Hva skjer med mannen min og meg ? (langt)

[Gjest frustrert og lei kone]

Jeg har hatt en helg der jeg var sammen med mannen min og barna fra fredag til lørd.morgen (det gikk rolig for seg) og alene sammen med barna fra lørd. formiddag til søndag. Jeg og ungene hadde det kjempefint og vi savnet i grunnen ikke mannen i huset/pappa'n i det hele tatt. Barna og jeg koser oss veldig sammen og i tillegg til at jeg var barnevakt for to i helgen så hadde vi masse besøk ellers også. Det var derfor mannen min reiste bort - det ble for mye bråk for ham...! Jeg jobbet i hagen og snakket hyggelig med naboene og alle trivdes og hadde det bra. Så kom "sjefen" hjem. Vi hadde så vidt satt oss ned ved middagsbordet da begge barna fikk hver sin lekse med meget høy og ubehaglig stemmebruk. Den ene satt ikke pent og stille nok og den andre spist ikke riktig og forskynte seg riktig. Vi var i grunnen håpløse (!!!) alle tre i flg. ham. Jeg fordi jeg ikke var streng nok mot ungene og holdt kustus og ungene fordi de ikke oppførte seg bra nok. Nå var han lei dette så NÅ skulle det bli andre boller. Her skulle det skje en forandring - det skulle han sørge for (dette skjer med ham med jevne mellomrom). Vi kan ha det fint i perioder, men man vet aldri hva som fremtvinger en voldsom reaksjon fra ham eller hva som kan irritere ham. Det er på en måte å gå litt på tå hev hele tiden. Forferdelig slitsomt. Etter middag gikk han fra bordet mens jeg ryddet opp etter middag, skiftet på senger, vasket en maskin med klær, dusjet og la begge ungene. Så satt han seg opp for å se en film på TV som han sovnet fra, og han gikk så deretter å la seg før kl. 22.00. Hva skal jeg med en slik mann ? Hvilken glede har vi av et samliv? Det seksuelle fungerer ikke bra heller, så nå er det bare smuler igjen føler jeg.

Denne historien er bare en av mange eksempler. Han er alltid sliten og trett og er lite hjelpsom hjemme. Han jobber mye og har aldri overskudd. Han er en egoist som tenker mest på seg selv. Han er snill og grei med ungene når det passer ham, men passer det ikke så er han utålmodig og kjeftete. Ungene og jeg har det så fint når han er borte og vi har så kjekke og greie unger at jeg synes det er galt å skrike sånn til de. Selvfølgelig skal de snakkes til når noe er galt, men det er da ikke nødvendig at det skal foregå med den stemmebruken - eller hva ? Vi har slitt i ekteskapet en tid nå, og når jeg har vært gjennom episoder som dette så må jeg si at jeg er ganske så lei. Han dreper noen av følelsene jeg har for ham hver gang han oppfører seg som en drittsekk. Når jeg ser på ham så vet jeg ikke om jeg har følelser igjen for ham engang. Hvordan skal jeg vite det ???? Jeg savner ham ikke når han er borte og klarer meg i grunnen bra på engenhånd. Det er greit at gresset ikke er grønnere på den andre siden, men hva hvis gresset man har er helt vissent. Hva gjør man da ? Jeg vet ikke hva jeg føler og hva jeg skal gjøre lengre, men jeg er så fortvilet over at det er så dårlig tone mellom ham og barna og at de skal ha det så lite koselig når han er hjemme.

Håper noen her har erfaring - gode råd å komme med.

Trenger ikke bare råd om fam.terapi for det tror jeg ikke han vil bli med på. Kan jeg forresten gå å snakke med en fam. rådigver alene ? Jeg kunne tenkte meg å få øse ut av meg flere års frustrasjon til en som kunne hjelpe meg å sortere litt tanker og følelser og gi meg noen gode råd. Jeg har bestilt time hos legen neste uke, så jeg kan vel kanskje få noen tips der også.

Dette ble veldig rotete, men håper dere skjønner hva jeg mener.

Hjertesukk fra

[serendipity]

Sånn oppfører menn som vil ut av ekteskapet seg. Vel det finnes sikkert unntakt. men oppførselen han taler igrunn for seg.

[Gjest girlie22]

hvis det ikke nytter å snakke med han og få til noe som begge kan leve med, kan jeg ikke se at verken du eller ungene har godt av å leve med han der. Jeg synes det er viktig at du tenker på hva som er viktigst for ungene. Fra egen erfaring vet jeg at det ikke er noe særlig å vokse opp med foreldre som ikke er glade i hverandre, selvom det kanskje kan være trygt og praktisk...

[serendipity]

hvis det ikke nytter å snakke med han og få til noe som begge kan leve med, kan jeg ikke se at verken du eller ungene har godt av å leve med han der. Jeg synes det er viktig at du tenker på hva som er viktigst for ungene. Fra egen erfaring vet jeg at det ikke er noe særlig å vokse opp med foreldre som ikke er glade i hverandre, selvom det kanskje kan være trygt og praktisk...

Kan jeg spørre om hvordan du "oppdaget" det? Poden er nemlig svært opptatt av kjæresteforhold for tiden. "Sluker" alt som har med kyss, klapp og klem å gjøre. Og håper ikke han "tar skade" av min og farens hyppige kyssing.

[Gjest girlie22]

Kan jeg spørre om hvordan du "oppdaget" det? Poden er nemlig svært opptatt av kjæresteforhold for tiden. "Sluker" alt som har med kyss, klapp og klem å gjøre. Og håper ikke han "tar skade" av min og farens hyppige kyssing.

det var heller det omvendte. Hadde blitt glad jeg, om foreldra mine hadde kosa og kyssa hverandre. Vet ikke åssen jeg merka at de ikke elsker hverandre, men man føler vel litt på det i tillegg til hva de sier om hverandre...

[serendipity]

det var heller det omvendte. Hadde blitt glad jeg, om foreldra mine hadde kosa og kyssa hverandre. Vet ikke åssen jeg merka at de ikke elsker hverandre, men man føler vel litt på det i tillegg til hva de sier om hverandre...

Ja, jeg ville også tro det. Men nå er han snart 5 år , og syntes vel etterhvert at det blir litt fluat. Så vi får la være " french kissing" og prøve å "moderere" oss litt ;-)

[Gjest tjohooo]

Jeg synes han høres deperimert ut! Og det høres dessuten ut som om han føler seg oversett. Kanskje ripper det opp i vonde barndomsminner han selv har, når han ser hans egne barn løper rundt ubekymret og bråker. Kanskje fikk han selv ikke lov til det.

Tror det er vanskelig for menn nå til dags, og at de lett kan komme i en posisjon hvor de føler seg maktesløse, unyttige og "til overs". Rollene blir uklare. Mannen skal jo liksom være familiens overhode.

Kanskje sliter han med alt dette, og så ser han at du sprudler og har det så gøy, prater med naboer og herjer med barna. (Og jeg tipper at du kritiserer han eller er kald/gir han annen negativ oppmerksomhet, selv om du sikkert selv mener du har "grunn" til det i og med at han oppfører seg som han gjør) Det får han bare til å føle seg enda mer alene. Dette er kanskje ikke noe han "tør" vedkjenne, kanskje vet han ikke hva som skjuler seg under sinnet sitt.

Men jeg tror ikke det er konstruktivt om DU begynner å ta dette opp med han. Tror nok det må en kvalifisert tredjeperson til.

Det er lett å si at slike personer er egoister, men ofte har de det bare veldig vondt og føler seg veldig alene. Det er også sjanser for at han ser på DEG som egoisten, du som har det så gøy og ikke ser at han har det vondt/ikke inkluderer han i fellesskapet med barna. Jeg sier ikke dette for å legge skylden over på deg, men sånn tror jeg det kan føles. Og hvis du ikke vil være egoistisk, så må du være voksen nok til å ta tak i dette på en annerledes måte enn hittil (for det har tydeligvis ikke funket), uten at han trenger å forsvare seg eller føle seg enda mer alene.

[Gjest tjohooo]

Sånn oppfører menn som vil ut av ekteskapet seg. Vel det finnes sikkert unntakt. men oppførselen han taler igrunn for seg.

Eller menn som er deprimerte og føler seg oversett og alene.

[serendipity]

Eller menn som er deprimerte og føler seg oversett og alene.

Ja, mulig det...

[Gjest girlie22]

Ja, jeg ville også tro det. Men nå er han snart 5 år , og syntes vel etterhvert at det blir litt fluat. Så vi får la være " french kissing" og prøve å "moderere" oss litt ;-)

hehe.. Ja, det trengs vel litt det også. Kan ikke skjønne at han tar skade av det da. Heller omvendt. Har alltid hørt at man har lett for å ta etter foreldra sine når det gjelder åssen man er i et forhold. stemmer nok det!

[serendipity]

hehe.. Ja, det trengs vel litt det også. Kan ikke skjønne at han tar skade av det da. Heller omvendt. Har alltid hørt at man har lett for å ta etter foreldra sine når det gjelder åssen man er i et forhold. stemmer nok det!

Hm... Kan ikke huske at mams og paps klina (heldigvis, he he) Men jeg tror jeg fikk en god følelse av at de var glad i hverandre. Jeg tenkte igrunn svært lite på hvordan de hadde det sammen. (desverre)

[Gjest frustrert og lei kone]

Jeg synes han høres deperimert ut! Og det høres dessuten ut som om han føler seg oversett. Kanskje ripper det opp i vonde barndomsminner han selv har, når han ser hans egne barn løper rundt ubekymret og bråker. Kanskje fikk han selv ikke lov til det.

Tror det er vanskelig for menn nå til dags, og at de lett kan komme i en posisjon hvor de føler seg maktesløse, unyttige og "til overs". Rollene blir uklare. Mannen skal jo liksom være familiens overhode.

Kanskje sliter han med alt dette, og så ser han at du sprudler og har det så gøy, prater med naboer og herjer med barna. (Og jeg tipper at du kritiserer han eller er kald/gir han annen negativ oppmerksomhet, selv om du sikkert selv mener du har "grunn" til det i og med at han oppfører seg som han gjør) Det får han bare til å føle seg enda mer alene. Dette er kanskje ikke noe han "tør" vedkjenne, kanskje vet han ikke hva som skjuler seg under sinnet sitt.

Men jeg tror ikke det er konstruktivt om DU begynner å ta dette opp med han. Tror nok det må en kvalifisert tredjeperson til.

Det er lett å si at slike personer er egoister, men ofte har de det bare veldig vondt og føler seg veldig alene. Det er også sjanser for at han ser på DEG som egoisten, du som har det så gøy og ikke ser at han har det vondt/ikke inkluderer han i fellesskapet med barna. Jeg sier ikke dette for å legge skylden over på deg, men sånn tror jeg det kan føles. Og hvis du ikke vil være egoistisk, så må du være voksen nok til å ta tak i dette på en annerledes måte enn hittil (for det har tydeligvis ikke funket), uten at han trenger å forsvare seg eller føle seg enda mer alene.

Takk for tankevekkende og konstruktivt svar ! Tror du setter fingeren på mange viktige ting her.

[Gjest frustrert og lei kone]

Kan jeg spørre om hvordan du "oppdaget" det? Poden er nemlig svært opptatt av kjæresteforhold for tiden. "Sluker" alt som har med kyss, klapp og klem å gjøre. Og håper ikke han "tar skade" av min og farens hyppige kyssing.

Jeg tror faktisk ikke ungene merker så mye til at vårt forhold ikke er det beste for tiden. Vi har ikke så kjørlig front at vi ikke gir hverandre en klem eller et kyss, men den helt store gløden er nok ikke tilstede. Merker at ungene er usikre på pappaens ustabile humør og de tyr mere til meg som er den mest forutsigbare for de.

Fortsett med kyssingen dere. Sønnen tar nok ikke skade av det - men flau kan han nok bli ;o)

[Gjest girlie22]

Hm... Kan ikke huske at mams og paps klina (heldigvis, he he) Men jeg tror jeg fikk en god følelse av at de var glad i hverandre. Jeg tenkte igrunn svært lite på hvordan de hadde det sammen. (desverre)

det er vel kanskje ikke noe unger egentlig skal tenke så mye på.

[serendipity]

det er vel kanskje ikke noe unger egentlig skal tenke så mye på.

Nei det skal jo slippe det, egentlig... Men ettersom jeg ikke sitter igjen med en følelse av at de ikke hadde det bra, så hadde de det vel fint vil jeg tro. Ja, HAR det fint da,,... Det er fortsatt gift :-)

[bravura]

Jeg hadde en far som var ustabil og humørsyk. Nå er han psykopat i tillegg, men akkurat det med å være uforutsigbar er hva jeg husker best fra han de første ti årene. Og tro meg, barn har ikke godt av det. De blir usikre og forsiktige, føler ofte at det er deres feil om pappa ikke liker de like godt fra en dag til en annen.

Voksne mennesker synes ikke dette er like dramatisk, da de kan fordele skyld mer presist og ikke anklager seg selv om noen reagerer irrasjonelt. Det gjør unger. Det de ikke forstår, skylder de på seg selv for.

Skaff i alle fall hjelp.