EGO-barn / manipulering / psykisk misbruk

[spørsmålsthomas]

Kjære forumgruppe. Av ren fortvilelse har må jeg nå ty til deres hjelp til å analysere følgende situasjon...

Først som sist; jeg er homofil og for et halvt år siden møtte jeg en ung mann som skulle komme til å bli min kjæreste. Grunnet hans manglende evne til å bli kjent med andre og min overveldende kjærlighetsfølelse, ble det oss to som skulle tilbringe tid sammen døgnet rundt og hele uken. I kjølvannet av dette, er det ikke annet enn logisk at vi to påvirket hverandre i svært stor grad, både positivt og negativt.

Ganske riktig, det er det negative som er problemet. La oss kalle han Martin, for øvrig alt jeg har, like som jeg er alt han har. Han åpnet seg tidlig opp for meg og fortalte hvordan han aldri har hatt en eneste ordentlig venn. Hvordan jeg er den som er kommet aller nærest han, tidligere bekjente og foreldre inkludert. Hvordan han av en eller annen grunn ikke klarer å sosialisere seg ordentlig med andre. Jeg siterer han: "Det er noe uforklarlig inni meg som gjør at folk skyr meg, det er noe med meg som folk ikke liker". Forumgruppe, ikke gjør det samme og sky dette innlegget; jeg er *smertelig* klar over hvor melodramatisk dette kan høres ut, men jeg er altså desperat etter hjelp.

Selv har jeg aldri hatt noe problem med å knytte meg til andre mennesker. Tvert i mot; de rundt meg beskriver meg som sosial, åpen og vennlig. Noen har også hevdet naiv. Kanskje er det nettopp derfor jeg ikke reagerte som alle andre Martin har møtt før; istedet for å sky han av grunner som nedenfor skal nevnes, ble jeg snarere glad i han og interesert både i historien hans og å hjelpe han.

Spesielt empatisk og delvis ansvarlig følte jeg meg da han snakket om barndommen hans. Om hvordan han til dels ble "glemt" av sine foreldre da hans to yngre brødre ble født, hvordan hans foreldre ikke var kjent med ordentlig barneoppdragelse og tydde til fysiske avstraffelser da han gjorde noe galt, og hvordan han ble mobbet av de andre barna både på barne- og ungdomsskolen.

Om han fortjente alt dette? Ingen fortjener vel nevnte behandling. Men til en viss grad kan man jo si at Martin fremprovoserte en del av den. Hans brødre og "klassekamerater" skal han selv ha behandlet røft i lek. Sitat igjen: "Siden mine foreldre slo meg da de var sinte, lot jeg meg selv tro at det var normalt å bekjempe sinne og frustrasjon med slag og bruk av fysisk makt". Hva som kom først, hans adferd eller foreldres og jevnaldredes represalier er vanskelig å si. Videre skal han, fordi han en periode "hatet andre mennesker, som for han virket uperfekte" ha virket "egenrådig" og "selvopptatt" da han valgt å unngå å møte og snakke med dem. Nevnte årsaker, i tillegg til en enorm frustrasjon om det, for han og hans omgivelser, svært tabu-belagte emnet 'homofili', være det som har formet hans måte å oppføre seg i forhold til andre mennesker.

Følgende atferdsmønster finner jeg ikke bare helt unikt men også fullstendig paradoksalt. Tross i sin mangel på venner og bevisste ønsket om å finne dem, har Martin lagt seg til en (u)vane. Til stadighet sårer han personen han er sammen med, for noen minutter senere "å gjøre opp for det". Dette kan gjelde de mest banale ting. Martin snakket om hvordan han behandlet andreparten i det nærmeste han har hatt et vennskap (før møtet med meg) med en gutt på ungdomsskolen som hette Chris. Sitat: "Jeg visste han ikke ville gå fra meg, for Chris var en "outsider" uten venner, slik som meg. I det ene øyeblikket fortalte jeg han hvor svak og puslete han var, for i det neste å si hvor mye jeg satt pris på han. Selv om jeg rådførte meg med han, dementerte jeg Chris' forslag til fritidssysler etter skoletid systematisk. Det var alltid jeg som tok kontrollen over han og bestemte hva vi skulle finne på." Her, det mest interessante: "Jeg har skjønt i ettertid at jeg hele tiden manipulerte han og at jeg misbrukte han psykisk". Logisk nok har jeg spurt Martin hva dette ga han, og han svarte å rakke ned på mennesker for så å "bygge det opp" igjen etterpå ga han en følelse av å være "god" og "nødvendig/trengt". Martin skal også, som barn, flere ganger ha rotet til sitt alltid rydige rom, for så få gleden av å rydde det opp igjen. I følge han selv "...for å fremkalle en følelsen inni meg av godhet og harmoni". Om dette kun er en del av et et hvilket som helst barns naturlige uforklarlighet eller et berettiget bånd til hans sosiale omgang med andre mennesker kan også diskuteres.

Måten Chris fikk gjennomgå, har dessverre jeg også fått kjenne på kroppen og dét på innsiden av den. Tidlig i forholdet sa Martin ting som han viste det motsatte av. Uklart? I det ene øyeblikket fortalte han meg hvor glad han var i meg, i det neste unngikk han kroppskontakt. Aldri ville han iverksette noen av mine forslag, han valgte alltid mine bort til fordel for et av sine egne. Etter igjen å ha bekjent til meg hvor mye han satt pris på meg, påpekte han estetiske feil ved kroppen min og svake punkter ved min intelligens. Han satt oss i båser; hvor han nesten utelukkende plasserte seg selv i den positive (attraktiv/mindre attraktiv, intelligent/mindre intelligent, ren/mindre hygienisk). I situasjoner hvor jeg selv følte jeg hadde rett til å bli rost, fikk jeg ingenting. I sosiale situasjoner brukte han meg som et redskap til å vise alle andre hvilken "god person" han selv var.

Da hans måte å agere med andre mennesker plutselig skulle vende mot meg, skjedde det veldig smygende. Da Martin gjorde noe som for meg virket helt urettferdig og uventet, trodde jeg det var noe jeg hadde sagt eller gjort som hadde utløst det. Da han påpekte sider ved utseendet mitt, tok jeg det til meg som fakta vel vitende det om at smak og behag varierer fra person til person. Da Martin nærmest konstaterte at jeg var svakere enn han i det studiet vi begge følger, tok jeg også det som en urokkelig sannhet. Likesom den gangen jeg ble beskyldt for å kle meg mindre pent og for å til tider oppføre meg vulgært.

Alt dette var atributter med hvilke jeg aldri noen gang hadde sett meg selv. Likevel lot jeg han fortsette. Jeg tenkte med meg selv at "alle forhold går opp og ned". Den gleden jeg følte da alt var vel sammen med Martin overskygget den vonde følelsen jeg fikk inni meg da han såret meg. Kanskje kan man si at jeg levde fra topp til topp?

En annen episode, som *nesten* tilsvarer benevnelsen 'utroskap', fikk meg imidlertid til å tenke. Jeg dro til mitt hjemsted og fikk snakket lenge ut med familie og venner. En av mine beste venner sa til meg: "Kan du ikke se det? Det er ikke på tross av hans sårende atferd at dere er sammen, det er PÅ GRUNN AV! Gleden du føler når alt er vel med han er ikke sann, autentisk. Det du egentlig føler er gleden over ikke å bli såret, å være underlegen".

Denne tanken slo meg som viktig. Selv om dens innhold ikke nødvendigvis stemmer, vet jeg at det er noe der som er riktig. Noe må gjøres. I to uker, etter min tilbakekomst til Martin, har denne tanken svirret rundt i hodet mitt. Hva skal jeg gjøre? Hva skyldes Martins, etter min mening, uforklarlige og uforutsigbare måte å oppføre seg på? Hvordan kan jeg hjelpe Martin med dette "problemet" samtidig som jeg ikke lar meg selv forsvinne opp i dette?

Jeg er så uendelig glad i Martin, og jeg blir så uendelig lei meg når han sårer meg. Samtidig tror jeg meg en livsviktig ansvarsrolle for Martin; jeg tror vi begge vet at jeg er den eneste som kan bringe Martin klarhet i hva som "feiler" han, slik at han kan komme seg ut i verden og stifte vennskap.

Selv har han vært til psykolog, uten at det hjalp i det hele tatt. I en artikkel i VG for en liten tid tilbake siden (http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=222048), kunne jeg se mange likhetstrekk mellom Martin og såkalte "ego-barn", hvorav mangel på empati og medfølelse var de mest fremtredne.

Jeg takker for oppmerksomheten, og håper på innlegg som kan lyse opp situasjonen.

[Gjest tjohooo]

Melodramatisk var godt sagt

Først - hva får DU ut av at vi her inne kommer med en amatøranalyse av "Martin"? Hvordan kan det hjelpe deg - eller han?

Og hvorfor har du så lyst til å hjelpe han - egentlig? (Vær dønn ærlig med deg selv, nå.) Tror du kanskje, at ved å hjelpe han, så vil han "skylde deg"? Eller vil du hjelpe han, så han kan bli alt du har drømt om? De fleste som vil "hjelpe", gjør det av pur egoisme.

Om han er ego-barn eller ikke, HVA SÅ?

Sånn som du forteller det, så høres det mer ut som en gutt som gjennom usikre/ustabile tilknytninger i barndommen - og destruktive forhold til omsorgspersoner - nå (som en naturlig følge) blir redd for nærhet/å stole på noen. Han dytter dem vekk, men trenger dem, så han gjør mye for å få dem tilbake igjen. Helt normalt, og ofte det "friskeste" slike oppvekstforhold tatt i betraktning. De som i en familie utagerer på måten han har gjort, er ofte de friskeste i familien.

Som jeg ser det, er typiske "ego-barn" unger som er bortskjemte. Mens "Martin" her, ser ut til å bruke det som en forsvarsmekanisme, og det er noe helt annet. Å du kan bare GLEMME å bruke dette mot han.

Nå har du sikkert skummet gjennom dette, og KUN hengt deg opp i det med at han kanskje har problem med intime forhold, ikke sant. Det andre jeg skriver, blir ikke like nøye for deg. Hvorfor ikke? Det er derfor jeg mener du bør granske dine intensjoner.

Det er nok absolutt håp for han, men jeg tviler på at du gjør ting noe særlig bedre hvis du skal gå inn for å "fikse" han. Vær heller en venn, lik han for det han er og ikke fordi du er forelska, og støtt han og PRØV å oppmuntre han til å søke hjelp.

[Gjest Hakke nikk i dag]

Jeg synes det høres ut som han har psykopatiske trekk. Jeg sier ikke at han er en psykopat, men at han har likhetspunkter + at han antageligvis synes det er bedre å avvise mennesker før han blir avvist selv.

Hva du skal gjøre, er vanskelig å si, men psykolog er nok det beste. Selv om han sier at det ikke hjelper. Det er ikke gjort på 3-4 besøk, men er svært langsiktig.

[spørsmålsthomas]

Melodramatisk var godt sagt

Først - hva får DU ut av at vi her inne kommer med en amatøranalyse av "Martin"? Hvordan kan det hjelpe deg - eller han?

Og hvorfor har du så lyst til å hjelpe han - egentlig? (Vær dønn ærlig med deg selv, nå.) Tror du kanskje, at ved å hjelpe han, så vil han "skylde deg"? Eller vil du hjelpe han, så han kan bli alt du har drømt om? De fleste som vil "hjelpe", gjør det av pur egoisme.

Om han er ego-barn eller ikke, HVA SÅ?

Sånn som du forteller det, så høres det mer ut som en gutt som gjennom usikre/ustabile tilknytninger i barndommen - og destruktive forhold til omsorgspersoner - nå (som en naturlig følge) blir redd for nærhet/å stole på noen. Han dytter dem vekk, men trenger dem, så han gjør mye for å få dem tilbake igjen. Helt normalt, og ofte det "friskeste" slike oppvekstforhold tatt i betraktning. De som i en familie utagerer på måten han har gjort, er ofte de friskeste i familien.

Som jeg ser det, er typiske "ego-barn" unger som er bortskjemte. Mens "Martin" her, ser ut til å bruke det som en forsvarsmekanisme, og det er noe helt annet. Å du kan bare GLEMME å bruke dette mot han.

Nå har du sikkert skummet gjennom dette, og KUN hengt deg opp i det med at han kanskje har problem med intime forhold, ikke sant. Det andre jeg skriver, blir ikke like nøye for deg. Hvorfor ikke? Det er derfor jeg mener du bør granske dine intensjoner.

Det er nok absolutt håp for han, men jeg tviler på at du gjør ting noe særlig bedre hvis du skal gå inn for å "fikse" han. Vær heller en venn, lik han for det han er og ikke fordi du er forelska, og støtt han og PRØV å oppmuntre han til å søke hjelp.

Setter stor pris på alle svar jeg får, inkludert ditt tjohoo.

Å sette spørsmålstegn ved mine intensjoner i denne saken er meget mulig berettiget fra din og andre leseres side, men for meg er det helt unødvendig. Med kun et mål for øye startet jeg denne diskusjonen på dette forumet - for bedre å kunne hjelpe Martin. (Selvfølgelig kan man starte en hel ny diskusjon om hvorvidt man er egosentrert når man "hjelper" andre eller ikke, dén er imidlertid gammel og lite original og vil, av erfaring, ikke føre noe sted). Og om jeg ønsker å "forandre" Martin kun for at jeg skal få oppfylle "drømmen min" (hva den nå måtte være), er også helt absurd i denne situasjonen. Kanskje kom det ikke klart frem i hovedinnlegget, men vi er begge to fullstendig klare over at vi skal skilles geografisk om to måneder når studieåret er over. Vi vil etter den tid ikke lenger definere oss selv som kjærester, ei heller tilbringe tid sammen (det er snakk om store avstander). Ergo; mitt voldsomme engasjement skyldes lyst til å hjelpe han som person (ettersom han OG jeg mener jeg har mulighet til det som den nærmeste han noen gang har hatt) og IKKE en trang til å "forbedre" hans rolle som kjæreste.

Amatøranalyse? Meget mulig. Riktignok blir min "analyse" av Martin *mindre* amatørmessig ved at mer erfarne og konstruktive lesere (som deg selv!) gir meg innspill. Selv tror jeg definisjonen av 'forumgruppe på internett' nesten grenser til det du avfeier som noe negativt; det er nemlig mengder med fora her, alle med enda flere innlegg fra fortvilte mennesker som etterlyser "amatøranalyser".

Om det spiller noen rolle om han er "ego-barn" eller ikke? Forsåvidt ikke - Martin og jeg vet utmerket godt hvordan "båssetting" og "klistremerker" ikke nødvendigvis fører noen vei. Men da jeg leste denne artikkelen om nettopp "ego-barn" i VG og videre fortalte om den til Martin, ble vi begge mer optimistiske: Kanskje "det som er galt" har et navn? Kanskje finnes det flere her i verden som føler at noe ikke helt stemmer inni seg? Kanskje finnes det årsaker til det, årsaker som kan bekjempes? Kanskje én dag jeg kan "bli frisk" og klare å få venner?

Når det gjelder å like han som en venn, for dét han er og IKKE fordi jeg er forelsket, så har du absolutt et poeng. Kanskje hadde hans selvtillit økt ved vissheten om at hans vennskap hadde vært nok for meg. Kanskje hadde han vanskeligere klart å såre meg ved at jeg i situasjoner nevnt i hovedinnlegg ville reagert som en "kompis" istedetfor en "overfølsom kjæreste"? Men tenk på det selv hvor vanskelig det må være, kan komme til å bli for mitt vedkommende, å tvinge seg selv til kun å være venn med en person man er dødsens forelsket i? Jeg utelukker imidlertid ikke at dette er det beste å gjøre slik situasjonen er.

Og selvfølgelig setter jeg pris på Martin som person og selvfølgelig finnes det sider og trekk ved han som jeg synes er fantastiske og som jeg aldri før har sett hos andre mennesker - hvilke andre grunner ville jeg hatt for å være sammen med han? Er det ikke akkurat dét forelskelse er? Å se, kanskje mer enn andre, å se hvor utrolig vakkert et menneske er?

[Gjest tjohooo]

Setter stor pris på alle svar jeg får, inkludert ditt tjohoo.

Å sette spørsmålstegn ved mine intensjoner i denne saken er meget mulig berettiget fra din og andre leseres side, men for meg er det helt unødvendig. Med kun et mål for øye startet jeg denne diskusjonen på dette forumet - for bedre å kunne hjelpe Martin. (Selvfølgelig kan man starte en hel ny diskusjon om hvorvidt man er egosentrert når man "hjelper" andre eller ikke, dén er imidlertid gammel og lite original og vil, av erfaring, ikke føre noe sted). Og om jeg ønsker å "forandre" Martin kun for at jeg skal få oppfylle "drømmen min" (hva den nå måtte være), er også helt absurd i denne situasjonen. Kanskje kom det ikke klart frem i hovedinnlegget, men vi er begge to fullstendig klare over at vi skal skilles geografisk om to måneder når studieåret er over. Vi vil etter den tid ikke lenger definere oss selv som kjærester, ei heller tilbringe tid sammen (det er snakk om store avstander). Ergo; mitt voldsomme engasjement skyldes lyst til å hjelpe han som person (ettersom han OG jeg mener jeg har mulighet til det som den nærmeste han noen gang har hatt) og IKKE en trang til å "forbedre" hans rolle som kjæreste.

Amatøranalyse? Meget mulig. Riktignok blir min "analyse" av Martin *mindre* amatørmessig ved at mer erfarne og konstruktive lesere (som deg selv!) gir meg innspill. Selv tror jeg definisjonen av 'forumgruppe på internett' nesten grenser til det du avfeier som noe negativt; det er nemlig mengder med fora her, alle med enda flere innlegg fra fortvilte mennesker som etterlyser "amatøranalyser".

Om det spiller noen rolle om han er "ego-barn" eller ikke? Forsåvidt ikke - Martin og jeg vet utmerket godt hvordan "båssetting" og "klistremerker" ikke nødvendigvis fører noen vei. Men da jeg leste denne artikkelen om nettopp "ego-barn" i VG og videre fortalte om den til Martin, ble vi begge mer optimistiske: Kanskje "det som er galt" har et navn? Kanskje finnes det flere her i verden som føler at noe ikke helt stemmer inni seg? Kanskje finnes det årsaker til det, årsaker som kan bekjempes? Kanskje én dag jeg kan "bli frisk" og klare å få venner?

Når det gjelder å like han som en venn, for dét han er og IKKE fordi jeg er forelsket, så har du absolutt et poeng. Kanskje hadde hans selvtillit økt ved vissheten om at hans vennskap hadde vært nok for meg. Kanskje hadde han vanskeligere klart å såre meg ved at jeg i situasjoner nevnt i hovedinnlegg ville reagert som en "kompis" istedetfor en "overfølsom kjæreste"? Men tenk på det selv hvor vanskelig det må være, kan komme til å bli for mitt vedkommende, å tvinge seg selv til kun å være venn med en person man er dødsens forelsket i? Jeg utelukker imidlertid ikke at dette er det beste å gjøre slik situasjonen er.

Og selvfølgelig setter jeg pris på Martin som person og selvfølgelig finnes det sider og trekk ved han som jeg synes er fantastiske og som jeg aldri før har sett hos andre mennesker - hvilke andre grunner ville jeg hatt for å være sammen med han? Er det ikke akkurat dét forelskelse er? Å se, kanskje mer enn andre, å se hvor utrolig vakkert et menneske er?

Nei, det er kjærlighet, det (å se noen (...)). Forelskelse er egoistisk, dreier seg om hvilke følelser DU får. Derfor er det skummelt for mange å stole på en som er forelsket i dem.

"Ego-barn" er ikke en diagnose. Det han sliter med kan nok ha mange navn. Men det beste du kan gjøre er å oppmuntre han til å søke hjelp, istedet for å opparbeide økt intimitet ved å finne ut "hva som er galt" sammen.