Forventer jeg for mye av forholdet/mannen ?

[Gjest lille laila johannw]

Tja... Altså sånn umiddelbart så gjør du ikke det syntes jeg. Alle drømmmer om blomstrende romantikk, litt pusing og fløring. Men etterhvert så blir liksom realiteten noe annet. Mange kan si at et slikt forhold kan de ikke leve i, og velger å gå. Etter 11 år med smme mann så kiler det ikke i magen når jeg ser han, jeg tenner ikke på han hver dag, vi kysser/kliner ikke uhemmet i parken osv. Men vi elsker hverandre og vi har flere stunder som vi opplever dette. Og kjærligheten forandrer seg meg årene (heldigvis). Tror jeg hadde blitt litt forundert om bestemor satt "skrevs" over bestefar og klina!! ;-)

Neida, jeg tuller, men jeg tror muligens at "gresset slett ikke er grønnere på den andre siden etter samme antall år. (og unger)

"men jeg tror muligens at "gresset slett ikke er grønnere på den andre siden etter samme antall år. (og unger) "

Nei det er mulig, men man kan oppleve den stormende og berusende kjærligheten igjen med en ny, selv om han også kanskje blir kjedelig etter 11 år.

For den som liker å være nyforelsket og kosete og ikke bare labbe rundt og ha det ok, tror jeg løsningen er å bytte partner når man kjenner at det ikke er sånn man vil ha det lengre...

[maiken76]

Tror du ikke det er litt naturlig å slutte med det når ungene dine begynner? Eller ser du deg selv sitte side om side i sofaen, du og mannen din, din tenåringsdatter og kjæresten, med vinflaska på bordet, klinemusikk på stereoen, og virkelig KOSE dere? :-)

Du mener at dattera og kjæresten henne ALLTID skal sitte der i sofaen sammen med foreldrene??

Foreldre har fritid uten unger de også da, særlig når ungene blir litt eldre, og da kan man jo på ny oppleve en ny "vår" med klining og kos? Høres fint ut hvertfall.

[maiken76]

Så der sitter der, du og datteren din, over skrevs over hver sin kjæreste og storkliner... :-)

Egentlig tror jeg at når ungene når en viss alder så begynner de å si fra til foreldrene om ikke å gjøre "sånn", fordi de (barna) syns det er flaut og ekkelt. :-)

Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde sett mine foreldre kline, iallefall kysset EN gang.. Aldri så mye som en klem der, og hva tror du det gjør med mitt bilde på ting?

Mye bedre for unger at foreldrene viser at de er glad i hverandre og at de setter pris på å kose sammen.

[Gjest Sniff (eller "synes nok...")]

Trenger ikke være nyforelsket men litt spenning og kos må man da kunne unne seg og få til?

Det er ikke slik at et langt forhold og barn = kjedelig er det vel?

Det er kanskje slik at det ofte blir slik, men da er det fordi man tillater at det blir slik...

Jeg har ikke sagt at man har det kjedelig! Behøver ikke kjede seg selv om man ikke gjør så mye uten barna, ikke kysser og koser så mye offentlig! Kjeder meg aldri - og trives med livet - uten den store spenningen. Så,- ja - jeg tror det kan være viktig å ikke ha så høye forventninger.

[maiken76]

Jeg har ikke sagt at man har det kjedelig! Behøver ikke kjede seg selv om man ikke gjør så mye uten barna, ikke kysser og koser så mye offentlig! Kjeder meg aldri - og trives med livet - uten den store spenningen. Så,- ja - jeg tror det kan være viktig å ikke ha så høye forventninger.

Poenget er at DU trives med å ha det slik, andre gjør ikke det, og da er det ikke snakk om å ha for høye forvnetninger.

Mener du at man bare skal akspetere at sånn blir det, ikke mer kyssing og flørting, nå har man jo barn liksom? Da ville jeg kjedet meg og overhode ikke vært fornøyd med forholdet.

Resultatet ville vært at jeg hadde funnet meg en ny tenker jeg, for å kunne ha et slikt forhold jeg ønsker.

Nå er jo poenget at jeg ikke blir sammen med en som ikke har samme forventninger som meg da, vi liker begge kos og sånn, og forhåpentligvis slutter ikke han med det om vi får barn.

[Clue1365380406]

Kanskje jeg er like kald som din mann, men jeg syns det virker kunstig og påtatt når folk som har bodd sammen eller vært gift i flere år er så flørtete og kosete og pusete at de minner om nyforelskede 16-åringer.

Når man har et trygt og godt forhold trenger man da ikke oppføre seg sånn lenger, mener jeg. Jeg syns det er naturlig at man får et litt mer avslappet forhold etterhvert.

Jeg mener ikke med det at man aldri skal holde hverandre i hånda når man går tur, aldri skal kysse eller gi en klem. Men alt med måte.

I et forhold med små barn kan det ofte være ganske slitsomt for noen og hver, og kanskje er ikke fysisk nærhet det man ønsker mest når det henger en unge i hver arm på en.

Jeg syns faktisk ikke din mann høres så merkelig ut. Jeg tror at du forventer for mye.

Vel, det er mulig jeg er merkelig, men for meg er det naturlig å kose og flørte med mannen min! Ikke det minste påtatt og kunstig, men det er vår måte å være sammen på.

Man TRENGER kanskje ikke å oppføre seg sånn, men det er heller ikke nødvendig å slutte med å kose og flørte hvis det er sånn man vil ha det.

Og hvorfor skal alt dette være med måte, som du sier? Hvorfor legge begrensninger på seg selv? Det er jo så fint å ha det sånn! Og hva er bedre enn å ha det så godt med sin egen mann? En blir ihvertfall ikke så fort betatt av andre da.

Synes litt synd på deg som ikke synes sånt er "nødvendig", og at det er påtatt og kunstig når man har vært sammen en stund! Og "alt med måte" sier vel også sitt!

[Gjest Sniff]

Poenget er at DU trives med å ha det slik, andre gjør ikke det, og da er det ikke snakk om å ha for høye forvnetninger.

Mener du at man bare skal akspetere at sånn blir det, ikke mer kyssing og flørting, nå har man jo barn liksom? Da ville jeg kjedet meg og overhode ikke vært fornøyd med forholdet.

Resultatet ville vært at jeg hadde funnet meg en ny tenker jeg, for å kunne ha et slikt forhold jeg ønsker.

Nå er jo poenget at jeg ikke blir sammen med en som ikke har samme forventninger som meg da, vi liker begge kos og sånn, og forhåpentligvis slutter ikke han med det om vi får barn.

Du kan jo tro at dere ikke forandrer dere med årene...men det kan da hende for det. Om man forsatt er glad i hverandre - og viser det på sitt vis (jeg snakker ikke her om at man _aldri_ skal gi hverandre kjærtegn - men at det kanskje ikke er flere ganger om dagen, liksom) så burde det være greit, istedetfor å tro at alt skal være som i begynnelsen. Og stakkars dine evt. barn hvis du synes at dette er grunn god nok til å finne seg en annen!

[serendipity]

"men jeg tror muligens at "gresset slett ikke er grønnere på den andre siden etter samme antall år. (og unger) "

Nei det er mulig, men man kan oppleve den stormende og berusende kjærligheten igjen med en ny, selv om han også kanskje blir kjedelig etter 11 år.

For den som liker å være nyforelsket og kosete og ikke bare labbe rundt og ha det ok, tror jeg løsningen er å bytte partner når man kjenner at det ikke er sånn man vil ha det lengre...

For de fleste tar det langt kortere tid enn 11 år før den værte forelskelsen har lagt seg. Og dersom man da skal bytte partner hvert 7 (fek.s) år mener jeg man har et stort problem (for ikke snakke om ER et stort problem). De som kun jager etter stormende forelskele er i utg. punktet kun forelsket i seg selv.

[maiken76]

Du kan jo tro at dere ikke forandrer dere med årene...men det kan da hende for det. Om man forsatt er glad i hverandre - og viser det på sitt vis (jeg snakker ikke her om at man _aldri_ skal gi hverandre kjærtegn - men at det kanskje ikke er flere ganger om dagen, liksom) så burde det være greit, istedetfor å tro at alt skal være som i begynnelsen. Og stakkars dine evt. barn hvis du synes at dette er grunn god nok til å finne seg en annen!

Ikke helt som i begynnelsen men man må føle at den andre setter pris på en og er glad i en. Kos er viktig for meg faktisk!

Tror du seriøst at barn har det bedre sammen med sine to foreldre son ikke trives sammen, enn med mor og far med nye partnere som har det fint?

Jeg HÅPTE mor og far skulle skilles og finne nye jeg. De trivdes ikke sammen i det hele tatt virket det som, koste ALDRI så jeg så det, og kranglet stadig vekk.

Bullshit at foreldre skal holde sammen for barnas del, en må da kunne tenke på å ha det bra selv også for om en har barn? Det tjener faktisk barna på også!

[Gjest lille laila johannw]

For de fleste tar det langt kortere tid enn 11 år før den værte forelskelsen har lagt seg. Og dersom man da skal bytte partner hvert 7 (fek.s) år mener jeg man har et stort problem (for ikke snakke om ER et stort problem). De som kun jager etter stormende forelskele er i utg. punktet kun forelsket i seg selv.

Mener ikke den store forelskelsen hele tiden, men er man sammen med noen som ikke gidder ta på en, kose med en og vise at h*n er glad i deg, da har man det ikke noe bra, om man liker sånt.

Dessuten trenger man vel neppe å bytte ut partneren så ofte, mna finner vel en som er kosete etterhvert vel?

Skjønner at enkelte personer her helst vil slippe, men tror ikke det er flertallet.

[Gjest Sniff]

Ikke helt som i begynnelsen men man må føle at den andre setter pris på en og er glad i en. Kos er viktig for meg faktisk!

Tror du seriøst at barn har det bedre sammen med sine to foreldre son ikke trives sammen, enn med mor og far med nye partnere som har det fint?

Jeg HÅPTE mor og far skulle skilles og finne nye jeg. De trivdes ikke sammen i det hele tatt virket det som, koste ALDRI så jeg så det, og kranglet stadig vekk.

Bullshit at foreldre skal holde sammen for barnas del, en må da kunne tenke på å ha det bra selv også for om en har barn? Det tjener faktisk barna på også!

Ja, jeg snakket ikke om at man skal holde sammen for ungenes skyld hvis ikke man trives sammen i det hele tatt! Jeg mente at man ikke skal stille forventningene alt for høyt. Det er en hel masse mellom det å være nyforelsket og det å ikke trives sammen. Hvis man får unger, og selv etter det har den innstillingen at "blir det for kjedelig i lengden, finner jeg meg en annen..." - da synes jeg det er drøyt.

[maiken76]

Ja, jeg snakket ikke om at man skal holde sammen for ungenes skyld hvis ikke man trives sammen i det hele tatt! Jeg mente at man ikke skal stille forventningene alt for høyt. Det er en hel masse mellom det å være nyforelsket og det å ikke trives sammen. Hvis man får unger, og selv etter det har den innstillingen at "blir det for kjedelig i lengden, finner jeg meg en annen..." - da synes jeg det er drøyt.

Får man ikke det man har behov for i forholdet, her da kos, og oppmerksomhet så man ikke føler at man blir tatt for gitt, vil man vel heller ikke trives da. Trives man er det jo ingen problemer.

[Gjest Wita]

"men jeg tror muligens at "gresset slett ikke er grønnere på den andre siden etter samme antall år. (og unger) "

Nei det er mulig, men man kan oppleve den stormende og berusende kjærligheten igjen med en ny, selv om han også kanskje blir kjedelig etter 11 år.

For den som liker å være nyforelsket og kosete og ikke bare labbe rundt og ha det ok, tror jeg løsningen er å bytte partner når man kjenner at det ikke er sånn man vil ha det lengre...

Dette høres litt overfladisk ut synes jeg.

Et slikt liv ønsker ikke jeg for mine barn.

Kjærligheten er ikke nødvendigvis borte fordi om forelskelsen er det.

[Gjest lille laila johannw]

Dette høres litt overfladisk ut synes jeg.

Et slikt liv ønsker ikke jeg for mine barn.

Kjærligheten er ikke nødvendigvis borte fordi om forelskelsen er det.

Poenget er da ikke at det gjøres for barna men for en selv.

Når en har det bra, har barna det bedre også.

[Gjest Wita]

Poenget er da ikke at det gjøres for barna men for en selv.

Når en har det bra, har barna det bedre også.

Ja, men man trenger da nødvendigvis ikke å ha det dårlig fordi om den store forelskelsen er over.

[Gjest lille laila johannw]

Ja, men man trenger da nødvendigvis ikke å ha det dårlig fordi om den store forelskelsen er over.

Om man savner kos og spenning, har man det vel litt kjedelig? Det er ofte et tegn på at forholdet ikke er som det skal være.

Da kan det umulig skade å bytte partner om det hjelper?

[Gjest Wita]

Om man savner kos og spenning, har man det vel litt kjedelig? Det er ofte et tegn på at forholdet ikke er som det skal være.

Da kan det umulig skade å bytte partner om det hjelper?

Synes det litt for lettvindt å si.

Har levd i et forhold i 14 år og vi har tre barn.

Forholdet går i bølger, man er kanskje sliten i perioder og har ikke så mye overskudd til hverandre alltid.

Det betyr ikke at følelsene trenger være døde.

Tror ikke løsningen er å hoppe ut av forholdet hver gang man savner romantikk, men heller prøve å jobbe med forholdet.

Nytter ikke det lenger er jeg enig i at det beste er at det blir slutt,kanskje også for barna.

Hadde blitt et kaotisk liv om man skulle bytte partner hver gang.

Når det gjelder pus sitt tilfelle, vil jeg tro at de har hatt en del å slite med da de har vært ufrivillig barnløse uten at det ble slutt da.

Da ville jeg ihvertfall ha prøvd familieterapi, nå når barna endelig er kommet.

Tvillinger er sikkert slitsomt,tror romantikken kan ta seg opp igjen.

[Gjest Wita]

Mener ikke den store forelskelsen hele tiden, men er man sammen med noen som ikke gidder ta på en, kose med en og vise at h*n er glad i deg, da har man det ikke noe bra, om man liker sånt.

Dessuten trenger man vel neppe å bytte ut partneren så ofte, mna finner vel en som er kosete etterhvert vel?

Skjønner at enkelte personer her helst vil slippe, men tror ikke det er flertallet.

Tror du lever litt i en rosa drømmeverden.

Hvor gammel er du? Har du barn?

Hvor lange forhold har du hatt?

[Gjest Wita]

Av alt du skrev, var det dette jeg bet meg merke i:

"vil at han skal ofre og kjempe for å beholde meg"

Dette høres fullstendig fjortis eller såpeopera ut. Er dere ikke en familie, da? Skal du være belønning for hvor hardt han har kjempet, kjempet mot HVA??

Rart.

Jeg tror du vinner på å sette pris på trygghet. Det er de færreste som smasker i all offentlighet etter ørten år sammen, så akkurat det er et noe forvrengt bilde av virkeligheten.

Men det er klart, er det slutt på kjærligheten, så er det slutt.

Reagerte på det samme.