Er jeg dum?

[Gjest remeron]

Jeg har innbilt meg sjøl, legen, venner, psykolog, og typen om at jeg er frisk nå! Har sagt til alle at jeg har det helt topp, og at livet er bra!

Men det er det ikke. Sliter mye, men har vanskelig for å innrømme det overfor de rundt meg som gjerne vil hjelpe! Jeg har det jo ikke bra! Hvorfor kan jeg ikke bare si ting som det er ? Nå som jeg hadde begynt å bli fortrolig med legen, psykolog og typen... Hmmm er jeg dum som gjør dette.. I tillegg har jeg fått det for meg å slanke meg! Ja jeg er overvektig! Legen mener jeg ikke skal bry meg om det så lenge jeg er fornøyd sjøl og typen ikke hefter seg med det! Men jeg er ikke fornøyd!!! Jeg syns jeg er motbydelig!!!!! Hater meg sjøl...hmmmm tanken om å ta mitt eget liv sitter faast ennå!! bare finne det rette tidspunkt! skal ikke til legen før i mai nå, for jeg har sagt at jeg har det topp... Huff jeg skremmer meg sjøl..... Er det meg som bare er dum?????

[shandy]

Om ikke dum, så iallefall langt ute å kjøre.

Jeg syntes du burde prøve å tenke på en annen måte. Du er tross alt heldig som har fått hjelp. Du har legen, psykolog og ikke minst familie som støtter deg. Det er slettes ikke alle som er så heldige. Bare for å minne deg på det. Det finnes nok av eksempler på dem som sliter alene.

Hva er så vitsen med å lure omgivelsene. Det går ikke i lengden uansett, og går tross alt ut over deg selv?

Fortell heller legen og familien din hvordan du egentlig har det. Du kommer mye lengre med det, enn å sitte her å skrike etter hjelp.

Lykke til

[Joe's]

Kjenner meg litt igjen her.

Jeg har perioder der jeg bruker all energi på å være "vanlig". Treffe venner, gå ut, gå i butikker........ Og når noen spør om hvordan det går, ja da har jeg det topp! Jeg vet jo at jeg lyver, men jeg føler meg så dum og mindreverdig hvis jeg må forklare så mye.

Mitt råd til deg er å være 100% ærlig ovenfor kjæresten din. Jeg var ikke det og mistet henne som jeg var sammen med. Men bekjente som sliter med det samme som oss og som deler problemene med sine respektive partnere, forteller at hverdagen går greiere når de slipper å spille skuespill for dem de er sammens med.

[måneogsolskyerogvindogblomsterogbarn]

Om ikke dum, så iallefall langt ute å kjøre.

Jeg syntes du burde prøve å tenke på en annen måte. Du er tross alt heldig som har fått hjelp. Du har legen, psykolog og ikke minst familie som støtter deg. Det er slettes ikke alle som er så heldige. Bare for å minne deg på det. Det finnes nok av eksempler på dem som sliter alene.

Hva er så vitsen med å lure omgivelsene. Det går ikke i lengden uansett, og går tross alt ut over deg selv?

Fortell heller legen og familien din hvordan du egentlig har det. Du kommer mye lengre med det, enn å sitte her å skrike etter hjelp.

Lykke til

Det er ikke så enkelt.

Jeg har selv opplevd å skremme bort andre ved å avsløre hvor destruktiv og syk jeg har vært. Jeg har også beklageligvis måttet oppleve at andre helst ikke vil ha noe å gjøre med psyke mennesker. De blir redde og de blir blir slitne av å tenke på å måtte veie ordene sine eller ta spesiellt hensyn til deg. Jeg forstår det godt. Jeg har selv en venn som er shcizofren. Jeg blir kjempesliten av å være med han. Selvfølgelig merker han det.

Det er egentlig ikke så rart at de som er "ute å kjører" ikke orker å belaste andre med det. Selvfølgelig er det helt greit og bra og belaste en profesjonell, men de fleste får ikke så mye behandlig som de trenger. Til en viss grad er det greit å belaste familie og de helt nærmeste, men det kommer ann på forholdene!!

Jeg synes ikke det er det minste rart at psyke isolerer seg og tar på seg en maske. Av og til er det bedre å spille helt frisk, enn å vise hvem man er til feil peron til feil tid. Det er ille å føle at en forpester andre. Hvis jeg hadde vært suicidal på nåværende tidspunkt, ville jeg ikke gått rundt i klassen/ på jobben å fortalt det til folk. Ville du? Til dine nærmeste ville du kanskje svart? Ville du sykemeldt deg? ---> isolasjon.

Innleggelse? I så fall, ville du fortalt kollega/ medelever om hvilken sykdom du led av, hvis du kom tilbake på jobb/skole etterpå?

Selvfølgelig er det uheldig å lyve til psykologen og si at man har det bra, når man ikke har det. Likevel kan jeg forstå det, for det kan være man har det så jævlig at man ikke holder ut tanken på det og prøver å la sårene gro mens man konsentrerer seg om å overbevise seg selv om at en har det bra. Det kan hjelpe å prøve å fokusere på det som er positivt. Av og til tåler man ikke å face alle problemene.

Jeg har på følelsen at jeg skrev meg noe bort nå... og at dette kanskje ikke ble direkte knyttet opp mot innlegget ditt...

Med her kom uansett noen av de assosiajonene som dukket opp i meg etter å ha lest det du skrev.

[shandy]

Det er ikke så enkelt.

Jeg har selv opplevd å skremme bort andre ved å avsløre hvor destruktiv og syk jeg har vært. Jeg har også beklageligvis måttet oppleve at andre helst ikke vil ha noe å gjøre med psyke mennesker. De blir redde og de blir blir slitne av å tenke på å måtte veie ordene sine eller ta spesiellt hensyn til deg. Jeg forstår det godt. Jeg har selv en venn som er shcizofren. Jeg blir kjempesliten av å være med han. Selvfølgelig merker han det.

Det er egentlig ikke så rart at de som er "ute å kjører" ikke orker å belaste andre med det. Selvfølgelig er det helt greit og bra og belaste en profesjonell, men de fleste får ikke så mye behandlig som de trenger. Til en viss grad er det greit å belaste familie og de helt nærmeste, men det kommer ann på forholdene!!

Jeg synes ikke det er det minste rart at psyke isolerer seg og tar på seg en maske. Av og til er det bedre å spille helt frisk, enn å vise hvem man er til feil peron til feil tid. Det er ille å føle at en forpester andre. Hvis jeg hadde vært suicidal på nåværende tidspunkt, ville jeg ikke gått rundt i klassen/ på jobben å fortalt det til folk. Ville du? Til dine nærmeste ville du kanskje svart? Ville du sykemeldt deg? ---> isolasjon.

Innleggelse? I så fall, ville du fortalt kollega/ medelever om hvilken sykdom du led av, hvis du kom tilbake på jobb/skole etterpå?

Selvfølgelig er det uheldig å lyve til psykologen og si at man har det bra, når man ikke har det. Likevel kan jeg forstå det, for det kan være man har det så jævlig at man ikke holder ut tanken på det og prøver å la sårene gro mens man konsentrerer seg om å overbevise seg selv om at en har det bra. Det kan hjelpe å prøve å fokusere på det som er positivt. Av og til tåler man ikke å face alle problemene.

Jeg har på følelsen at jeg skrev meg noe bort nå... og at dette kanskje ikke ble direkte knyttet opp mot innlegget ditt...

Med her kom uansett noen av de assosiajonene som dukket opp i meg etter å ha lest det du skrev.

Jeg skjønner hva du prøver å fortelle meg, har ingen som helst problemer med det. MEN jeg er også realist og skal innskriver få hjelp, så må hun jo i det minste (i første omgang om ikke annet) være ærlig ovenfor legen og psykologen sin.

Hvis ikke, får hun det jo bare verre og verre - du ser jo selv hva hun tenker på, -"bare finne rette tidspunkt osv"

Jeg er klar over at dette kan være et skrik om hjelp, men det kan også være ganske på nippet til at innskriver gjør noe forferdelig. Hvordan tror du da de som sitter igjen føler seg. Tanker som "nå var hun jo på bedringens vei, og hun sa hun følte seg frisk" Det kan være et tegn på at vedkommende har bestemt seg og - ja nettopp venter på det "rette tidspunktet"

Jeg setter det på spissen nå, men det jeg forsøkte med innlegget mitt, var å få innskriver til å tenke på en annen måte. Ikke være nedlatende eller dømmende på noen måte.

[måneogsolskyerogvindogblomsterogbarn]

Jeg skjønner hva du prøver å fortelle meg, har ingen som helst problemer med det. MEN jeg er også realist og skal innskriver få hjelp, så må hun jo i det minste (i første omgang om ikke annet) være ærlig ovenfor legen og psykologen sin.

Hvis ikke, får hun det jo bare verre og verre - du ser jo selv hva hun tenker på, -"bare finne rette tidspunkt osv"

Jeg er klar over at dette kan være et skrik om hjelp, men det kan også være ganske på nippet til at innskriver gjør noe forferdelig. Hvordan tror du da de som sitter igjen føler seg. Tanker som "nå var hun jo på bedringens vei, og hun sa hun følte seg frisk" Det kan være et tegn på at vedkommende har bestemt seg og - ja nettopp venter på det "rette tidspunktet"

Jeg setter det på spissen nå, men det jeg forsøkte med innlegget mitt, var å få innskriver til å tenke på en annen måte. Ikke være nedlatende eller dømmende på noen måte.

Hei!

Jeg ser at jeg egentlig ikke hadde lest det første innlegget godt nok. Er nok mye i min egen verden i dag.

Jeg er helt ening med deg i at det må gjøres noe, når man er så langt nede at man seriøst tenker på å "finne det rette tidspunktet"

Innleggelse er vel det beste om man er så langt nede!

Ta kontakt med legen din igjen remeron!

[måneogsolskyerogvindogblomsterogbarn]

Jeg skjønner hva du prøver å fortelle meg, har ingen som helst problemer med det. MEN jeg er også realist og skal innskriver få hjelp, så må hun jo i det minste (i første omgang om ikke annet) være ærlig ovenfor legen og psykologen sin.

Hvis ikke, får hun det jo bare verre og verre - du ser jo selv hva hun tenker på, -"bare finne rette tidspunkt osv"

Jeg er klar over at dette kan være et skrik om hjelp, men det kan også være ganske på nippet til at innskriver gjør noe forferdelig. Hvordan tror du da de som sitter igjen føler seg. Tanker som "nå var hun jo på bedringens vei, og hun sa hun følte seg frisk" Det kan være et tegn på at vedkommende har bestemt seg og - ja nettopp venter på det "rette tidspunktet"

Jeg setter det på spissen nå, men det jeg forsøkte med innlegget mitt, var å få innskriver til å tenke på en annen måte. Ikke være nedlatende eller dømmende på noen måte.

Når jeg ser på inlegget ditt tror jeg nok jeg reagerte på...

"..Du kommer mye lengre med det, enn å sitte her å skrike etter hjelp." og

"..Det er slettes ikke alle som er så heldige. Bare for å minne deg på det. Det finnes nok av eksempler på dem som sliter alene."

Depresjon innebærer at man føler seg dum, tror alle deprimerte gjør det. Jeg er i alle fall kjempedum når jeg er nede. Jeg tror det er viktig og _ikke_ bidra på noen måte til at den deprimerte skal føle seg enda dummere.

Jeg tenker på meg... jeg har fått mye oppi fanget (bortskjemt). Selvfølelsen min har nesten blitt enda dårligere av den grunn... jeg har liksom ikke klart det jeg burde ut i fra forutsetningene. Skjønner du hva jeg mener? Den deprimerte er slem med seg selv og er grusom når det kommer til å dømme/vurdere seg selv.

[Gjest remeron]

Hei!

Jeg ser at jeg egentlig ikke hadde lest det første innlegget godt nok. Er nok mye i min egen verden i dag.

Jeg er helt ening med deg i at det må gjøres noe, når man er så langt nede at man seriøst tenker på å "finne det rette tidspunktet"

Innleggelse er vel det beste om man er så langt nede!

Ta kontakt med legen din igjen remeron!

ja lettere sagt enn gjort... Greier det ikke... HUff... alt er så vanskelig nå.. Jeg gjør det bare verre og verre for meg sjøl...

[måneogsolskyerogvindogblomsterogbarn]

ja lettere sagt enn gjort... Greier det ikke... HUff... alt er så vanskelig nå.. Jeg gjør det bare verre og verre for meg sjøl...

Hei!

Jeg tror ikke du er dum, men syk. Jeg synes du burde ta en telefon, bestille en time, skrive en liste over ting/tanker som plager deg og ta den med til legen. Hvis du ikke får fortalt alt, kan du jo vise han listen.

Jeg synes at du skal prøve å satse såpass mye på deg selv!

Gode tanker og Lykke til!