Vil komme meg videre.....

[Gjest Slitsomt å gå slik...]

Har nå vært gift i snart 6 av i alt 11 år. Med oss på de årene har vi fått 3 herlige gutter som betyr alt for meg, i tillegg har hun en datter fra tidligere på 16 år.

Men nå for snart 4 år siden skulle ting forandre seg for oss. Jeg sa til henne at jeg var tom for følelser for henne og ikke lengre elsket henne. Samtidig i den perioden ante vi at hun kanskje var blitt gravid. Så, etter at jeg hadde fortalt henne om mine tomme følelser tok hun en test som bekreftet vår mistanke. Og da gikk diskusjonen, fjerne eller beholde. Vi valgte å beholde og på sett og vis kom vi oss litt opp og videre. Men så etter svangerskapet og fødselen snudde kurven nedover igjen, selv føler jeg at vi kanskje valgte å fortsette med feil utgangspunkt. Etter noen mnd'er byttet jeg arbeidsplass, noe som medførte ett lengre verkstedsopphold sør i landet. Der skjedde det at jeg var utro. Jeg kom hjem og klarte ikke å holde det for meg selv og fortalte henne om mitt sidesprang. Det naturlig nok reaksjoner på det. Etter noen dager, ble vi enige om å prøve familierådgivning, noe som pågikk over en halvårsperiode og de virket som dette skulle fungere. Men etter noen mnd'er var alt snudd opp ned igjen. Det som skjedde da var at vi ble gående uten å gjøre noe for å rette på ting, kommunikasjon finnes ikke og sex har vi ikke hatt på ca 8 uker, følelsene mine tilsier at jeg ikke orker sex med henne, lengre. For ca ett halvt år siden ble vi enige om å prøve familierådgivning igjen.

Men det viste seg å ikke være noen suksess. Faktisk så sitter jeg med inntrykket av at vår rådgiver meldte pass, han hadde samme inntrykket som meg, at fra vi var der gangen før, fram til siste gang, var det ikke skjedd noen forandring annet enn en enda værre kommunikasjon. Ærlig nok var han til å si det, og han vil gjerne hjelpe. Men som han sa så kan han ikke hjelpe før vi har tatt ett av to valg, hvorvidt om vi vil gå den ene eller andre veien.

I tillegg så har det nå skjedd meg at jeg har blitt kjent med ei som har gjensidige følelser. Selv føler jeg hva som for min del er det rett å gjøre, avslutte og komme videre i livet, livet er ikke ment å skal leves ulykkelig mener jeg. Så hvorfor skal jeg ta sjansen på å miste hun jeg har følelser for ? Der jeg er nå mener jeg nesten fire år og ingen forandring sier sitt.

Men tross at jeg vet helt klart hva jeg vil, er det tøft å ta steget, mest går det på samvittighet ovenfor ungene. Hvordan skal jeg takle dette og komme meg videre ?? Og da kan vi kanskje alle bli lykkelige, etter hvert....

[Gjest lykken kommer innenfra]

Det kan på meg virke som du trenger å ha en lengre pause fra damer og være single en stund til du har funnet ut hva du vil i livet ditt enn å såre alle damene du kommer borti...

[Gjest tjohooo]

Jeg reagerer når jeg hører ting som "etter fire år var følelsene borte; jeg elsket henne ikke lenger".

Etter fire år er det FORELSKELSEN som er borte.

Det er da den tøffeste parten av samlivet begynner: der man må gå i seg selv og GI.

Er man blitt avhengig av å flyte avgårde på masse følelser for å føle at man "elsker" noen, så sliter man. Den andre personen er fremdeles den samme, og det å elske er mye å velge å sette pris på den andres gode egenskaper, og dyrke den andre. Men man må ikke glemme seg selv. Ofte er det i en selv en finner løsningen, når en normalt ville tro at en ikke elsket den andre lenger.

[Gjest Slitsomt å gå slik...]

Jeg reagerer når jeg hører ting som "etter fire år var følelsene borte; jeg elsket henne ikke lenger".

Etter fire år er det FORELSKELSEN som er borte.

Det er da den tøffeste parten av samlivet begynner: der man må gå i seg selv og GI.

Er man blitt avhengig av å flyte avgårde på masse følelser for å føle at man "elsker" noen, så sliter man. Den andre personen er fremdeles den samme, og det å elske er mye å velge å sette pris på den andres gode egenskaper, og dyrke den andre. Men man må ikke glemme seg selv. Ofte er det i en selv en finner løsningen, når en normalt ville tro at en ikke elsket den andre lenger.

Jeg takker så mye for alle svar jeg får. Men akkurat til dette innlegget finner jeg det på sin plass å korrigere litt, slik at de riktige detaljene kommer fram. Er ikke etter 4 år jeg nå sier jeg er tom for følelser, men var tom for følelser for snart 4 år siden (har gått slik i 4 år), vi har holdt sammen i 11 og vært gift i 6 år.

Håper dette kan unngå eventuelle mistolkninger i mitt innlegg. Vider setter jeg stor pris på flere svar.

[Gjest bare noen tanker..]

Jeg skjønner at dette er tøft, du sliter sikkert med alt fra dårlig samvittighet til tanker om samvær med barna. Det høres ut for meg som om du har bestemt deg for å bryte. Gjør du det vil jeg anbefale deg å gjøre det på en slik måte at du og din kone fortsatt kan være venner, husk på barna.

Dersom du velger å koble deg opp med den nye flammen må du huske at dette kan være vanskelig for din kone å svelge. Prøv å sette deg i hennes sted!

Har du gått i 4 år og ikke hatt følelser for din kone er det dårlig gjort å fortsette. Vær ærlig med henne.

[damedame]

Jeg reagerer når jeg hører ting som "etter fire år var følelsene borte; jeg elsket henne ikke lenger".

Etter fire år er det FORELSKELSEN som er borte.

Det er da den tøffeste parten av samlivet begynner: der man må gå i seg selv og GI.

Er man blitt avhengig av å flyte avgårde på masse følelser for å føle at man "elsker" noen, så sliter man. Den andre personen er fremdeles den samme, og det å elske er mye å velge å sette pris på den andres gode egenskaper, og dyrke den andre. Men man må ikke glemme seg selv. Ofte er det i en selv en finner løsningen, når en normalt ville tro at en ikke elsket den andre lenger.

"Den andre personen er fremdeles den samme, og det å elske er mye å velge å sette pris på den andres gode egenskaper, og dyrke den andre"

Helt enig! Kjærlighet/samliv. innebærer også et valg om å satse - også i perioder hvor ting synes og oppleves vanskelige - og som i dette tilfellet: uten følelser.

[Gjest Likesinnet men nå lykkelig]

Må bare fortelle at min mann har vært i en lignende situasjon. Vi har vært sammen - og gift lengre enn dere, og vi har barn fra ett til 7 år.

Etter noen år med labert samliv, kom "plutselig" mannen min hjem en dag og sa at han ikke var glad i meg lenger. Det var kun hensynet til barna som gjorde at han valgte å bli. Han var ikke interessert i familierådgivning. men vi valgte å forsøke å løse problemene selv. Vi ville gi det et forsøk.

Det ble bare værre. Og til slutt traff han en annen jente som han falt for. Han hadde et slags forhold til henne, uten at det var fysisk utroskap. Dette forholdet har jeg blitt informert om i ettertid, altså. I denne tiden hadde vi det så vanskelig at han egentlig hadde tatt avgjørelsen om å flytte fra oss. Og da jeg fortalte han at jeg gledet meg til at vi skulle være litt hver for oss, fordi jeg ikke fortjente å leve sammen med en som var glad i meg, og at jeg gledet meg til å få et liv igjen jeg også, så snudde han plutselig om.

Han skjønte at han ikke skulle ta meg for gitt heller. Siden dette har jeg blomstret, vi har funnet tilbake til hverandre. Det var faktisk ikke han som hadde "føringen" i forholdet vårt lenger, og da innså han hva han kunne miste.

Den andre jenta som han hadde følelser for, brøt han kontakten med. Det var ikke så spennende lenger når det plutselig var greit for meg at han fant seg en annen. For sånn som han oppførte seg mot meg på den tiden, ville jeg ikke ha ham lenger uansett.

Måtte bare fortelle deg min historie. Det er ganske mange likhetstrekk her. Så tenk deg om, og forsøk å sette situasjonen din på hodet. Hva hvis kona di kommer og sier at hun faktisk ikke vil ha deg heller? Hva om hun gleder seg til at dere skal skilles? Er det fortsatt like spennende?

Håper dere finner ut av det! Og hvis dere fortsatt velger å leve hver for dere - det er ikke verdens undergang. Bedre det enn å være ulykkelig gift!

Lykke til!