til tenyrg, og evt. andre i samme situasjon (langt)

[Gjest litchi]

Hei !

Leste linken nedenfor om "store barn", og håper dere følger opp, alle sammen, ved å skrive mer om det/utveksle erfaringer. Vi venter pt på godkjenning, men den prosessen går nå sin gang uten at vi kan påvirke den.

Jeg tenker mye på hvordan livet vårt blir oppover, spesielt etter at nr. to har begynt på skolen. (Jeg tenker alltid langt frem, en hobby jeg har, nærmest)

Ble veldig "spent på deg", siden du har en miks av egenfødte og adopterte under vingene dine. Vi har ei egenfødt jente på snart 4 år, og hvis alt går som det skal, reiser vi til Kina våren 2005 for å hente nr. 2.

Hvis du vil dele noe av erfaringene dine med å ha egenfødte og adopterte barn, så setter jeg utrolig stor pris på det ! Det har vært noen innlegg her om det tidligere, jeg har også spurt her inne selv, og det vanligste svaret da er "det er ingen forskjell - vi er like glade i begge".

Tviler ikke på at vi skal bli like glad i nr. 2 som vi er i nr. 1, men jeg tenker at det umulig kan bli helt "likt". Det er to svært forekjellige måter å få barn på, og jeg lurer på hvordan den forskjellen kommer til å påvirke oss i livet fremover med to barn.

Hvordan forholder man seg til historien om "å bli til", for eksempel ? Eller til holdninger til folk rundt oss, til barnehage, skole, evt. utfordringer i forhold til identitet etterhvert ? Jeg vil gjerne vite ALT du kan tenke deg å fortelle...

Det jeg tenker om det, er at vi skal sørge for å skape en sterk familiekultur, en sterk "kulturell" binding, om du vil. Jeg er inne på tanken om at det kanskje ikke vil være så lurt å legge altfor mye vekt på forskjelligheten, og at nr. 2 er av kinesisk opphav. Hun (eller han) skal vite det og lære å bli stolt av det, men mest av alt vil barna våre være norske, uansett hvordan de har havnet hos oss. Er jeg helt på viddene nå, tror du ? Kan du si noe om hva dere har gjort ?

Vet du forresten om det finnes litteratur spesielt om slike "kombinasjonsfamilier" som dere er, og vi kommer til å bli ?

Jeg har ingen anonym epost-adresse, men kan skaffe det raskt dersom du heller vil svare meg direkte. Gi i så fall lyd...

[yogi]

Jeg hiver meg også med på denne da vi også har ei egenfødt jente (4 1/2) og venter på nestemann fra Kina. Er interessert i all mulig informasjon.

Hilsen

[avidi]

Hei

Jeg eri samme situasjon son tenyrg, har ei egenfødt jente som nå er 13 år og en gutt fra Korea som akkurat har fylt 6 år. Det er helt greit å ha barn på to ulike måter i allefall nå som de har blitt så store. Alt har ikke vært like rosenrødt hele tiden men veien blir til mens man går.

For de som ønsker mer utfyllende svar er det bare å kontakte meg på følgende adresse: [email protected]

[Querita]

Hei!

Jeg også har tenkt på dette da vi også har et egetfødt barn, en gutt på 5 1/2 og som nå venter på å få dra til Colombia. Jeg tenker på denne forskjellen og er spent på hvordan den vil utarte seg når vi får barnet. I tillegg blir jo dette nye barnet ca 3-4 år når vi får det. Det blir ikke å "vokse" sammen med barnet fra det er baby slik vi har gjort med den gutten vi har.

Ja det er mange tanker rundt dette. Mye nysgjerrighet og noe usikkerhet. Er nå utålmodig etter å ta fatt på dette og finne ut av ting. Det er fordeler og bakdeler med å gå slik å vente. Fordelen er at man får tenkt over en del problemstillinger og stadig kommer på nye ting å tenke på. På den andre siden er det ikke bra å bli gående å tenke altfor mye heller. Man kan fort komme til å "konstruere" problemer og ta "sorgene" på forskudd.

Svar får man vel ikke før barnet har kommet. Men det er interessant å høre andre sine erfaringer med dette.

Ha en fin helg.

Hilsen

[Gjest bulgogi]

Jeg kjenner flere voksne adopterte som har fortalt at de ikke opplevde noen forskjell innad i familien, men de ble ganske leie av at andre barn stadig påpekte at de ikke var ordentlige søsken. Tror det er viktig å snakke mye med barna om dette slik at de har svar klar dersom de får høre dette.

Ellers mener jeg å ha lest en rapport en gang som hevdet at det var lettere å komme som adoptert til en familie med egenfødte barn hvor adoptivbarnet var yngst. De som ble adoptert og hvor foreldrene senere fikk egenfødte barn slet litt mer. Men jeg husker ikke hvor jeg har leste dette.

[Puccini]

Nå er det kjempe lenge siden jeg har skrevet her, men er ivrig leser...

Vi har også en egenfødt gutt på 3 år og en jente fra Kina som ble ett år i februar. Jeg tenker ofte på temaet du tar opp, og er kjempe interessert i andres erfaringer også.

Jeg tror jeg er ganske redd for å føle forskjellig for mine to barn. Jeg føler forskjellig for dem, og det vil jeg nok komme til å gjøre også framover i og med at de er to forskjellige, men jeg er redd for at jeg skal føle mindre for den ene. Jeg tror ikke det, men redselen er der, og da er det lett for at det blir litt påtvunget - hvis noen skjønner. Jeg må understreke at jeg er kjempelykkelig for vår lille datter!!!

Opplever andre noe lignende?

Dette ble visst litt rotete....

Hilsen fra meg

[carla1365380461]

Vi har en egenfødt gutt på snart 5 og ei adoptert datter fra Kina på 1.5.

Vi har som mål ikke å gjøre FOR mye ut av minstejentas adopterte bakgrunn - hun er norsk (og fransk) - akkurat som storebroren (men for all del: Vi snakker mye om Kina og vi er alle stolte av "vår" kinesiske bakgrunn). Tror det er viktig at to søsken føler seg like.

Ellers er vi rimelig flerkulturelle i familien, og jeg er overbevist om at det er en god ting. Pappa er født i et annet land, og storebror er heller ikke ur-norsk, liksom.

Når det gjelder følelser for den enkelte: Jeg har ulike følelser for hvert av barna - fordi de er ulike. Jeg har en spesiell ømhet akkurat for lillesøster fordi adopsjonshistorien gjør henne spesiell - på samme måte som jeg har en spesiell ømhet for storebroren siden jeg fødte ham selv. Ulikt, men absolutt like sterkt.

Ellers vekker de ulike følelser i meg både fordi de er i ulik alder og fordi de er ulike av personlighet, men sånn ER det jo, enten ens unger er født her eller der. Jeg tenkte også litt på eventuelle ulike følelser i forhold til en egenfødt og en adoptert - før vi fikk minsten. Fra det sekund vi fikk lillesøster i armene våre, har der imidlertid aldri vært tvil i våre sjeler; de to barna våre er akkurat like høgt elska.

Nå får jeg finne fram støvsugeren....

[Querita]

Nå er det kjempe lenge siden jeg har skrevet her, men er ivrig leser...

Vi har også en egenfødt gutt på 3 år og en jente fra Kina som ble ett år i februar. Jeg tenker ofte på temaet du tar opp, og er kjempe interessert i andres erfaringer også.

Jeg tror jeg er ganske redd for å føle forskjellig for mine to barn. Jeg føler forskjellig for dem, og det vil jeg nok komme til å gjøre også framover i og med at de er to forskjellige, men jeg er redd for at jeg skal føle mindre for den ene. Jeg tror ikke det, men redselen er der, og da er det lett for at det blir litt påtvunget - hvis noen skjønner. Jeg må understreke at jeg er kjempelykkelig for vår lille datter!!!

Opplever andre noe lignende?

Dette ble visst litt rotete....

Hilsen fra meg

Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er tanker som jeg også har gjort meg. Noen vil kanskje si at hvis man er usikker bør man ikke adoptere. Men jeg føler jo at både jeg og min mann vil dette. Og vår sønn har snakket om at han ville ha en liten søster helt fra han kunne gjøre seg forstått.

Er du blitt like glad i din lille jente fra Kina? Blir man litt redd for å bli for glad i disse barna?

Nei nå er jeg lei av å gå rundt å undre meg på. Nå håper jeg at vi snart får lov til å reise og at jeg snart får vite hvem som blir vårt barn. Det er rart å tenke på at det går et barn en plass som skal blir vårt.

Var det noen som nevnte rotete innlegg. Det er så mange tanker som skal få plass på en liten plass.

God helg fra

[Gjest kinamamsen]

Jeg kjenner flere voksne adopterte som har fortalt at de ikke opplevde noen forskjell innad i familien, men de ble ganske leie av at andre barn stadig påpekte at de ikke var ordentlige søsken. Tror det er viktig å snakke mye med barna om dette slik at de har svar klar dersom de får høre dette.

Ellers mener jeg å ha lest en rapport en gang som hevdet at det var lettere å komme som adoptert til en familie med egenfødte barn hvor adoptivbarnet var yngst. De som ble adoptert og hvor foreldrene senere fikk egenfødte barn slet litt mer. Men jeg husker ikke hvor jeg har leste dette.

Jeg har ingen svar vedr. bio/adopterte barn da jeg har to jenter som er adoptert fra Kina. Jeg skulle imidlertid gjerne ha noen gode tips til hva man svarer når barna stadig får høre at de ikke er ordentlige søsken og at de ikke har ordentlige foreldre; faktisk "bare" adoptivforeldre. Stakkars deg som er adoptert sa en til min datter på skolen en dag. Hun kom hjem og var mildt sagt oppgitt og overrasket. Hun føler seg aboslutt ikke som noen stakkar og synes hun har det svært så fint med oss foreldre og lillesøster. Dette er litt på kanten av tema, men er det noen som har gode svar til hva man skal si når man får sånne dumme spørsmål. De kommer faktisk like ofte fra voksne som fra barn ....!

Det som er mest sårende for mine barn er faktisk at det stadig i deres påhør blir spurt om de er ordentlige søsken. De vet at de har hver sin kinamor og kinafar, men jeg tror faktisk de aldri har reflektert over at de ikke er søsken; d.v.s. bio søsken. De er som søsken flest - elsker hverandre og hater hverandre ;0) Mest det først faktisk.

Spent på svar fra dere.

[tenyrg]

Vi voksne i familien ser ikke eller føler forskjell på vår egenfødte eller våre adopterte barn, men allikevel blir det en forskjell. Dette merkes kanskje mest ( hvertfall hos oss) nå når de begynner å bli litt eldre.

Vi er nå veldig glade for at vi helt fra vi fikk barna våre har fortalt ting om bakgrunnen deres.

Man må jo passe på at alle barna føler seg verdsatt, kanskje aller mest de adopterte. Vi har alliert oss med mormor som setter seg ned med vår eldste adopterte innimellom. Hun forteller stadig historier fra den første tiden de hadde sammen. Hun forteller om hvor glad hun ble da de så hverandre første gang, at hun er helt spesiell for mormor etc.

I tillegg er det en utfordring å gi førstemann bekreftelse på at akkurat han er vi kjempeglade for å ha fått.

Vi snakker samtidig om hvordan vi skal klare å gi våre tre det de trenger og hvordan de skal føle seg helt og fullt akseptert av oss. Dette er en kjempeutfordring og vi er stadig på leit etter DET STORE SVARET slik at alt blir perfekt og alle blir lykkelige.

Går det an å finne ut av dette?

Håper på mange innspill!

[Gjest lilja (tidl.)]

Jeg har to egenfødte og to adopterte barn.

Hos oss er mye "mot normalt", men på en måte er det egentlig ikke så veldig nøye. Ungene har en bestefar som ikke er "ordentlig" (dvs. stefaren til pappaen, faren døde leeeeeenge før de ble født) de har to halvsøsken, en niese, og nå det siste året har de fått ny stemor, og en haug med stesøsken - som midt oppi det hele har barn på alder med mine to yngste. Henger du med?? )

I min begrepsverden eksisterer for det første ikke halve eller hele søsken. At de har to søsken som har annen mamma enn meg, er bare sånn det er. Søsken er søsken, uansett hvilken mage man har ligget i!

Status: I søskenflokken her er det fire forskjellige mammaer involvert. Mammaen til de to eldste, jeg som er mammaen til de fire yngste, og de to kinamammaene.

Ingen synes dette er spesielt rart, vi snakker om svangerskap og adopsjon, fødsel og overtagelse, en og annen gang ser vi video av storesøsken som nettopp har tittet ut i verden - og av småsøsken og mamma i tårevått første møte i Kina - og ungene ELSKER å høre om hvor elsket og etterlengtet de var, alle mann.

Foreløpig ihvertfall nærer ingen noen tvil om hvor de hører hjemme og hvem de hører sammen med. Og de undrer seg stort hvis noen påstår at de ikke er søsken på ordentlig.

Resten får vi ta når det eventuelt dukker opp.

[Puccini]

Ja, jeg skjønner veldig godt hva du mener. Det er tanker som jeg også har gjort meg. Noen vil kanskje si at hvis man er usikker bør man ikke adoptere. Men jeg føler jo at både jeg og min mann vil dette. Og vår sønn har snakket om at han ville ha en liten søster helt fra han kunne gjøre seg forstått.

Er du blitt like glad i din lille jente fra Kina? Blir man litt redd for å bli for glad i disse barna?

Nei nå er jeg lei av å gå rundt å undre meg på. Nå håper jeg at vi snart får lov til å reise og at jeg snart får vite hvem som blir vårt barn. Det er rart å tenke på at det går et barn en plass som skal blir vårt.

Var det noen som nevnte rotete innlegg. Det er så mange tanker som skal få plass på en liten plass.

God helg fra

Hei Querita!

Jeg er blitt like glad i vår lille datter - det varmer like mye i hjertet når jeg tenker på henne som på vår lille gutt.

Jeg føler forskjellig for de to, men jeg kan si helt sikkert at begge er like dyrebare for meg!!!!

Det jeg kan si er at det tok litt tid før jeg kjente morsfølelsen for datteren vår. Jeg følte sterk omsorg for henne, men jeg følte ikke at hun var "min" før det gikk et par måneder. Det høres kanskje fælt ut, men jeg følte egentlig at det var greit - jeg forsto mine egne følelser.

Mange beskriver morskjærlighet ved første blikk - det kjente ikke jeg. Tror mannen min fikk farsfølelse lenge før meg.

Nå er imidlertid morsfølelsen tilstede for fullt!!!

Ha det godt, og lykke til!!!

Hilsen fra meg

[Gjest søster 33]

Jeg hiver meg også med på denne da vi også har ei egenfødt jente (4 1/2) og venter på nestemann fra Kina. Er interessert i all mulig informasjon.

Hilsen

Takker for en interessant tråd for meg. Jeg har en egenfødt gutt på 7 år, og på grunn av helsemessige årsaker(kronisk bekkenleddsyndrom) er det ikke aktuelt for meg å føde flere barn. Tanken på adopsjon en gang i forhåpentligvis nær fremtid holder meg oppe. For vi elsker å være en familie, og jeg går rundt med en følelse av å mangle et barn eller to.

Interessant derfor å høre fra folk i samme situasjon.

Hadde det vært det beste for oss å få en jente,slik at familierollene vi alle har i enhver familie hadde blitt litt mer avklart? Kan man ønske seg en jente på det grunnlaget?Burde vi ønsket oss barn i en større aldersgruppe?Siden vi er lyse,er det da best å adoptere et "lyst" barn?Alle spørsmålene går mye på å gjøre det lettest mulig for både gutten vår, og det barnet vi eventuelt adopterer. Dessuten er jeg tante til to nydelige barn fra Etiopia,mens lillesøsteren min ikke helt vet hvor de skal adoptere fra. En litt merkelig situasjon siden gutten vår er den eneste egenfødte i slekten.Tror dere det er det beste for vår sønn at vi derfor velger ulike land? Dette er jo en litt uvanlig problemstilling for de fleste,men jeg ser for meg et scenario der vi møtes i ferier og 5-6 av søskenbarna kanskje er fra Etiopia og min gutt "skiller" seg ut.Mange tanker som flyter omkring. I vår familie blir det jo normalen å adoptere. Noen som har innspill?

[skorpionfisken]

Takker for en interessant tråd for meg. Jeg har en egenfødt gutt på 7 år, og på grunn av helsemessige årsaker(kronisk bekkenleddsyndrom) er det ikke aktuelt for meg å føde flere barn. Tanken på adopsjon en gang i forhåpentligvis nær fremtid holder meg oppe. For vi elsker å være en familie, og jeg går rundt med en følelse av å mangle et barn eller to.

Interessant derfor å høre fra folk i samme situasjon.

Hadde det vært det beste for oss å få en jente,slik at familierollene vi alle har i enhver familie hadde blitt litt mer avklart? Kan man ønske seg en jente på det grunnlaget?Burde vi ønsket oss barn i en større aldersgruppe?Siden vi er lyse,er det da best å adoptere et "lyst" barn?Alle spørsmålene går mye på å gjøre det lettest mulig for både gutten vår, og det barnet vi eventuelt adopterer. Dessuten er jeg tante til to nydelige barn fra Etiopia,mens lillesøsteren min ikke helt vet hvor de skal adoptere fra. En litt merkelig situasjon siden gutten vår er den eneste egenfødte i slekten.Tror dere det er det beste for vår sønn at vi derfor velger ulike land? Dette er jo en litt uvanlig problemstilling for de fleste,men jeg ser for meg et scenario der vi møtes i ferier og 5-6 av søskenbarna kanskje er fra Etiopia og min gutt "skiller" seg ut.Mange tanker som flyter omkring. I vår familie blir det jo normalen å adoptere. Noen som har innspill?

Velger å svare under søster33 sitt innlegg selv om mye av det jeg skriver også gjelder hovedtråden.

Vi har en hjemmelaget gutt som nå er 15 år og en jente fra Kina som nå er 7 år.

Siden vi hadde en gutt fra før ønsket vi oss en jente. Man kan ikke velge kjønn på barnet man får. Men kjønnet var mye av grunnen for at vi valgte å adoptere fra Kina. Har du en gutt fra før så gir de deg høyst sannsynlig ikke en av de få guttene de adopterer bort.

Din søster har jo masse erfaring fra å adoptere fra Etiopia, dersom de erfaringene er positive er det vel ikke noen grunn for ikke å velge samme landet. At din sønn blir den eneste lyse ungen i familien er vel ikke noen tragedie. Han har flust med lyse venner. At dere bør velge et lyst barn fordi dere er lyse faller på sin egen urimelighet. Da er vi mange som har valgt feil. Dessuten er det umulig å adoptere fra Russland nå, det er vel det eneste landet man kan adoptere lyse barn fra. Andre østeuropeiske land gir deg gjerne mørke barn likevel (barn fra romanifolket), og de er ikke så lyse som deg. Barnet vil alltid se annerledes ut uansett hvor du velger å adoptere fra.

Når det gjelder å ha en av hver så har det aldri bydd på problemer for oss. Det at jeg kanskje føler forskjellig for barna har jeg skrevet på kontoen for alders og kjønnsforskjell. Min datter er selvfølgelig mer opptatt av mamma og trenger mer hjelp og oppmerksomhet. Hun er mer kosete enn 15 åringen. Han er stor og selvstendig og krever ikke like mye oppmerksomhet.

Men jeg er like glad i dem begge, og de er like mye mine begge to. De er så mye mine at naturlige reaksjoner fra omverdenen forbauser meg.

Selvfølgelig er de like mye søsken som biologiske søsken er. De koser, og kjefter og krangler. Han hjelper henne og hun erter ham. Helt vanlige søsken med andre ord.

Da jeg og min mann flyttet fra hverandre og tok ut separasjon i fjor presterte en jeg jobber sammen med å spørre hva vi skulle gjøre med jenta vår nå. Hun lurte ikke på hva vi skulle gjøre med sønnen vår. Jeg spurte henne hva hun hadde gjort med barna sine da hun ble skilt. Hun ble litt flau.

Minstejenta har naturlig nok, siden hun er minst fått mesteparten av oppmerksomheten. Nå ser jeg at alt går greit med henne. Hun stortrives på skolen og gjør det bra på alle måter der. Bare skryt fra lærere og foreldrene til medelevene. Nå svinger pendelen andre veien. Jeg har virkelig fått kjenne på hva det vil si å ha en tenåring i huset. Nå er det han som krever mest. Oppfølging og leksehjelp, mas og kjefting og lokking og luring. Husarbeide og ukelønn. Trett og sløv og PC og TV og mobiltelefon....

Jeg takker høyere makter for at de ikke er tenåringer samtidig.

Når det gjelder dette med å ta vare på kineseren i henne. Å snakke om opphavet og slike ting så går det i bølger etter hennes interesse. Da hin var liten var hun og vi kjempeopptatt av det. Nå virker hun å være litt likegyldig til det hele. Når noen spør så sier hun at hun er fra Kina men ikke noe mer utdyping av temaet takk. Vi treffer de vi var i Kina sammen med en gang i året, vi er spredt over hele landet og møtes på våren hvert år. Vi gleder oss veldig til disse treffene og jentene leker sammen som om de er sammen til daglig (de er 12 stk nå etter at noen har fått søsken). Det er kjempestas og årets høydepunkt. Her om dagen fortalte hun at hun gleder seg sånn til å møte de kinesiske jentene igjen. Ja du er jo en av kineserne sa jeg. Joda mamma, men det blir ikke det samme det sa hun.

[trk1365380645]

Takker for en interessant tråd for meg. Jeg har en egenfødt gutt på 7 år, og på grunn av helsemessige årsaker(kronisk bekkenleddsyndrom) er det ikke aktuelt for meg å føde flere barn. Tanken på adopsjon en gang i forhåpentligvis nær fremtid holder meg oppe. For vi elsker å være en familie, og jeg går rundt med en følelse av å mangle et barn eller to.

Interessant derfor å høre fra folk i samme situasjon.

Hadde det vært det beste for oss å få en jente,slik at familierollene vi alle har i enhver familie hadde blitt litt mer avklart? Kan man ønske seg en jente på det grunnlaget?Burde vi ønsket oss barn i en større aldersgruppe?Siden vi er lyse,er det da best å adoptere et "lyst" barn?Alle spørsmålene går mye på å gjøre det lettest mulig for både gutten vår, og det barnet vi eventuelt adopterer. Dessuten er jeg tante til to nydelige barn fra Etiopia,mens lillesøsteren min ikke helt vet hvor de skal adoptere fra. En litt merkelig situasjon siden gutten vår er den eneste egenfødte i slekten.Tror dere det er det beste for vår sønn at vi derfor velger ulike land? Dette er jo en litt uvanlig problemstilling for de fleste,men jeg ser for meg et scenario der vi møtes i ferier og 5-6 av søskenbarna kanskje er fra Etiopia og min gutt "skiller" seg ut.Mange tanker som flyter omkring. I vår familie blir det jo normalen å adoptere. Noen som har innspill?

Hei

Bare 2 små kommentarer: Har nettopp kommet hjem fra Etiopia med en liten gutt, og anbefaller det gjerne til andre, spesielt for deg der barna i familien vil ha felles referansepunkter senere. Og det gjelder også din egenfødte, som jeg regner med skal være med å hente og dermed vil huske mer fra Etiopia enn noen av dem som "bare" er født der.

Det andre er at mange adopterte barn stadig vekk føler at de skiller seg ut- hvis det synes vanskelig for gutten din kan du kanskje sette det inn i det perspektivet? Men barn pleier vel ofte ikke å legge merke til sånt hvis de har det kjekt!

Lykke til!