstå så mye av det allikevel. Dersom det viser seg at han ikke vil komme tilbake, må dere jo forklare henne det.

Det er vanskelig å si om det er lurt å svare på hans telefon henvendelser eller ikke, men jeg vet at jeg ikke klarer å la være......

Håper dette kan være til litt hjelp for deg/dere. Lykke til videre.

[Gjest utroligleimeg]

Jeg forstår utrlolig godt din situasjon - og jeg føler med deg. Det er et helvete når sånne ting plutselig bare skjer.

Min mann flyttet ut i 3 dager, og den dagen han flyttet ut visste han ikke om det var for godt, eller om han ville prøve videre. Det var helt jævlig å sitte igjen med en sånn beskjed, og i tillegg var eldste datteren vår på 12 år involvert i hva som skjedde. (Minstemann var på fjellet med tante og onkel).

Heldigvis tok det bare 3 dager før det iallefall gikk opp for ham at det han vil, er å prøve å få forholdet vårt til å fungere igjen. Vi er langt i fra ferdige med denne prosessen, men tror det er bedre å finne ut av ting ved å bo isammen enn hver for oss.

Vi hadde kontakt hver dag de få dagene han var borte, men mest pga. datteren vår, som han kom og hentet og gikk på turer/bowling osv. med. Han fant også ut på disse dagene at han savnet meg, noe jeg syns er VELDIG positivt. Mener jo selvsagt at dersom det er helt over, savner man ikke hverandre. Må bare gripe de halmståens som kommer....

Uansett, er dette fryktelig vanskelig. Dersom jeg var dere ville jeg i utgangspunktet ventet med å innvolvere datteren deres. Som 2,5 åring vil hun kanskje ikke forstå så mye av det allikevel. Dersom det viser seg at han ikke vil komme tilbake, må dere jo forklare henne det.

Det er vanskelig å si om det er lurt å svare på hans telefon henvendelser eller ikke, men jeg vet at jeg ikke klarer å la være......

Håper dette kan være til litt hjelp for deg/dere. Lykke til videre.

Jeg tok ikke kontakt med han i dag slik han nok hadde ventet. Han hadde ringt når vi var ute og gikk tur. Hadde fortsatt ikke pakket og flyttet og da var klokken tre. Lurte på om vi kom i kveld eller hva skjedde. Men han skal fremdeles flytte så jeg reiser ikke innover. Tror det er best at han får styre og ta skrittet alene og ikke skylde på meg etterpå i alle fall.