Skyldfølelse og sorg

[free1365380691]

Det føles rart å sitte på nettet og ta opp mitt tema, men jeg gjør det likevel fordi jeg ikke helt vet hvordan jeg skal klare å leve med tankene mine.

Jeg er en dame i min beste alder med god jobb og utdannelse. For noen år siden blei jeg skilt etter mange års ekteskap og det var jeg som ønsket skilsmissen. Det var stor motstand hos ham, men det fungerer bra nå og vi har begge funnet nye og gode partnere. Min nye kjæreste bodde langt fra meg, og etter en tid ønsket vi å flytte sammen. Det førte til at en av oss måtte bryte med et etablert liv med familie og venner og med barn.

Den som flyttet ble meg som alltid har ansett meg selv som en god mor som alltid har satt ongene svært høyt. De eldste var flyttet vekk, men sønnen på 15 ble igjen.... Han har det bra med sitt nettverk rundt seg. Og er ofte hos meg og. Ongene mine har alle verbalt støttet meg på dette, men det har allikevel vært vanskelig for dem. Jeg var klar over at dette kunne bli vanskelig, men det har etter hvert føltes verre og verre!! Innimellom er alt bare svart og humøret er labert og jeg vil bare gråte.... på jobben går det bra, men hjemme blir alt verre..

Jeg lengter etter familien vi var før og savner barna mye. Jeg ser meg kun som en dårlig mor og vet at det ikke er helt sant....Jeg føler at jeg har gitt fra meg hele moderskapet - det som har vært og er SÅ viktig for meg. Jeg føler at hele min pososjon gjennom dette er borte og tenker at jeg har gitt det bort. Jeg føler stor skyld og har en ufattelig sorg oppi det hele. Jeg dømmer meg selv hardt, syns det er utilgivelig.

Hvordan kunne jeg gjøre det? Dette går selvfølgelig ut over mitt nye forhold, jeg får lite å gi og han blir litt uinteressant for meg selv om vi har det godt sammen. Han vil gjerne hjelpe meg, men jeg har ikke så veldig lyst til å snakke med ham om det, men har luftet litt. Han blir lei seg og syns vel at jeg ikke prøver nok å bli ferdig med dette. Hans nettverk er mindre enn mitt tidligere og selv om jeg er godtatt av hans folk, føler jeg meg ikke så verdsatt, har ikke samme posisjon som tidligere og føler meg ikke så verdsatt - føler ofte at hans eks. får mest fokus men er kanskje litt sårbar på dette. Den siste tiden har jeg tenkt på å flytte tilbake, og gjerne aleine. Jeg tror ikke at det går an å få tilbake det jeg hadde, men lurer jo...

Mitt spørsmål er: Er det mulig å klare å tilgi seg selv og komme videre og i tilfelle hvordan? Hva kan jeg gjøre for at livet mitt skal bli bra igjen?

[Gjest bebba]

Du har helt sikkert fått en psykisk reaksjon på alle tidligere hendelser. Du virker deprimert og da har man unormale skyldfølelser. Prøv i første omgang å søke profesjonell hjelp og pleie deg selv. Problemene dine løses ikke av å flytte. Du kan ringe psykolog og bestille direkte, eller du kan ta opp temaet med fastlegen. Du kan også snakke med familiekontoret. Ingen kommer til å sitte og bebreide deg.

[Clue1365380406]

Jeg kjenner igjen mange av følelsene du beskriver, fordi jeg er i samme situasjon selv.

Jeg ble også skilt for noen år tilbake, etter ønske fra meg, og ble etterhvert sammen med en mann som bodde i byen vår. Etter en tid fikk han beskjed om at arbeidsplassen hans ville bli lagt ned, og at han fikk jobb 100 mil unna (Han er i Forsvaret).

Da sto jeg overfor valget om å flytte med eller fortsette livet mitt der jeg var. Han mente forresten det ville gå bra med et avstandsforhold også, men det trodde ikke jeg.

Jeg har to barn, og etter skilsmissen bodde den eldste hos faren og den yngste hos meg. Nå bor begge hos meg etter eget ønske, men jeg sliter med dårlig samvittighet over å ha tatt dem bort fra miljøet de vokste opp i. Likevel vet jeg at de har det fint her, og de er godt etablert med nye venner, men de savner også faren, da.

Miljøet her er også mye bedre enn det de flyttet fra, så sånn sett er det jo greit.

Jeg har også funnet meg godt til rette her, og fått en stor omgangskrets og en jobb jeg trives med. Likevel hender det jeg savner det som var, egentlig på grunn av at alt var mye enklere da. Jeg slapp å forholde meg til alle disse vonde følelsene.

Jeg hadde et ekteskap som ikke fungerte noe særlig, og det ville det heller ikke ha gjort om jeg hadde blitt. Nå har jeg det bedre enn noen gang før, men føler litt på at jeg har det bra på bekostning av ungene, at de måtte flytte.

I det forsvarsmiljøet jeg er i, ser jeg også at det er mange i samme situasjon som meg. Disse har barn fra før, er etablert på nytt md ny mann, og har valgt å flytte med ham der han kan få jobb. Det gjør det litt enklere. Også det at vi er en stabil familie.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Du skriver så fint om følelser. Jeg ser nesten hvordan skyldfølelsen og sorgen griper taket i deg. Men det gjør nok ikke mindre vondt for det, om andre ser det.

Det høres ut for meg som om du ikke bare har mistet nærkontakten med barna dine men også et nettverk av venner og tilhørighet til et miljø. Og til sammen blir det en veldig forandring av livskvalitet. Selv om du så gjerne ville flytte sammen med din kjæreste, som du nå bor hos.

Jeg er enig med deg i at du nok dømmer deg selv veldig hardt og gir deg skylden for at barna dine opplevde at foreldre gikk fra hverandre. Kvinner er eksperter på å bebreide seg selv, og å bekymre seg. Jeg tror du gjorde rett den gangen da du skilte lag med din mann. Så har livet gått videre, og alle barna dine høres ut til å skikke seg vel. Det må ikke minst skyldes at dere foreldre har gjort barna deres selvstendige og trygge. Altså gode foreldre.

Kanskje det ikke er barna som trenger næring og støtte nå, men du. Jeg forstår at du tenker på tilbakeflytting til ditt gamle miljø.

Jeg foreslår at du tar kontakt med en samtalepartner for å drøfte dette nærmere og mer enn vi klarer her. En samlivsrådgiver kan se det fra flere vinkler og gi deg innspill. Brk telefonkatalogen.