Ville du automatisk forlatt en kjæreste med psykiske problemer?

[Gjest Asper]

Ville du ha blitt hos en kjæreste med psykiske problemer selv om du visste at det ville bli vanskelig å forandre ham? Altså f.eks. hvis han var deprimert og overreagerte når småting gikk galt med sinne, ikke noe voldelig, men likevel skremmende?

Ville du ha forlatt den nye kjæresten din hvis moren hans fortalte at han hadde mye problemer psykisk i barn-/ungdommen?

[Gjest hethuis]

Jeg har gått fra en tidligere kjæreste fordi det gikk ikke an å leve sammen med en som var så aggresiv, sjalu og kontrollerende. Det virket ikke som det var noe som ville gå over og han ville ikke ta imot behandling.

[mil1365380270]

"selv om du visste at det ville bli vanskelig å forandre ham?"

Om kjæresten uttalte et sterkt ønske om å gjøre noe med det selv, hadde en plan for hvordan, og aktivt deltok i terapi, hadde jeg satset på kjærligheten :-)

[Gjest Asper]

"selv om du visste at det ville bli vanskelig å forandre ham?"

Om kjæresten uttalte et sterkt ønske om å gjøre noe med det selv, hadde en plan for hvordan, og aktivt deltok i terapi, hadde jeg satset på kjærligheten :-)

Jeg har en del problemer selv og jeg vet ikke om jeg tør å få meg kjæreste. Jeg vet at foreldrene mine og søsteren min har slitt med meg i alle år, og vil ikke at det skal gå utover ei jente. Kanskje det er bra at jeg vil forandre meg FØR jeg får meg kjæreste.

[Gjest kremtkremt]

Har vært i den situasjonen, og visste ikke bedre enn at jeg ble alt for lenge.

Kom jeg i samme situasjon på nytt, ville jeg ha blitt - HVIS han tok vedvarende ansvar for sine problemer og gikk helhjertet inn for å gjøre noe med det. Ikke for å holde på meg, men for at han er voksen og vil ordne opp.

Det holder ikke at han vil ta tak i problemene av og til eller når han står i fare for å miste meg. Og det holder ikke at han halvparten av tiden skylder på meg.

Enkelt og greit.

[mil1365380270]

Jeg har en del problemer selv og jeg vet ikke om jeg tør å få meg kjæreste. Jeg vet at foreldrene mine og søsteren min har slitt med meg i alle år, og vil ikke at det skal gå utover ei jente. Kanskje det er bra at jeg vil forandre meg FØR jeg får meg kjæreste.

Når man belaster en annen med noe, er det tusen ganger lettere å bære for den andre, om denne vet at du holder på å gjøre noe med det :-)

[Lillemus]

Ettersom jeg har barn så hadde jeg ikke fortsatt et forhold med en mann som hadde reagert med et skremmende sinne over småting, nei. Ikke for min egen del heller tror jeg.

[Gjest malun]

Jeg ville ikke automatisk forlatt vedkommende, men det er godt mulig at det ville blitt resultatet til slutt. Det kommer an på graden og utslagene av sykdommen.

Jeg levde sammen med en mann som var _alvorlig_ psykisk syk i nesten to år, og det var rett og slett veldig vondt og vanskelig. Det endte med en liten tragedie.

Hadde ikke orket tilsvarende situasjon igjen.

[Gjest Wita]

Helt ærlig, nei jeg ville ikke tatt sjangsen på å stifte familie i en slik situasjon.

[mil1365380270]

Her ble det mye negativt, ja.. For å få en annen side av saken; jeg har prøvd det, og i dag er jeg veldig glad for at jeg holdt ut. Men, det hadde aldri gått, om ikke han hadde jobbet veldig med seg selv (terapi).

Han ba også om unnskyldning hver bidige gang det gikk ut over meg, og hadde han ikke gjort det, hadde jeg gått (selv om jeg ikke sa det). Også stilte han alltid opp for meg, når jeg hadde det vanskelig :-)

Så det kan absolutt gå bra, men det krever at den syke ikke er for syk, og klarer å pleie forholdet til den andre.

[Gjest Asper]

Her ble det mye negativt, ja.. For å få en annen side av saken; jeg har prøvd det, og i dag er jeg veldig glad for at jeg holdt ut. Men, det hadde aldri gått, om ikke han hadde jobbet veldig med seg selv (terapi).

Han ba også om unnskyldning hver bidige gang det gikk ut over meg, og hadde han ikke gjort det, hadde jeg gått (selv om jeg ikke sa det). Også stilte han alltid opp for meg, når jeg hadde det vanskelig :-)

Så det kan absolutt gå bra, men det krever at den syke ikke er for syk, og klarer å pleie forholdet til den andre.

En av grunnene til at jeg personlig skyr forhold til jenter er nettopp at jeg ikke vil såre henne med den måten jeg er på, ting som det er vanskelig å rette på i terapi. Jeg har Aspergers Syndrom (høyt fungerende Autisme), så jeg har ganske store problemer med uforutsette ting som går galt, kritikk etc. Jeg har hørt mye fælt om at kvinner har blitt utslitt av å ha en mann/kjæreste med Aspergers selv om de har det selv. På den annen side modnes menn med Aspergers seinere enn kvinner, både de uten Aspergers og de med. Det sies at 90% av kvinner med Aspergers har kjæreste en gang i livet mens bare 10% av menn får det.

[mil1365380270]

En av grunnene til at jeg personlig skyr forhold til jenter er nettopp at jeg ikke vil såre henne med den måten jeg er på, ting som det er vanskelig å rette på i terapi. Jeg har Aspergers Syndrom (høyt fungerende Autisme), så jeg har ganske store problemer med uforutsette ting som går galt, kritikk etc. Jeg har hørt mye fælt om at kvinner har blitt utslitt av å ha en mann/kjæreste med Aspergers selv om de har det selv. På den annen side modnes menn med Aspergers seinere enn kvinner, både de uten Aspergers og de med. Det sies at 90% av kvinner med Aspergers har kjæreste en gang i livet mens bare 10% av menn får det.

Er Asperger sånn at man ikke så lett kan tyde ansiktsuttrykk også? Bare nysgjerrig :-)

Synes ikke man skal unngå forhold, hvis man er forelsket, åpen om problemet og begge vil forsøke. Er jo aldri noen garanti for at forhold fungerer uansett...

[skorpionfisken]

Er du forelsket i en konkret kvinne og det er gjensidig, eller spør du rent teoretisk?

Har du asperger så har du kanskje trøbbel med å ta undertoner i ting hun sier og oppfatte det som blir sagt mellom linjene? Du må ha hele samtalen bokstavelig uten hint og slikt som en mann bare må forstå om en kvinne uten at hun sier det? Jeg tror det skal en veldig forståelsesfull og fornuftig kvinne til å forstå det og forholde seg til deg uten å gå opp i irritasjon. Du trenger kanskje faste rutiner og at det er ryddig og rolig rundt deg?

Hva med et forhold til en kvinne som også har Asperger? Det er kanskje lettere å være sammen med en som selv skjønner hvordan du har det? Da slipper dere alle hentydninger og hint og alt som normalt blir kommunisert mellom personer uten at de sier noe.

Jeg vaks opp sammen med en som det etter mange år uten diagnose viste seg hadde Asperger. Det jeg syntes var mest slitsomt var at hun overhodet ikke kunne forstå ironi og hint. Alt ble forstått bokstavlig. Hun hadde sine rutiner som måtte følges. Hun kom ofte for sent på skolen fordi hun ble forstyrret på skoleveien av noe og måtte gå hjem igjen for å starte på nytt. (Det var nok at en bil kjørte foran henne akkurat når hun skulle krysse veien).Hun var lidenskapelig opptatt av fly og alt som hadde med det å gjøre. Hun kunne alle flytabellene og alle tekniske data om fly og alt som kunne relateres til det. Hun jobber selvfølgelig i dag med noe som er relatert til fly og klarer seg det jeg vet fint. Vet ikke om hun har hatt kjærester for jeg har ikke snakket med henne på mange år nå.

[Gjest Asper]

Er du forelsket i en konkret kvinne og det er gjensidig, eller spør du rent teoretisk?

Har du asperger så har du kanskje trøbbel med å ta undertoner i ting hun sier og oppfatte det som blir sagt mellom linjene? Du må ha hele samtalen bokstavelig uten hint og slikt som en mann bare må forstå om en kvinne uten at hun sier det? Jeg tror det skal en veldig forståelsesfull og fornuftig kvinne til å forstå det og forholde seg til deg uten å gå opp i irritasjon. Du trenger kanskje faste rutiner og at det er ryddig og rolig rundt deg?

Hva med et forhold til en kvinne som også har Asperger? Det er kanskje lettere å være sammen med en som selv skjønner hvordan du har det? Da slipper dere alle hentydninger og hint og alt som normalt blir kommunisert mellom personer uten at de sier noe.

Jeg vaks opp sammen med en som det etter mange år uten diagnose viste seg hadde Asperger. Det jeg syntes var mest slitsomt var at hun overhodet ikke kunne forstå ironi og hint. Alt ble forstått bokstavlig. Hun hadde sine rutiner som måtte følges. Hun kom ofte for sent på skolen fordi hun ble forstyrret på skoleveien av noe og måtte gå hjem igjen for å starte på nytt. (Det var nok at en bil kjørte foran henne akkurat når hun skulle krysse veien).Hun var lidenskapelig opptatt av fly og alt som hadde med det å gjøre. Hun kunne alle flytabellene og alle tekniske data om fly og alt som kunne relateres til det. Hun jobber selvfølgelig i dag med noe som er relatert til fly og klarer seg det jeg vet fint. Vet ikke om hun har hatt kjærester for jeg har ikke snakket med henne på mange år nå.

Jeg er ikke forelsket i en konkret kvinne. Jeg har hatt noen "nettforelskelser" men har trukket meg ut enten fordi jeg er redd for å bli lurt eller rett og slett fordi jeg følte skyld fordi jeg bare var ute etter sex. Har hatt kontakt med noen jenter med AS på nettet, men det enten er det alt for lang avstand mellom oss til at vi kan få noe slags forhold eller så er de andre ting som ødelegger. Jeg og ei jente med Aspergers som likte meg hadde en kjempekrangel fordi hun røyket visse ting som jeg er imot.

Vi med AS har et utrykk, "Mindblind", altså vi har vansker med å forstå hva andre tenker og føler.

Er ikke så "ekstrem" som hun du beskriver, men har komplekser fordi jeg aldri har hatt ordentlig jobb og utdanning og fordi jeg er 31 og jomfru. Innerst inne vil jeg ha kjæreste, men jeg skulle ønske jeg hadde ei jente som jeg kunne begynne å ha sex med og så bli kjæreste med henne, ikke omvendt som vel er det "vanlige". Mange menn med Aspergers spesielt sliter med det sosiale og med "samfunnets krav" om at du som mann skal ha hatt sex helst før du er 18. Det er ikke lett når de fleste kvinner forlengst har familie eller kjæreste når du begynner å komme på samme modenhetsnivå som 25-åring som "normale folk" var på da de var 18.

For meg er kanskje det med sex det jeg lengter mest etter.