Nils Håvard Dahl - vedr. overgrep

[Gjest hersu]

Takk for det gamle året.. er vel egentlig ferdig med å skrive på DOL ..grunnen til det er vel refleksjon samt noe med å gå videre. Redsel for å hele tiden å "koze" med misnøyen eller overgrepet(ene) på Dol er der. Ender opp på psykiatridelen da jeg ikke finner min plass lenger på overgrep .. det er lenge siden jeg var aktiv på overgrepsiden og mang en erfaring i negativ retning FOR MEG.. for jeg vil og må videre og da er ikke overgrepssiden riktig ..

Kanskje har det med alder eller at det kun en frivillig organisasjon som driver det.. Det er ildsjeler som står bak som har selv opplevet overgrep. MEN har alle klart å bearbeide sine egne greier før de går inn for å hjelpe andre? NOEN helt sikkert. For meg er det psykolog og lege i sammarbeid som har hjulpet meg (og hjelper meg) ..og støtte fra politi i forhold til beskyttelse- selv om veien er lang.. fristelsen til å gjøre en innsats selv for andre var der MEN skal man hjelpe andre må man kunne hjelpe seg selv. Der er jeg ikke på lang tid ennå. Leve et normalt liv ... (?).

Når det gjelder noen innlegg om overgrep for helsearbeidere kan det være riktig. Som helsearbeider selv har jeg erfart at jeg kan minimalt. De som jeg har møtt som skal hjelpe meg kan like lite og opptrer klønete.. de viser at dette behersker de ikke og dette fanger man fort opp og blir en ekstrabelastning.

Takk for meg ..

[Gjest Philosophia]

Hei du,

Kjenner meg litt igjen - jeg passet heller ikke inn på overgrepsforumet. Var der fra tid til annen, men følte at det var for tungt. I tillegg fikk jeg inntrykk av at de fleste der var så langt nede at det ble lite overskudd til å støtte andre.

Jeg trives mye bedre her på Psykiatri, kanskje også fordi jeg ikke ønsker å fokusere kun på det med overgrepene, men heller på det som skjer "i huet mitt".

Lykke til!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Svært mange opplever nettopp det du beskriver. Det å bli "behandlet" av (over)engasjerte frivillige med samme erfaring, men uten noen skolering i det å være behandler, er ikke like bra for alle.

Noen får god hjelp av DIXI-grupper, støttesentra etc, mens andre foretrekker profesjonelle behandlere.

Vi må bare akseptere at det er slik, og den enkelte må finne ut hva som er best for seg.

[Gjest Magna]

Hei du,

Kjenner meg litt igjen - jeg passet heller ikke inn på overgrepsforumet. Var der fra tid til annen, men følte at det var for tungt. I tillegg fikk jeg inntrykk av at de fleste der var så langt nede at det ble lite overskudd til å støtte andre.

Jeg trives mye bedre her på Psykiatri, kanskje også fordi jeg ikke ønsker å fokusere kun på det med overgrepene, men heller på det som skjer "i huet mitt".

Lykke til!

Jeg har også tenkt på det med egne erfaringer og behandling. Jeg er utdannet sosionom og hjelpepleier i vernepleie.

Jeg har vært til behandling for psykiske problemer selv og jeg hadde en barndom som var vanskelig.

Jeg har forsøkt å jobbe i psykiatrien og i barneverntjeneste, men der fungerte jeg ikke. Det ble for vanskelig rett og slett.

Jeg har arbeidet med psykisk utviklingshemmede lenge og det har gått bra. Nå arbeider jeg på et sosialkontor og liker det jeg gjør.

Men jeg er ikke behandler, men mer koordinator og tilrettelegger med en del økonomi i tillegg.

Vi har en travel hverdag, og jeg elsker å omgår ulike typer mennesker.

Jeg vil ikke ta jobber som krever at jeg går inn i en behandlerrolle som krever at jeg blir teapeut.. Jeg liker å ordne og fixe.

Jeg kan heller ikke arbeide med konflikter da blir jeg dårlig.

Jeg skjønner ditt perspektiv om å komme vidre med seg selv og ikke henge seg opp i egne vansker. Jeg kjenner på at jeg fjerner meg helt fra egne problemer med det jeg jobber med nå. -Og det er godt.

Jeg liker å jobbe på sosialkontor, enda så upopulært det er!!!!!!

Det gjelder å kjenne seg selv i jobb med andre mennesker i en hjelperolle.

[Fine1365379966]

Svært mange opplever nettopp det du beskriver. Det å bli "behandlet" av (over)engasjerte frivillige med samme erfaring, men uten noen skolering i det å være behandler, er ikke like bra for alle.

Noen får god hjelp av DIXI-grupper, støttesentra etc, mens andre foretrekker profesjonelle behandlere.

Vi må bare akseptere at det er slik, og den enkelte må finne ut hva som er best for seg.

Helt enig i det NHD sier.

Vil bare påpeke at ikke alle støttesentra drives av engasjerte som har opplevd overgrep.

Andre uten en slik bakgrunn jobber også ved noen av dem, f.eks. i Trondheim.

[DIXI]

Svært mange opplever nettopp det du beskriver. Det å bli "behandlet" av (over)engasjerte frivillige med samme erfaring, men uten noen skolering i det å være behandler, er ikke like bra for alle.

Noen får god hjelp av DIXI-grupper, støttesentra etc, mens andre foretrekker profesjonelle behandlere.

Vi må bare akseptere at det er slik, og den enkelte må finne ut hva som er best for seg.

Her er det viktig å presisere at vi i DIXI ikke driver behandling, men hjelp til selvhjelp. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

Grete i DIXI

[Gjest Magna]

Hei du,

Kjenner meg litt igjen - jeg passet heller ikke inn på overgrepsforumet. Var der fra tid til annen, men følte at det var for tungt. I tillegg fikk jeg inntrykk av at de fleste der var så langt nede at det ble lite overskudd til å støtte andre.

Jeg trives mye bedre her på Psykiatri, kanskje også fordi jeg ikke ønsker å fokusere kun på det med overgrepene, men heller på det som skjer "i huet mitt".

Lykke til!

Det er nødvendig at folk som har opplevd problemer engasjerer seg og organiserer seg rundt problematikken sin. Det vet jeg er et must. Derfor er det flott når noen klarer dette. Og det er et suplement til det offentlige hjelpeapparatet.

Det er gjordt mye i samfunnet gjennom dette. F.eks. ift. krisesentergrupper, overgrep, angstgrupper, spiseforstyrrelser osv. Derfor har jeg heller ikke forstått dette inlegget som en kritikk til Dixi. Jeg tenker at noen ikke kommer seg vidre i livet. Det kan være en sammensatt forklaring på det. Det er forskjell på hvor skadet den enkelte er.

[Gjest hersu]

Her er det viktig å presisere at vi i DIXI ikke driver behandling, men hjelp til selvhjelp. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen!

Grete i DIXI

Jeg har ikke gitt kritikk av DIXI og deres selvhjelpsgrupper. De har jeg ingen kontakt med eller vet hvordan de drives. At de gruppene kan være til hjelp tror jeg.... men for meg er jeg ikke sikker.

Mine refleksjoner var knyttet til DOL's forum for overgrep og at jeg opplevde lite fokus på å komme videre, det ble mer å dvele ved det vonde i hverdagen. Det passet ikke meg.

Jeg tror det hadde vært plass til flere på Overgrepsforumet om man hadde lagt mer tid og krefter i å veilede for å komme videre, men det er som dere selv sier et tillegg og ingen behandlingsinstans. Likevel oppfordrer jeg til at DOL's representanter fokuserer mot det å leve videre i noe sterkere grad enn det jeg opplevde ved sommerstid i år 2000.

Magna og Philosophia sier noe som jeg også kjenner meg igjen i!!

Det som ingen kommer unna er at man på erkjennelsens vei går alene, det er faktisk noe av utfordringen for den som har opplevd et overgrep og de som skal gi støtte ov veiledning. Erkjennelsensvei er tung å gå og ofte lang avhengig av hvordan overgrepets karakter.

Lykke til videre i livet alle sammen!!