Sliten og feig

[Hverkeneller]

Magefølelsen sier at jeg må avbryte forholdet, fornuften holder meg delvis igjen.

Jeg har passert ulike stadier som f.eks. Hva vil folk si? Klarer jeg meg alene? Mange av disse problemstillingene er jeg ferdig med.

Det som nå henger igjen er hvordan han skal takle bruddet, og hvordan ungene skal takle det.

Jeg leter og leter etter kraft til å ta dette endelige skrittet, men føler meg så uendelig sliten.

Vi har vokst fra hverandre, bla er jeg snart ferdig med 5 års høgskoleutdanning, og jeg synes at jeg har endret meg veldig i løpet av disse årene. Vi har ulike fritidsinteresser, ulik musikksmak osv.

Resultatet av forholdet nå er selvfølgelig at vi sårer hverandre, og at jeg tvinger meg til å ha sex en gang i uken for å holde "fasaden".

En ting som forverrer situasjonen er at et av barna sliter litt, slik at jeg er redd for at det vil bli enda verre dersom hun må få to hjem.

Merkelig er det at jeg som er regnet som ganske tøff, målrettet og selvstendig ikke klarer å gjøre noe med livet mitt. Skjønner ikke hvorfor jeg er så svak nå.

Vi har tre barn, har vært sammen siden jeg var sytten (13 år), og gift i 7 år.Føler ikke nå at forholdet kan ordne seg; jeg har pratet og pratet i flere år, uten at han har endret seg noe særlig, eller kommet med noe ønsker om at jeg skal endre meg.

Er det noen der som har vært i samme situasjon? Hvordan få krefter til å ta dette endelige valget/bruddet? Hvor lang tid tok det, før livet ble bedre etter bruddet? For bedre ble det vel?

[Gjest tåmboy]

Har dere ulik musikksmak, så bør du nok bryte omgående...

...kunne ikke dy meg....

[Hverkeneller]

Har dere ulik musikksmak, så bør du nok bryte omgående...

...kunne ikke dy meg....

Det er en av de tusen områdene som vi blir mer og mer ulik på ja. Kanskje dumt eksempel , ja, men nå har det seg slik at musikk betyr veldig mye i livet mitt, og ikke i hans liv, så det er en vekt til på skålen desverre.

Det er nok helheten som er det avgjørende i hvor forskjellig vi er blitt, men mange bekker små.

Det er ikke slike kommentarer jeg trenger i denne sammenhengen selv om jeg egentlig er en ganske humoristisk person.

Grunnen til at jeg skriver her er fordi jeg lurer på om noen har vært i samme situasjon som jeg, og

årsaken_er rett og slett at jeg ikke har noen å snakke med om dette.

[Gjest Ting tar tid]

Jeg brukte så uendelig mye tid og krefter på å få forholdet til å fungere. Og ikke bare på mine premisser. Til slutt var jeg kommet så langt at for "å redde" meg selv så visste jeg at jeg måtte bryte. Første gang jeg ba ham flytte så tok det kun noen dager før han var tilbake igjen. Jeg var faktisk ikke helt mentalt rede for det. 5 måneder senere ba jeg ham på ny å flytte. Denne gangen hadde jeg ikke prpblemer å holde fast på min beslutning. Og jeg har faktisk aldri angret! Men det var med sorg i hjertet at jeg ga opp forholdet for jeg var faktisk fortsatt glad i ham.

Jeg valgte å bli alene, gravid og med en fireåring. Og ja, det var beintøft. Egentlig for tøft, men vi kom da oss igjennom det også. Jeg og ungene har vunnet noe og tapt noe.

En ting som er vesentlig iallfall. Det holder ikke at kun den ene kjemper for parforholdet. Man MÅ være to!

[Lurerbare!]

Hei!

Godt å høre at det er noen der ute som har det som meg! Jeg vil også ut av forholdet, og har tenkt igjennom scenarioet 100 ganger!

Vi har vært sammen i seks år , og gift i nesten ett! Skjønner ikke hva jeg tenkte på da jeg giftet meg! Men tenkte vel at gifter man seg, blir alt så mye bedre!

Hvilken planet har jeg vært på forstår jeg ikke nå! Ting har ikke endret seg, bare gifteringen!

Jeg har to barn, et godt nettverk med venner og det somer.

Det som mangler er kommunikasjonen mellom oss. Vi snakker ikke samme språk rett og slett!

Det eneste vi har felles er ungene spør du meg?

Men jeg kjente meg veldig igjen i det du beskrev anngående følelser og redsel ved oppbrudd..

Går med de samme tankene selv

Håper å høre fra deg

Jenny

[Gjest leverengang]

Tror det er mange som har det som deg.

De går i et forhold som er mange år på overtid,nettopp fordi de kanskje for mange år siden begynte å tenke tanken om å bryte,men ikke klarer det,og så går man der i et dårlig forhold som sakte tar sin form.

Noen har vel lettere for å bryte opp med en gang de føler seg ulykkelig,men da ligger ofte forholden bedre til rette for å bryte.

De fleste trenger mange år før det lar seg gjøre, både av praktiske og andre grunner.

Spesielt når det er barn med i bildet tar det lengre tid.

Man velger å bli i noen år til.

Og slik går årene,kanskje bortkastet vil mange mene,siden vi lever bare en gang.

Det er statistikker som også viser at mange skiller seg i 50 års alderen.

Da er barna flyttet,og du sitter der uten å ha det å skylde på.

Det er ofte siste sjanse til å begynne på nytt.

Mange venter faktis så lenge,og har levd i ulykkelige ekteskap i alt for mange år.

Det tar tid,og det eneste man kan gjøre er å tenke ,og tenke gjennom livet sitt atter en gang.

Gå i sitt eget lønnekammer,og finne ut hva en vil med livet sitt.

[angelica2]

Kjære deg..

Det var som å lese om meg selv for 2 og et halvt år siden. Minn mann den gang og jeg, hadde gradvis vokst fra hverandre og jeg følte jeg var sammen med han rett og slett fordi jeg ikke "turde" å ta et oppgjør med det. Var redd for hvordan livet ville bli, hva som egentlig ville skje med meg.. Vi har et felles barn, og det var selvfølgelig det jeg tenkte mest på...

Heldigvis, sier jeg nå, så tok jeg mot til meg, og fikk sluppet "bomben".. Vi snakket ut i løpet av et par dager og fikk ordnet det praktiske. Vi flyttet ut av felles hus annenhver uke, så barnet slapp å flytte i første omgang. Etterhvert ble det klart at han ønsket å beholde huset, så han kjøpte ut meg og jeg fikk meg en ny, flott leilighet. Vi delte omsorgen 50%.

Det høres sikkert veldig enkelt ut, men det er klart det var en tøff tid, selvom jeg/vi var heldige, slapp og bli altfor ofte uvenner underveis, og selvom jeg kunne føle meg ensom i blant (plutselig syntes jeg "alle" var par..), så gikk det stort sett greit.

Jeg levde livet en stund og ikke mer enn 7 mnd. senere traff jeg mannen i mitt liv, som jeg nå bor sammen med. Han har barn fra før også, og har alle barna annenhver uke.

Når jeg ser tilbake på mitt liv før, og nå, ser jeg at jeg ikke kunne gjøre et bedre valg.

Jeg tror at hvis en blir sammen veldig ung, er sjansene større for at en utvikler seg forskjellig og at grunnlaget for å være sammen, gradvis utslettes..

Du kjenner deg selv best, hvis du er helt sikker på at det er "dødt", tror jeg du gjør klokt i å fortsette videre alene. Du er jo ung og grip tak i livet ditt, istedet for å sitte og vente på at noe skal skje..

Jeg tror også det er avgjørende at du tar beslutningen - uten at det er noen ny inne i bildet. - Hvis du evn. har truffet noen, vil ditt valg og beslutning farges av dette, og det er ikke riktig, hverken for deg selv eller barna.

Ønsker deg masse lykke til!