Pause i samboerforhold, for å flytte sammen igjen ?

[Gjest utroligleimeg]

Min samboer gjennom 3,5 år har nå flyttet ut. Vi har en datter på 2,5 år sammen. Han sier han har følelser for meg og er glad i meg, men det oppstår situasjoner han ikke kan leve med. Han tenker da på at jeg sliter med sjalusi, og at han føler seg til tider overvåket, eller at vi kommer opp i situasjoner hvor jeg reagerer. Samtidig er ikke han bare enkel å leve med heller. Han er en veldig sosial blid person, som mange liker, men han glemmer å gi oppmerksomhet på hjemmebane, og han har helt siden vi ble sammen hatt en sterk trang til å reise på turer med gutta, gjøre ting med kompiser, og ikke så mye fokus på å gjøre ting sammen med meg. Tenkte at han kanskje skulle endre fokus etter at vi fikk barn, men det har han ikke gjort slik jeg føler det i alle fall. Det med mangel på oppmerksomhet og bekreftelse på forholdet har slitt mye på meg. Jeg har følt at jeg ikke har "betydd" noe for han, samtidig som det har gjort vondt å se på hvor hyggelig og oppmerksom han kan være mot alle andre. Og dette er ikke bare oppe i mitt hode. Min mor påpekte dette ganske tidlig i forholdet, uten at jeg hadde snakket noe om det. Hun syntes han var mye mer oppmerksom og hyggelig mot min søster enn mot meg. Det er akkurat som han glemmer at jeg "eksisterer" noen ganger, jeg liksom bare er der.

Vi er hhv. 35 og 36 år, og før han traff meg hadde han ikke vært sammen noen jenter over en periode på mer enn 3 måneder, aldri vært samboer etc. Jeg hadde helt andre erfaringer med det å bo sammen og være i et forhold enn det han hadde. Jeg har skjønt i ettertid at han ikke hadde samme behov for nærhet, ligge på armen etc som det jeg hadde, fordi han var vant til å bo og sove alene og det var greit for han. Slike ting var vansklig for meg å skjønne i en periode hvor vi var kjempeforelsket begge to. For det var vi virkelig. Vi var helt sikre, ville gifte oss, og for første gang i mitt liv hadde jeg lyst på barn.

Vi har nå blitt enige om at vi skal gi forholdet en prøveperiode på 2 måneder, avtalt en midlertidig samværsording og bidragsordning. Denne tiden skal vi bruket til å prøve å finne ut av om vi kan flytte sammen igjen og gå videre. Vi har og tenkt at vi skulle gå til samtaler på familievernkontoret i denne perioden. Jeg har spurt han om han på en måte er ferdig med forholdet og føler at han har brutt ut for godt, og det sier han at han ikke har, at han er usikker. Vi har og blitt enige om at vi i denne perioden ikke involverer oss i noen andre. Det var gjensidig fra begge parter.

Det jeg lurer på er, har en slik pause noe for seg, eller er det bare å gi seg selv et falskt håp. Og bør vi ha kontakt underveis utover det vi trenger vedrørende vår datter, eller bør kontakten begrenses til et minimum, for at man skal få kjenne på ting.

Jeg er så fryktelig usikker på om jeg bare utsetter meg selv for et falskt håp oppe i hodet.

[Gjest reepa]

Det er ikke første gangen at ubegrunnet sjalusi har kverket et forhold.

[Gjest utroligleimeg]

Det er ikke første gangen at ubegrunnet sjalusi har kverket et forhold.

Fullt så enkelt er det faktisk ikke da. Men jeg visste det ville komme fra sånne som deg, som ikke har innsikt i ting.

Det er flere sider her som spiller inn.

Hva med begge to er kjempeforelsket og:

- han leser bok før han skal legge seg etter to uker istedenfor kos & sex

- tar ikke initativ til at jeg kan ligge på armen

- holder døren åpen for de som går rett foran deg bukker og smiler, og glemmer deg som kommer rett bak og får døren i "ansiktet"

- kommer aldri til avtalt tid, minimum en halv time for sent

- når man etter 1 måned sammen forteller om de 6 årlige gutteturene man ønsker å reise på alene og ikke et ord om å reise sammen noe sted

etc etc etc

[Gemini]

Fullt så enkelt er det faktisk ikke da. Men jeg visste det ville komme fra sånne som deg, som ikke har innsikt i ting.

Det er flere sider her som spiller inn.

Hva med begge to er kjempeforelsket og:

- han leser bok før han skal legge seg etter to uker istedenfor kos & sex

- tar ikke initativ til at jeg kan ligge på armen

- holder døren åpen for de som går rett foran deg bukker og smiler, og glemmer deg som kommer rett bak og får døren i "ansiktet"

- kommer aldri til avtalt tid, minimum en halv time for sent

- når man etter 1 måned sammen forteller om de 6 årlige gutteturene man ønsker å reise på alene og ikke et ord om å reise sammen noe sted

etc etc etc

Hvorfor i huleste har du valgt å få barn med en mann som ikke er slik du ønsker??? Eller var det et uhell?

Jeg er forundret over hvor mange det er som får barn sammen, når man ikke klarer å få de mest elementære deler av forholdet til å fungere.

[Gjest utroligleimeg]

Hvorfor i huleste har du valgt å få barn med en mann som ikke er slik du ønsker??? Eller var det et uhell?

Jeg er forundret over hvor mange det er som får barn sammen, når man ikke klarer å få de mest elementære deler av forholdet til å fungere.

Det var ikke et uhell, og det var veldig tidlig i forholdet. Var kjempeforelsket begge to, og ville ha barn begge to, og var enige. Men jeg vurderte å begynne på prevensjon igjen, men da var det for sent, jeg var allerede gravid...

Det gikk veldig fort, en måned etter jeg sluttet på pillen så var jeg gravid.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Å bli enige om å ta en pause i forholdet kan være nyttig. Jeg anbefaler det ofte til par med samme problemstilling som du beskriver at dere har.

Pausen kan bidra til en avklaring, av hvordan det faktisk står til mellom dere. En pause kan hjelpe til å få tenkt gjennom situasjonen i ro og fred, og pausen kan fremkalle savn av partneren.

Jeg forstår at dere sliter med sjalusi og savnet av bekreftelser og oppmerksomhet. Dette går ikke over uten at dere tar fatt i det og jobber med det i fellesskap.

Det er mulig å reparere sjalusi og få kontroll over de vonde følelsene av å bli oversett til fordel for andre. Og det går an å jobbe bevisst med å ikke flirte ute, men heller kanalisere lysten hjemme på egen partner.

Dere har mye til gode, tror jeg, på å bruke en profesjonell rådgiver som kan sette dere på sporet for å komme videre i forholdet, som eventuelt kan ende i en lykkelig gjenforening.

[Gjest peter71]

Jeg er også i en form for ”pause-situasjon” som deg (se tidligere leserinnlegg. Nå har vi et faktisk brudd, men dog)…

Jeg tror at hvis du er sterk nok til det, har du ingenting å tape, men alt å vinne ved å leve med noe som kan vise seg som falskt håp i et par mnd. Det kan jo være at dere begge forstår og ser deres egne og den andres behov og føleleser tydeligere når dere får litt mer avstand. Det gjør i hvert fall jeg, men det er tøft :-|

[etterlatt]

Fullt så enkelt er det faktisk ikke da. Men jeg visste det ville komme fra sånne som deg, som ikke har innsikt i ting.

Det er flere sider her som spiller inn.

Hva med begge to er kjempeforelsket og:

- han leser bok før han skal legge seg etter to uker istedenfor kos & sex

- tar ikke initativ til at jeg kan ligge på armen

- holder døren åpen for de som går rett foran deg bukker og smiler, og glemmer deg som kommer rett bak og får døren i "ansiktet"

- kommer aldri til avtalt tid, minimum en halv time for sent

- når man etter 1 måned sammen forteller om de 6 årlige gutteturene man ønsker å reise på alene og ikke et ord om å reise sammen noe sted

etc etc etc

I de fleste forhold er det forventningene som ikke blir innfridd som er problemet. Etter å ha sett det lille du har skrevet, synes jeg det høres ut som om dine forventninger ikke har slått til, og det er noe man tidlig i et forhold må snakke om, spesiellt når man innleder et forhold i voksen alder der det meste går raskt (flytte sammen, få barn etc.) bør man være åpne på hva man forventer på lik linje som den andre må være tydelig på hva som kan forventes.

Du skriver:

- han leser bok før han skal legge seg etter to uker istedenfor kos & sex

Jeg tenker:

Kanskje han er av typen som liker å lese på senga, men som derimot ikke er så "kosete". Jeg er sikker på at det allikevel ikke var helt tørke i sexlivet.

Du skriver:

- tar ikke initativ til at jeg kan ligge på armen

Jeg tenker:

Ikke alle liker den nærheten når de skal sove - kan det være slik?

Du skriver:

- holder døren åpen for de som går rett foran deg bukker og smiler, og glemmer deg som kommer rett bak og får døren i "ansiktet"

Jeg tenker:

Dårlige manerer eller drittsekk....

Du skriver:

- kommer aldri til avtalt tid, minimum en halv time for sent

Jeg tenker:

Det har ingen ting med deg å gjøre - det er hans problem, men jeg forstår at du blir lei deg av det.

Du skriver:

- når man etter 1 måned sammen forteller om de 6 årlige gutteturene man ønsker å reise på alene og ikke et ord om å reise sammen noe sted

Jeg tenker:

Nå må du la gutten få leke med vennene sine - du kan også foreslå turer dersom du ønsker det.

...men min aller største apell er fremdeles at man må snakke om forventninger. Hva forventer du og hva kan du forvente.