hvor tøft er det?

[Gjest lurer veldig på]

Hvor tøft er det for et forhold å få barn? Vi er 20 og 23, har vært sammen i 2 år, økonomisk passer det over hodet ikke, men jeg føler at jeg ikke kan vente lengre. Har ønsket men barn hele livet og begynner bare å bli mer og mer babysyk, han er også glad i barn og det hadde ikke gjort han for mye om jeg ble gravid nå. Det er nok jeg som ønsker meg mest, men han ville bli en perfekt far, går på pillene og det kommer ikke på tale å lure han, gjør vi det, så gjør vi det sammen.

Men jeg er redd for forholdet, vi er jo så unge, krangler en del, men begge er enige om at det kun er oss to. Man han jo ingen garanti for at det varer uansett, det skremmer meg litt.

Har skjønt at barn tar på et forhold, men hvor mye? Bedrer det seg, og hva er det som tar på? Søvnløshet? noe annet? Hvor tøft har det å få barn vært for forholdet deres?

[Gjest bebba]

Vent litt, jeg synes ikke du høres ut som moden nok for barn. Det er mye mer enn søvnløse netter. Det er et nytt individid og flere års forpliktelser. Det er en varig endring på hele livet. Barn er ikke bare skjønne hele tiden, og morskjærligheten blir ofte satt på prøve. Hvis dere vet at det skal bli dere to så har dere god tid til å vente.

[Gjest CH8s]

Hva som skjedde med min venninne:

De var veldig unge begge to (20 og 22), og kom lykkelige og forelsket for å fortelle oss at hun ventet barn. Dette hadde vært et ønske fra min venninnes side lenge. Kjæreten hennes lovte å bli verdens beste pappa. Og alltid være der for dem begge.

1 år senere: Pappaen tok feil. Barnet ble født, faren fikk angst. Gamle løfter glemt. Venninnen min har nå vært hjemme med barnet i ni mnd. Hun sover knapt om nettene. Barnefaren rekker på byn, og til kamerater og venninner, og er omtrent aldri hjemme. Han skyr hjemmet sitt. Alvoret. Forpliktelsene. Venninnen min er fortvilet. Økonomisk slitter de. Ingen er ferdig utdannet.

Hun elsker kjæresten sin, men føler seg helt å alene. Han tilbringer mye kontakt med en ny venninne og en kamerat. De har ikke hatt en romantisk kveld på snart 10 mnd.

"Jeg hadde aldri trodd at noen kunne forandre sg så drastisk på 1 år", betrodde hun meg.

Jeg tenker hele tiden: Hvorfor ventet de ikke til de var mer moden? Hvorfor ventet de ikke til økonomien var i orden.

Samtidig er den lille babyen deres verdens skjøneste og herligeste barn, som man blir glad i bare man ser.

Men likevel. Vent. Det er tøft for forholdet, dere er ung og ikke økonomiske sikret. Hvorfor skynte seg fram i livet?

Vent, til dere kan gio deres fremtidig barn en fantastisk fin, og fortryllende barndom.

[Gjest tjohooo]

Det er tøft nok for et barn å komme til verden som det er, om det ikke også skal bli født inn i et forhold hvor foreldrene er så utrolig unge og krangler.

Tror nok du må se mer på dine intensjoner om hvorfor du må ha barn "nå". Det høres faktisk mest egoistisk ut.

[laban]

Vent for all del til det er et mer uttalt ønske for begge enn at "det ikke hadde gjort for mye".

Økonomisk: Har du jobbet lenge nok til å få permisjon med lønn, merker man ikke så mye det første året. Utstyr kan man få pent brukt og rimelig (men det er dyrere hvis man _ikke_ vil ha brukt), men "driften" av en baby klarer man stort sett gjennom barnetrygden. Men _etter_ permisjonstiden må man enten gi opp den ene inntekten, eller kjøpe barnepass. Det er _ikke_ billig.

Det er vanlig med konflikter og belastninger i forholdet når første barnet kommer, selv for par som er mye mer etablerte og "satte" enn dere er. Typiske problemer er at den ene er mindre villig til å gi opp sitt tidligere liv enn den andre (sene kvelder på byen, masse tid til venner, hobbyer osv.), fordeling av kjedelige oppgaver i huset (det blir litt mindre ro å få gjort dem når man har fått en skrikende skittentøyprodusent i huset), stress og surhet pga. søvnmangel, osv.

Mht. nattesøvn er det alle variasjoner. Noen får et murmeldyr, andre en kolikkbaby. Når barnet sover natten gjennom kan variere fra etter noen uker til etter noen år.

Søk på "husarbeid" og "sliten" på Foreldreforum - Småbarn, så får du opp noen interessante tråder. Bare overskriftene gir deg antakelig en idé.

[Gjest Sniff]

Hvis dere "krangler en del" allerede nå (etter kun 2 år...for 2 år er ikke så lenge i den store sammenheng), så synes jeg dere skal vente og se hvordan det går videre! Og - ja - det kan være en tøff påkjenning å få barn!

[Gjest papirtiger]

Hvis dere "krangler en del" allerede nå (etter kun 2 år...for 2 år er ikke så lenge i den store sammenheng), så synes jeg dere skal vente og se hvordan det går videre! Og - ja - det kan være en tøff påkjenning å få barn!

Tror faktisk man krangler mer når man bare har vært sammen en kort periode (men ikke når man er helt nyforelsket). Etter noen år så har man fått rundere hjørner

Men at barn en en stor påkjenning på forholdet, det er det ingen tvil om. Har sett mange forhold gå under pga barn.

[Ørkenvandreren]

Du er 20 år og babysyk.... Alderen alene tilsier at du godt kan vente noen år.

Når du i tillegg sier at du og partneren allerede krangler endel, er neppe barn det riktige. Tro ikke at barn vil redde forholdet, knytte dere nærmere sammen, etc.

Barn er krevende, så livet til dere voksne blir aldri det samme etterpå. Økonomi, bruk/prioritering av tid, følelsesmessig/fysisk overskudd, alt kan endre seg.

Tro ikke at jeg generelt advarer mot barn - jeg har 3 selv og de betyr mer for meg enn noe annet i livet - men jeg har vondt for å tro at dere vil takle det det medfører å ha ansvar for barn 24 timer i døgnet, kanskje 365 dager i året.

[maiken76]

Tror faktisk man krangler mer når man bare har vært sammen en kort periode (men ikke når man er helt nyforelsket). Etter noen år så har man fått rundere hjørner

Men at barn en en stor påkjenning på forholdet, det er det ingen tvil om. Har sett mange forhold gå under pga barn.

Det er vel ikke riktig? Hvorfor skulle man krangle tidlig i forholdet? Er vel da men gjerne jenker seg litt?

Min erfaring er hvertfall at økende krangling uti forholdet betyr at det nærmer seg slutten.

Hvorfor skal man krangle? Man er ikke uenige til de grader at man må krangle om forholdet er godt. Diskutere - ja, krangle - nei.

[Gjest papirtiger]

Det er vel ikke riktig? Hvorfor skulle man krangle tidlig i forholdet? Er vel da men gjerne jenker seg litt?

Min erfaring er hvertfall at økende krangling uti forholdet betyr at det nærmer seg slutten.

Hvorfor skal man krangle? Man er ikke uenige til de grader at man må krangle om forholdet er godt. Diskutere - ja, krangle - nei.

Krangle, diskutere...bare to nyanser av samme ting.

[maiken76]

Krangle, diskutere...bare to nyanser av samme ting.

Det er mulig ja, men så lenge man holder seg til diskusjon er man da ikke uvenner, da bare snakker man om en ting.

Krangling er ofte skriking, usakligheter og uvennskap. Jeg vil si de to tingene er ganske langt fra hverandre. Mulig du ikke greier diskutere sivilisert?

[Gjest papirtiger]

Det er mulig ja, men så lenge man holder seg til diskusjon er man da ikke uvenner, da bare snakker man om en ting.

Krangling er ofte skriking, usakligheter og uvennskap. Jeg vil si de to tingene er ganske langt fra hverandre. Mulig du ikke greier diskutere sivilisert?

Hehe, så usaklig du er. Orker ikke å bruke tid på deg.

[maiken76]

Hehe, så usaklig du er. Orker ikke å bruke tid på deg.

Hva er så usaklig her? Skjønner at du er kranglete ja...

[Anaïs]

Tror faktisk man krangler mer når man bare har vært sammen en kort periode (men ikke når man er helt nyforelsket). Etter noen år så har man fått rundere hjørner

Men at barn en en stor påkjenning på forholdet, det er det ingen tvil om. Har sett mange forhold gå under pga barn.

Veldig enig med deg der:mye uenighet i begynnelsen, til man laerer hverandre aa kjenne, forstaa den andres behov og saerheter.Og da gaar plutselig alt som i en droem! Nesten, da.