Samlivsbrudd med arbeidskollega

[Gjest 30 og fortvilet]

Gruer meg noe fryktelig til å begynne på jobb til mandag :-(. Ble slutt mellom meg å samboeren (min drømmekvinne) nå på fredag og grunnet forskjellige arrangementer i helgen har jeg ikke hatt mulighet til å kjenne ordentlig på sorgen. Forstår virkelig hvorfor folk har advart meg mot å gå inn i et forhold med en arbeidskollega. Hadde dette vært en "vanlig" brudd ville jeg ha unngått henne til jeg hadde kommet over det verste. Vet ikke om jeg er såpass ”voksen” at jeg klarer å spise lunsj sammen med henne uten å begynne å gråte ;-(, og jeg har virkelig ikke lyst til å gråte foran mine arbeidskolleger :-(.

Hva skal jeg gjøre???

[damedame]

Spise lunch et annet sted?

[soleil]

Må du jobbe så tett på henne da? Du kan kanskje spise lunch med andre, ved andre tider eller ved et annet bord?

Det kan ikke være enkelt å jobbe sammen når en akkurat har avsluttet et forhold. Blir det for vanskelig så kanskje dere kan høre om muligheten for å jobbe med litt separate oppgaver, i andre avdelinger el.l.?

[Gjest 30 og fortvilet]

Må du jobbe så tett på henne da? Du kan kanskje spise lunch med andre, ved andre tider eller ved et annet bord?

Det kan ikke være enkelt å jobbe sammen når en akkurat har avsluttet et forhold. Blir det for vanskelig så kanskje dere kan høre om muligheten for å jobbe med litt separate oppgaver, i andre avdelinger el.l.?

Jo, jeg trenger ikke å spise lunsj sammen med henne, men ønsker på en måte å vise at jeg takler det. Det høres kanskje litt dumt ut?

Uansett kan jeg ikke unngå henne helt selv om det er en ganske stor arbeidsplass. Alle kjenner også til vårt forhold selvfølgelig og er venner med oss begge. De vil spørre meg om hvordan det går osv...

[soleil]

Jo, jeg trenger ikke å spise lunsj sammen med henne, men ønsker på en måte å vise at jeg takler det. Det høres kanskje litt dumt ut?

Uansett kan jeg ikke unngå henne helt selv om det er en ganske stor arbeidsplass. Alle kjenner også til vårt forhold selvfølgelig og er venner med oss begge. De vil spørre meg om hvordan det går osv...

Syns ikke det høres dumt ut det du tenker. De fleste vil vel helst vise seg fra sin sterke side og i en arbeidssituasjon så passer ofte sterke følelser, snørr og tårer dårlig inn.

Jeg tror kollegaene vil forstå det om det er vanskelig for dere å omgås mye i begynnelsen. Men du er kanskje redd for at kollegaene vil velge side blant dere og at du derfor ikke må virke survete?

Hvis dere er to er voksne oppegående mennesker som tar hensyn til hverandre så går det vel helst bra. Men jeg oppfatter det som om du helst ikke ville at det skulle bli slutt og det gjør det litt vanskeligere enn om det var et brudd dere begge er sikre på er det riktige.

Litt slitsom, klengete atferd med tårevåte øyne som stadig henger på en er vanskelig å ha over seg på jobb, vil jeg tro, så jeg håper du ikke kjenner deg igjen i den type atferd. Tror dere begge vil få det best om dere gjør opp privat og forholder dere litt kjølig til hverandre på jobb.

[Gjest 30 og fortvilet]

Syns ikke det høres dumt ut det du tenker. De fleste vil vel helst vise seg fra sin sterke side og i en arbeidssituasjon så passer ofte sterke følelser, snørr og tårer dårlig inn.

Jeg tror kollegaene vil forstå det om det er vanskelig for dere å omgås mye i begynnelsen. Men du er kanskje redd for at kollegaene vil velge side blant dere og at du derfor ikke må virke survete?

Hvis dere er to er voksne oppegående mennesker som tar hensyn til hverandre så går det vel helst bra. Men jeg oppfatter det som om du helst ikke ville at det skulle bli slutt og det gjør det litt vanskeligere enn om det var et brudd dere begge er sikre på er det riktige.

Litt slitsom, klengete atferd med tårevåte øyne som stadig henger på en er vanskelig å ha over seg på jobb, vil jeg tro, så jeg håper du ikke kjenner deg igjen i den type atferd. Tror dere begge vil få det best om dere gjør opp privat og forholder dere litt kjølig til hverandre på jobb.

Tror ikke jeg kan skrive under på at jeg ikke kommer til å gråte på jobben i morgen, men jeg kan nok ikke betegnes som den slitsomme, påtrengende typen du snakker om. Allikevel hvis en av de mest omsorgsfulle personene spør meg, og empatien er svært så tydelig, renner det nok tårer nedover kinnene selv om hikstingen uteblir...

[soleil]

Tror ikke jeg kan skrive under på at jeg ikke kommer til å gråte på jobben i morgen, men jeg kan nok ikke betegnes som den slitsomme, påtrengende typen du snakker om. Allikevel hvis en av de mest omsorgsfulle personene spør meg, og empatien er svært så tydelig, renner det nok tårer nedover kinnene selv om hikstingen uteblir...

Det er normalt og lov å vise følelser. Faktisk er det et ganske sympatisk trekk også. Ingen kan vel reagere negativt på det. Det er helt forståelig at det er tøft å være i den situasjonen du er i nå.

Det vil bli lettere etterhvert, men det tar tid og det er vondt.

Skriv her i morgen om hvordan dagen gikk, hvis du vil.

[Gjest 30 og fortvilet]

Syns ikke det høres dumt ut det du tenker. De fleste vil vel helst vise seg fra sin sterke side og i en arbeidssituasjon så passer ofte sterke følelser, snørr og tårer dårlig inn.

Jeg tror kollegaene vil forstå det om det er vanskelig for dere å omgås mye i begynnelsen. Men du er kanskje redd for at kollegaene vil velge side blant dere og at du derfor ikke må virke survete?

Hvis dere er to er voksne oppegående mennesker som tar hensyn til hverandre så går det vel helst bra. Men jeg oppfatter det som om du helst ikke ville at det skulle bli slutt og det gjør det litt vanskeligere enn om det var et brudd dere begge er sikre på er det riktige.

Litt slitsom, klengete atferd med tårevåte øyne som stadig henger på en er vanskelig å ha over seg på jobb, vil jeg tro, så jeg håper du ikke kjenner deg igjen i den type atferd. Tror dere begge vil få det best om dere gjør opp privat og forholder dere litt kjølig til hverandre på jobb.

Og en ting til...

Jeg elsker henne utrolig høyt, mye høyere enn jeg noen gang har elsket en annen kvinne! Hun har selv sagt at hun aldri har elsket noen like høyt som meg. Det er derfor uforståelig for meg at vi begge har denne opplevelsen, men at hun nå velger å bryte opp. Vi har en del ytre påvirkninger, ting som ikke direkte har noe med meg – henne å gjøre, som har slitt en del på forholdet, men hvor ofte møter en et annet menneske hvor begge er enige om at det en har sammen er det beste som har skjedd og at en aldri har vært lykkeligere i sitt liv. Vi har vært sammen i 1 år.

Jeg synes med andre ord at å miste henne er det verste som noen gang har hendt meg ;-(

[soleil]

Og en ting til...

Jeg elsker henne utrolig høyt, mye høyere enn jeg noen gang har elsket en annen kvinne! Hun har selv sagt at hun aldri har elsket noen like høyt som meg. Det er derfor uforståelig for meg at vi begge har denne opplevelsen, men at hun nå velger å bryte opp. Vi har en del ytre påvirkninger, ting som ikke direkte har noe med meg – henne å gjøre, som har slitt en del på forholdet, men hvor ofte møter en et annet menneske hvor begge er enige om at det en har sammen er det beste som har skjedd og at en aldri har vært lykkeligere i sitt liv. Vi har vært sammen i 1 år.

Jeg synes med andre ord at å miste henne er det verste som noen gang har hendt meg ;-(

Hvis hun formidler de samme tankene som deg om forholdet deres så skjønner jeg det er ekstra hardt å svelge. Det blir vanskelig å forstå og å akseptere. Har dere snakket ordentlig sammen før det ble slutt? Det kan være lettere å godta et brudd når en har "gode grunner" å forholde seg til.

[Gjest 30 og fortvilet]

Hvis hun formidler de samme tankene som deg om forholdet deres så skjønner jeg det er ekstra hardt å svelge. Det blir vanskelig å forstå og å akseptere. Har dere snakket ordentlig sammen før det ble slutt? Det kan være lettere å godta et brudd når en har "gode grunner" å forholde seg til.

Ja, vi har det. Hun har gitt en del grunner som jeg ikke egentlig kan forstå er store nok. Akkurat som om hun leter etter negative opplevelser og suger dem til seg. Fremdeles hvis jeg forsøker å kysse henne så besvarer hun kyssene mine. Hun sier at hun er svært tiltrukket av meg, men at hun føler at forholdet vårt er for krevende... :-(

[soleil]

Ja, vi har det. Hun har gitt en del grunner som jeg ikke egentlig kan forstå er store nok. Akkurat som om hun leter etter negative opplevelser og suger dem til seg. Fremdeles hvis jeg forsøker å kysse henne så besvarer hun kyssene mine. Hun sier at hun er svært tiltrukket av meg, men at hun føler at forholdet vårt er for krevende... :-(

Kanskje dere har forskjellige forventninger til det å være i et forhold?

Man er ikke forelsket hele tiden og noen ganger krever det mye innsats å holde et forholdt varmt og levende.

Muligens feil av meg å skrive det, men kanskje er det fortsatt håp for dere? I såfall må hun akseptere at det er gode og onde dager og at gode forhold ikke er noe som "bare er", men som blir til ved litt innsats.

Det ble litt mye synsing fra min side i denne tråden. Kjenner dere ikke, så ta det med en stor klype salt.

[Gjest 30 og fortvilet]

Kanskje dere har forskjellige forventninger til det å være i et forhold?

Man er ikke forelsket hele tiden og noen ganger krever det mye innsats å holde et forholdt varmt og levende.

Muligens feil av meg å skrive det, men kanskje er det fortsatt håp for dere? I såfall må hun akseptere at det er gode og onde dager og at gode forhold ikke er noe som "bare er", men som blir til ved litt innsats.

Det ble litt mye synsing fra min side i denne tråden. Kjenner dere ikke, så ta det med en stor klype salt.

Ja, vi har helt klart forskjellige forventninger med det å være i et forhold. Jeg har vært i et forhold hvor vi har brukt veldig mye tid til felles ting, og vennebesøk/familiebesøk er stort sett foretatt sammen. Hun har vært i et forhold hvor begge har vært mye mer selvstendig. Dette har skapet en del situasjoner/konflikter…

Tror kanskje ikke jeg klarer å overbevise henne om onde/gode dager. Tror hun er for låst på at dette ikke kan fungere. Vi hadde et brudd for ca 1 mnd. siden, men jeg overbevisste henne om å komme tilbake (uten trygling selvsagt). Det er nok mulig at jeg klarer det nå også, men det blir kanskje bare å utsette det uunngåelige. Nei, jeg må nok uansett la henne få tid til å være alene og tenke. Jeg har nok fremdeles et lite håp, men det er ikke lett å få + i margen for god oppførsel når en har blitt "dumpet" :-(. Jeg mener ikke at jeg er ufin, men jeg har nok presset henne for mye med spørsmål om hvorfor ditt og datt. Skal forsøke å smile og være hyggelig på jobben til mandag, men vet egentlig ikke hvordan jeg kommer til å takle det... :-(

[Gjest tjohooo]

Jeg tror, at menn ofte blir så oppsatt på å "beholde" noen og "bevise" noe, at de helt glemmer å fokusere på - og se realistisk på - om de greier det, eller ikke. Alt blir overskygget av hva de VIL.

"I gode og vonde dager" er en fin romantisk drøm, men har først ei jente opplevd noen som har sagt det og ikke vært i nærheten av å holde det når alt har kommet til alt, er det veldig vanskelig å sette sin lit til den andre, selv om man så gjerne vil.

Mitt råd er at du går mer i deg selv hvis du skal ha noe håp om å få henne tilbake og det skal vare.

Hva skjer hvis du ikke går i deg selv men allikevel får henne tilbake? Jo, alt glir tibake dit det var, og hun føler seg lurt og dum som ga deg en sjanse til.