tanker omkring abort...

[Gjest HIlsen forvirret ung kvinne...]

Hei. Jeg er ei jente på 25 som for 1 og et halvt år siden tok abort...jeg ble da gravid med en jeg ble kjent med gjennom en sommerjobb og som jeg likte utrolig godt. Dette var gjensidig.Vi følte setrekt for hverandre, Imidlertid bodde vi på hver vår kant av landet og vi valgte å ikke bli sammen på grunn av avstanden. da jeg fikk vite at jeg var gravid, tok jeg abort i 5 uke så gjorde det veldig tidlig med medisinsk abort.Dette var helt grusomt..men jeg sa ingenting til faren av flere grunner. LIvet mitt var komplisert da, jeg hadde egentlig et forhold til en annen, og en sønn fra tidligere der jeg hadde probøemer med barnefaren. I tillegg var jeg deprimert(før aborten)-

Etter aborten følte jeg bare lettelse...og jeg tenkte ikke på det før jeg igjen møtte han jeg ble gravid med (la oss kalle han alex)i fjor påske. Da oppstod det også gnister mellom oss, og vi ble sammen. Det var helt spesilt.I begynnelsen tenkte jeg ikke så mye på det med aborten, men det har kommet mer og mer i det siste. Spesielt fordi han har ei datter fra et tidligere one night stand.Alex og jeg er nå samboere i oslo, og han er min store kjærlighet, men problemet mitt er at jeg stadig blir påminnet aborten fordi jeg ser han i datteren hans..Dette er helt forferdlig for meg, og jeg takler dårlig å ha henne på besøk..I tillegg har jeg mye tankespinn som går på at "det kunne jo gått". og "det var jo sikkert meningen at jeg skulle beholde barnet" og "hvordan hadde det sett ut" osv...jeg tenker meg i hjel på dette og har blitt skikkelig deprimert av det..har snkkket mye med alex om det, men vil jo ikke plagte han med at jeg feks ikke har lyst til å se datteren hans fordi det er vondt for meg og også se han i rollen som en flott far..Har noen noen gode råd til meg?Jeg takker på forhånd!!

[Kizza1365380506]

Det er veldig vanskelig uansett med abort uansett om det medisinsk eller spontan. Jeg hadde spontanabort veldig tidlig i svangerskapet, hadde nettopp blitt klar over det. Jeg var allerede gift og ønsket meg det så veldig. For meg gikk det verste over når jeg ble gravid igjen og fødte min datter. Det blir jo selvfølgelig ikke helt det samme for jeg hadde jo ikke den de følelsene som du sliter med når det gjelder om du har rett osv.

Husk at det der og da var det rette for deg. Det er det som teller. Kanskje du ikke hadde truffet ham igjen om du hadde ett lite barn å ta hensyn til. Hva skulle du sagt til ham dersom du hadde holdt det hemmelig osv. Dårlig trøst men kanskje du kan fokusere på dette istedetfor.

Sier ikke at det er løsningen for deg men...

Mvh