Menns og forpliktelsesvegring

[georgina1365380686]

Jeg er tidlig i 30 årene og har vært single i ganske lang tid. For tre mnd siden traff jeg en mann som føltes som den rette med stor R. Vi fikk veldig raskt god og nær kontakt og hadde en fantastisk tid i noen uker. Han er som meg, meget selektiv på partnerfronten, og i tillegg alltid slitt med en smule sjenerthet.

For et par uker siden begynte han å trekke seg tilbake, og mente han måtte tenke. Konklusjonen hans kom for et par dager siden, han ville trekke seg. Fordi han ikke er herfra og har tenkt å en eller annen gang flytte til en annen kant av landet (nærheten av der han er fra), eller til utlandet.

Jeg vet han har følelser for meg, og jeg vet det er derfor han har brukt så mye energi på å tenke over livet sitt nå de siste ukene. Han mener han fikk så mye å tenke på siden forholdet vårt var så bra. Og han mener at det er mange år siden noen har kommet så nær han som meg. (Han er ikke spesielt komminukativ og åpen, som ganske mange menn..) Men siden han sikkert flytter så er det ingen vits i å satse.

Jeg vet også nå at han hadde et samboerforhold som ble slutt for ca ti år siden. Og jeg tror han ble fryktelig såret da. Han er veldig opptatt av at så mange skiller seg, og har nesten den innstillingen at det ikke er vits i å gifte seg fordi sjansen for skilsmisse er så stor..

Nå sitter jeg her og er dumpet av en mann som følte det samme for meg som jeg for han, etter et fantastisk og ukomplisert (men kort) forhold, og er rimelig forundret (og såret selvfølgelig). Går det an å ha blitt så såret at man får sterk forpliktelsesvegring ti år etter et brudd?

Han sier han savner landsdelen sin og tenker å flytte, men det har ingen hast fordi han trives så godt her han bor nå. Jeg tar det som en unnskyldning, men jeg tror han bare lurer både meg og ikke minst seg selv.

Er jeg kun såret og bitter, eller lider denne mannen virkelig av kraftig vegring for å binde seg opp til noe? Det er ikke sikkert det finnes noe svar heller, men om noen har erfaring om dette kunne det vært fint å høre.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå, prøve å få han tilbake eller bare glemme han.

[Dorthe]

Beklager å si det men menn kommer med slike unnskyldninger når de ikke er interessert. Tror nok du bare bør glemme ham fortest mulig.

[Gjest forpliktelsesvillig]

Dette kunne vært meg! Min ex eller hva jeg skal si er i midten av tredveårene og har bare hatt ett ordentlig forhold før, for 10 år siden.

Han gjorde det slutt for to mnd. siden, mener at forhold ikke er ment til å vare, vennene er enormt viktige for ham og han sa at han ikke så for seg et liv hvor EN person var viktigere for ham enn noen annen.

For meg var han den rette, og vi hadde hatt det utrolig bra sammen, uten nedturer, det er vi begge enige om.

Men i de to mnd. som har gått etter bruddet har han tenkt litt, og opplevd at venner ikke alltid kan stå klar for hverandre, slik som jeg var der for ham når han trengte oppmerksomhet. Nå vil han prøve igjen, etter at jeg var borte på påskeferie og han var alene og fikk kjenne at han savnet meg litt.

Skal ikke si at dette vil gå bra, han vil nok slite med tvil en stund fremover, men plutselig fikk jeg håpet tilbake. Det blir for lettvint å si at en mann med bindingsangst egentlig ikke er interessert.

[Gjest zeinfeld]

Enig med Dorthe. Han er ikke tilstrekkelig interessert.

[Gjest Tilja]

Kjenner meg godt igjen i dette innlegget! Det kan føles så riktig - og så plutselig mister den andre part interessen. Er redd Dorthe kan ha rett; han har mistet interessen. Det kan ligge noe å skurre fra starten, men det er så mye annet bra at man ser det an - men etter hvert vil det bli for fremtredende og man må ta en beslutning. Det kan også være at ser etter den perfekte motpart - du nevner dere er kresne - og da skal det lite til å falle gjennom. Etter den første forelskelsen, kommer man over i nye faser - som gjerne kommer fortere i vår alder - og da håndterer man ikke de forskjellene som dukker opp.

Jeg tror det er viktig at begge er villige til å jobbe seg gjennom den neste fasen i forholdet, bli klar over forskjellighetene, ta de nødvendige "fightene". Hvis man tror det bare er solskinn, fest, enighet og glede, og at "gammel baggasje" ikke kommer frem i nye forhold, så vil det ikke fungere. Hvis man ønsker å vokse som menneske og få et godt parforhold, må man innse at det krever mot, tålmodighet, innsats og en viss motstand. Det betyr selvsagt ikke at man ikke skal avkreve respekt fra den andre.

Nå er det jo ikke alle forhold som er liv laga, og kanskje er verdier og holdninger og livsønsker for forskjellige. Jeg tror likevel mange brudd kunne ha vært unngått om partene hadde utvist mer modenhet og vært villige til å lære mer om seg selv og sine reaksjoner.