misslykka.

[kikkii]

Jeg er en jente på 26 år som er fortsatt ukysset og jomfru. Dette synes jeg er veldig flaut. Jeg har til og med ikke holdt en hånd til en gutt engang. Jeg sliter med bla. mye sosialangst og er redd for nærhet. Klarer ikke å snakke med andre og er redd når noen tar på meg. Når fysiotarapauten tar på meg blir jeg livredd. Jeg har også null selvtillitt og føler meg alltid veldig dum iforhold til andre. Klarer ikke å gå ut på fester og å være ungdom. Føler at jeg ikke har vært ungdom siden jeg alltid sitter inne og isolerer meg. Jeg er redd for at jeg aldri kan klare å få meg en kjæreste siden jeg ikke takler nærhet og kontakt. Foreldrene mine presser meg veldig og synes det er rart at jeg er så gammel og ikke har hatt noen kjæreste. De mobber meg og sier sårende ord til meg om dette hver eneste dag. Jeg er så redd for fremtiden min. Jeg er så redd for at jeg aldri skal klare å leve et normalt liv med hus, mann og barn. Jeg har så lyst til å bli"normal", men samtidig så vet jeg innerst inne at jeg ikke klarer det. Det gjør så fryktelig vondt. Skjærer i det sorte hjertet mitt. Hva skal jeg gjøre? Er dette veldig unormalt? Kommer jeg noengang til å få et liv? Det tror jeg ikke. Jeg går til behandling. Hilsen misslykka meg.

[Mr Martyr]

Dette innlegget passer bedre under forumet "samliv".

[Lucretia]

Slik "mobbing" fra foreldre som du snakker om er ikke bra. Det er også min søster utsatt for. Bare at i hennes tilfelle gjaldt det vekten hennes. Hun fikk hele tiden høre av mor at hun måtte slanke seg, og utviklet spiseforstyrrelse og har veldig dårlig selvtillit (Hun er også 26 nå). Er jo ikke helt det samme, men foreldre har stor innvirkning på barna sine. Får man ikke støtte fra dem, kan det være tungt.

Det er ikke unormalt å være jomfru som 26-åring. Kjenner en mann som debuterte nylig, han er 27 (og det har blitt med den ene gangen for hans del). Men i våre dager er det så mange som debuterer veldig tidlig, og jeg skjønner at du synes det kan være vanskelig. Spesielt med sosial angst i tillegg. Det har jeg selv. Det er tydelig at det er noe som hindrer deg. Får ikke inntrykk av at du ikke har mulighet til å få deg type, men at du unngår det. Du har laget et hinder for deg selv, og det er noe du kan arbeide med.

Du skal ikke synes det er flaut heller. Når du en dag treffer en mann du kan tenke deg å være sammen med, vil han nok være forståelsesfull og tålmodig. De fleste er det!

[Lucretia]

Slik "mobbing" fra foreldre som du snakker om er ikke bra. Det er også min søster utsatt for. Bare at i hennes tilfelle gjaldt det vekten hennes. Hun fikk hele tiden høre av mor at hun måtte slanke seg, og utviklet spiseforstyrrelse og har veldig dårlig selvtillit (Hun er også 26 nå). Er jo ikke helt det samme, men foreldre har stor innvirkning på barna sine. Får man ikke støtte fra dem, kan det være tungt.

Det er ikke unormalt å være jomfru som 26-åring. Kjenner en mann som debuterte nylig, han er 27 (og det har blitt med den ene gangen for hans del). Men i våre dager er det så mange som debuterer veldig tidlig, og jeg skjønner at du synes det kan være vanskelig. Spesielt med sosial angst i tillegg. Det har jeg selv. Det er tydelig at det er noe som hindrer deg. Får ikke inntrykk av at du ikke har mulighet til å få deg type, men at du unngår det. Du har laget et hinder for deg selv, og det er noe du kan arbeide med.

Du skal ikke synes det er flaut heller. Når du en dag treffer en mann du kan tenke deg å være sammen med, vil han nok være forståelsesfull og tålmodig. De fleste er det!

Må bare si at du er ikke mislykka!

Og et lite tips hvis du vil finne deg en kjæreste. Spraydate (eller tilsvarende)

Det er ikke så fælt som det høres ut. Du trenger ikke gå på blind date eller noe i den duren. Du kan bruke all tid du vil til å maile med folk derfra, og kan siden treffes f.eks. på byn. Men ikke alene. Du drar på byn med dine venner, han med sine. Så kan dere bare se om dere "tilfeldigvis" får øye på hverandre, og kan da begynne å snakke...

Jeg har sosial angst selv, og takler ikke date's. Ligger så mye press i luften, og jeg får ikke frem ett ord. Men når dere ikke avtaler å måtte være sammen hele kvelden men bare treffes mer eller mindre tilfeldig ute, blir det mye mindre press og lettere å prate, og bli kjent. Så kan du jo se hvordan ting utvikler seg. Jeg synes iallefall det er en veldig enkel måte å bli kjent med nye mennesker på (har både funnet typer og venner på internett. Over halvparten av vennene mine kjenner jeg fra internett!!)