til de med livserfaring

[fjuff]

Jeg (mann, noenogtredve) har en oppvekst som har gjort det noe vanskelig for meg med følelser. I en årrekke nektet jeg meg selv å føle noe, og jenter var rene marerittet for meg fordi det alltid gjorde så vondt å bli forelsket. Følelser har jeg likevel sluppet nærmere de siste fem-seks årene.

Like fullt fikk jeg for tre år siden oppfylt min store drøm da jeg fikk kjæreste. Hun er verdens mest tålmodige jente, varm og snill, og jeg er veldig glad i henne. Men måten vi ble sammen på, plager meg:

Vi ble kjent, jeg merket at jeg ble interessert i henne, men fikk panikk ("nå må jeg henge i, før også denne jenta finner seg en annen, og før jeg blir så glad i henne at det gjør altfor vondt når hun ikke vil bli sammen med meg"). Så jeg gjorde et fremstøt (av det sømmelige slaget), og sannelig, plutselig var hun kjæresten min. Det hadde jeg ikke beregnet!

Det var rart. Kjemperart. _Jeg_ hadde fått kjæreste. _Jeg._ Og det var som om vi hadde kjent hverandre i hundre år allerede, vi var (og er!) fullstendig på samme bølgelengde.

Men snart ble jeg overveldet av frykt. Det å slippe noen inn på meg var skumlere enn jeg hadde trodd! Jeg hadde jo aldri gjort det før, jeg hadde bare _drømt_ om å slippe noen inn på meg.

Tiden gikk, vi har snakket mye om det, og jeg har blitt mer vant til å ha det godt. Men nå, etter snart tre år, er det noe jeg savner, som jeg nok heller aldri kan få: Jeg savner minnet om en lykkelig og problemfri start på forholdet!

Folk sier at dette ikke er viktig, men for meg er det vitterlig problematisk å ikke ha disse minnene. Jo, jeg husker det var noen dager helt i starten at jeg bare var glad og ellers litt småredd for hva jeg hadde begitt meg ut på. Men etter et par uker tok frykten overhånd, og alle de gode følelsene druknet. Jo, jeg visste og følte at jeg var glad i henne, men _forelskelsen_ kom aldri til sin rett. Jeg vil så gjerne huske en fase med problemfri forelskelse, og jeg savner å ikke ha slike minner.

Forholdet skal ikke bygge på en forelskelse, forstå meg rett. Forholdet vårt bygger på og skal bygge på gjensidig respekt og kjærlighet, ikke på flyktige hormoner en gang i fortiden. Men jeg savner likevel å kunne tenke tilbake på den gode følelsen.

Så jeg lurer på om andre har erfaringer å dele med meg. Det kan ofte hjelpe å se at man ikke er helt tullete.

Så kommer vi til konsekvensene: I Pan lar Hamsun løytnant Glahn bedyre at han elsker tre ting: "Jeg elsker en kjærlighetsdrøm jeg hadde engang, jeg elsker dig og jeg elsker denne plet jord. Og hvad elsker du mest? Drømmen."

Glahn har et poeng: drømmer er lette å elske. Når drømmen blir virkelig, er den ikke lenger en drøm. Kanskje det er derfor jeg savner slik å kunne mimre tilbake om den tiden da jeg levde i en god drøm.

Det er jo uunngåelig at det fra tid til annen dukker opp jenter rundt meg som jeg finner tiltrekkende og sympatiske, og som jeg kunne fått god og fin kontakt med. (Men jeg passer selvfølgelig på, jeg vil ikke utsette meg for større fristelser enn nødvendig, og utro kan jeg aldri tenke meg å være.) Det er så forskrekkelig leit for meg at jeg da ikke kan huske en rosenrød tid... Jeg blir bare desto mer sulten på nettopp å forelske meg i en eller annen drøm, som kanskje kunne blitt virkelighet, men da med rosenrøde minner.

Så derfor spør jeg dere som respekterer at jeg verken vil være utro eller slå opp med verdens herligste jente: Hva gjør jeg?

[Gjest BigTimeDaddy]

Drømmer kan bli virkelighet hvis du gir dama di den oppmerksomheten du gir i drømmeland...å gjøre noe med situasjonen er vel bedre enn å frustrere deg selv om det som var.

Kom deg ned på jorda - livet er her og nå!!!

[skorpionfisken]

Drømmer kan bli virkelighet hvis du gir dama di den oppmerksomheten du gir i drømmeland...å gjøre noe med situasjonen er vel bedre enn å frustrere deg selv om det som var.

Kom deg ned på jorda - livet er her og nå!!!

Du kan ikke leve i fortida. Det er livet nå som gjelder.

Det å angre på ting man har gjort, eller burde ha gjort men ikke gjorde er bare å plage seg selv med tull.

Og du må jo ha vært rosenrødt forelsket i henne selv om du fikk henne fort. Om forelskelsen før man blir sammen er en time, en dag, en uke, en måned eller ett år, så må det jo ha vært fine følelser der. Du ba om å få henne, og fikk henne. Hvem ville ikke være lykkelig for det? Man er jo forelsket i starten av et forhold også. Man går ikke rett fra -hei, til -jeg elsker deg. At denne tiden ikke huskes tilbake til som bare rosenrød er vel noe vi alle har problemer med. Men tenk etter. Det var en tid dere ble kjent. Kanskje gjorde dere ting som der ikke gjør i dag for å utforske hverandre. Gikk turer og pratet om alt? Utforsket hverandres humor og grenser? Overrasket hverandre med at dere tenkte likt på mange områder? Syntes at den andres spesielle vane med ett eller annet var søt?

Og det å forelske seg i andre i løpet av livet, uansett hvor fantastisk et forhold er, det er uunngåelig. Det er hva man gjør ut av den forelskelsen man må styre. Det virker som du styrer sånne svermerier fint, du styrer unna.

Vær lykkelig for det du har i dag, og ikke tenk på at veien fram dit ikke er så romantisk som du drømmer om at det burde være. Livet er ikke så romantisk som i bøkene, desverre.

[mil1365380270]

Du hadde sikkert en drøm, lengst inne i deg, om forelskelsen, og hvordan det skulle være. Nå har du en sorg, du sørger over at du aldri fikk oppleve å være stormende forelsket over lang tid.

Det er fordi du har tenkt til å være sammen med denne jenta resten av livet kanskje? Da er du heldig! Tenk hvor mange som går rundt og lurer på om de har funnet den rette?! Du er tusen ganger heldigere enn de!

Fokuser på det du har, få mennesker får i pose og sekk :-)

[Gjest tjohooo]

Du blir voksen.

Løytnant Glahn er jo en dust (for ikke å sette noen nærmere diagnose med henblikk på hans personlighet).

Du kan skape den gode begynnelsen NÅ. Dyrk forholdet. Slutt å heng deg opp i bagateller som en fjortis. Elsk HENNE, ikke fokuser så mye på deg selv som du tydeligvis har alt for god tid til å gjøre ettersom du henger deg opp i slike patetiske drømmer.