Sjaluhet- Solveig V.

[Gjest Krummelise]

Jeg skrev for kort tid siden et innlegg om min sjalu samboer, og du anbefaler rådgiving, evt at vi først og fremst klarer snakke ut sammen.

Jeg har til tider forsøkt å snakke ut, men han legger skylden på meg. Han sier det ikke er rart han er sjalu, fordi han har oppdaget små løgner fra meg i ny og ne. Løgnene kommer alltid av at han er så sykelig sjalu. Han unngår menn han vet jeg har kontakt med, og han kommer med falske anklager konstant. Jeg har til tider løyet om besøksturer til kjente, i redsel for hans sinne. Dette er riktig.

Før var han ukontrollerbar sjalu. DVS han gikk løs på døde ting, han fikk et stivt, psykotisk blikk, og kunne holde det, mens han mer eller mindre freste.. Jeg var til tider redd ham.

Da vi fikk et barn, skjerpet han seg raskt, men han er enda fryktelig sjalu, og utspørrende.

Den siste tiden har jeg mistanker om at han kanskje selv ikke er så tro... i sinn. Jeg har aldri hatt en slik følelse før, men tror det liksom av og til...

Jeg føler ingen lyst for å koste på oss rådgiving. Jeg ser egentlig ingen utvei slik sett...

Jeg tok mot til meg, og var fra ham en god tid. Nå er vi sammen igjen. Egentlig føler jeg mest for å dra fra ham.. Jeg savner tiden hvor jeg og barnet kun tenkte på oss selv. Da ingen maste om jeg skulle gjøre noe, ingen rettet på meg, og jeg slapp å spørre noen om lov for å dra ut med venner, el.l.

Samtidig tør jeg ikke dra fra ham igen. Sist gang truet han så med selvmord, og hadde en del forsøk (som jeg tror egentlig var mest faking...), og han gråt alltid om at jeg hadde tatt livet fra ham.

Jeg syns synd på ham, derfor tør jeg ikke dra. Jeg er redd han skal lide igjen. Redd han skal savne meg og barnet for mye. Likevel tilbød jeg ham å ha barnet så mye han ville. Men det virket som han ville helst ha tid med meg...

ulykkelig hilsen,

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei Krummelise!

Det er mulig du synes jeg er for tøff og direkte i det jeg skriver her. Men slik jeg oppfatter din samlivs-situasjon nå, tviler jeg på at dere klarer å løse problemet ved å snakke sammen. Jeg merker meg også at du sier du har liten tro på rådgivning nå.

Ved sterk sjalusi er det først og fremst den sjalu personen som må gjøre noe med saken.

Jeg tror faktisk at ved å "dilte" med den sjalu personen, er du med på å opprettholde hans problem.

Det motsatte er at du forlanger at han som har sjalusien oppsøker hjelp for behandling. Du kan sette det opp som en betingelse for å fortsette samlivet.

Det lyder ikke bra at du synes synd på mannen din, bl.a. pga trusler om selvmord. Da er du mer støtteperson og har en slags foreldrerolle for han mer enn hans partner og kjæreste.

Hvis du forlater han, vil det sikkert utløse savn og sorg, og kanskje sinne. Det burde etter mitt skjønn ikke holde deg tilbake fra å forlate han, med mindre han ikke vil konsultere fagfolk for sitt store sjalusiproblem.

Fint og riktig at du fokuserer på far og barnkontakten. Den må være der uansett. Det er blanding av kortene når foreldre sier de vil være sammen med barnet sitt bare dersom han får moren også.

[wytchking]

Han her hørtes ut som dust av de helt store!

Og når du gjentatte ganger skriver at du føler deg redd ham, at han har et psykotisk blikk, så høres det ut som om du vil ha et råd: Nemlig å gå i fra ham.

Det høres litt ut som du har bestemt deg for det, men at du ikke klarer å gjennomføre det? Det har du gjort en gang før, virker det som på det du skriver.

For meg virker det du sier ganske klart: Be han dra til ***

Hva skal du med en dust som ham? Det finnes nok av folk som behandler deg bra, som du ikke trenger å være redd for.

At du i det hele tatt gidder å vurdere å forsatt bli hos ham er skremmende. Hva har han sagt for å få deg til å gjøre som han vil? Fagre løfter, tomme ord?

Nøy deg ikke med noe fra nederste hylle, finn deg en skikkelig mann!

Wytchking

[wytchking]

Han her hørtes ut som dust av de helt store!

Og når du gjentatte ganger skriver at du føler deg redd ham, at han har et psykotisk blikk, så høres det ut som om du vil ha et råd: Nemlig å gå i fra ham.

Det høres litt ut som du har bestemt deg for det, men at du ikke klarer å gjennomføre det? Det har du gjort en gang før, virker det som på det du skriver.

For meg virker det du sier ganske klart: Be han dra til ***

Hva skal du med en dust som ham? Det finnes nok av folk som behandler deg bra, som du ikke trenger å være redd for.

At du i det hele tatt gidder å vurdere å forsatt bli hos ham er skremmende. Hva har han sagt for å få deg til å gjøre som han vil? Fagre løfter, tomme ord?

Nøy deg ikke med noe fra nederste hylle, finn deg en skikkelig mann!

Wytchking