Såret, igjen og igjen.

[Gjest lei av alt]

Jente, snart 25 år her. Snill og god og lett å bli glad i får jeg stadig høre av venninner. Ofte får jeg høre at jeg er pen. Mange gutter ser på meg på gata, det merker jeg. Smart og pratsom, men litt tilbakeholden med folk jeg ikke kjenner. Snill og dessverre veldig følsom.

Problemet mitt er at gutter sårer meg stadig vekk. Treffer på gutter som synes at jeg er søt og sånn, og så treffes vi igjen. De sier at jeg er søt, og at de liker meg og så videre. Men etter noen møter, dropper de meg alle. Jeg involverer meg veldig lett følelsesmessig. Og det er så forferdelig vondt å bli til luft for folk som du er blitt glad i. Og det har skjedd meg om og om igjen, i ti år nå.

Har nå truffet en gutt i noen uker, og snakka masse på tlf osv og han fortalte meg stadig hvor godt han likte meg. Jeg likte også han, men i dag fortalte han meg plutselig at han ikke ville ha noe mer med meg å gjøre. Og det er så forferdelig vondt.

Når det skjer, tenker jeg vanligvis, at jaja, bare uflaks. Men nå har det sikkert skjedd 100 ganger, og nå orker jeg ikke å bli såret flere ganger. Begynner faktisk å lure på hvorfor ingen kan bli glad i meg. Om jeg er kjempestygg eller noe.

Jeg er vanligvis ikke en person som har lett for å synes synd på meg selv. Men nå er jeg rett og slett bare kjempelei meg.

Vet at jeg ikke er tynn, jeg veier 70 kilo, men slik er jeg skapt, og det hjelper ikke å fjerne de kiloene. Men nå merker jeg det er like før jeg slutter å spise, i tilfelle det skulle være det som er problemet.

[Lundella]

Hei!

Jeg får helt vondt i magen av å lese innlegget ditt. Jeg har det ikke akkurat tilsvarende, men jeg er nok ikke helt ulik deg likevel.

Som deg er jeg en jente på 25, og jeg har lett for å knytte meg følelsesmessig til andre.

Nå er jeg i et forhold som har vart i litt over to år, og som det har vært masse vansker i hele veien. Det er egentlig trenden fra før også; jeg havner inn i forhold til kanskje har hatt livets rett, men som jeg tilsynelatende er ansvarlig for å kjøre i vasken.

I dag er jeg skikkelig oppgitt. Jeg er så fryktelig glad i samboeren min, men vi har så masse problemer at jeg klarer ikke å se noen ende på det. Et viktig problem i forholdet er at jeg vet hva jeg vil og ønsker. Jeg elsker han og er veldig sikker på at jeg vil ha han (høres kanskje dumt ut når det er så mye problemer) og han avviser meg stadig følelsesmessig og seksuelt. Han har sagt at han mener alvor, men han etterlyser rom for å virkelig kjenne at han ønsker å være sammen med meg. Og jeg forstår at det er vanskelig å ikke gjøre motstand hvis man blir konstant dratt i. Jeg vet altså noenlunde hvor landet ligger, men det er likevel kjempevanskelig; jeg har jo behov jeg også! - Og jeg er overbevist om at jeg fortjener at de tas på alvor.

Det er på denne måten jeg mistenker at du og jeg er litt like. - Lett for å binde seg, og lett for å ønske for mye eller vise for mye interesse.

Det er passe floskelaktig å si det men det er noe i at at hvis du mener du får for lite oppmerksomhet i forhold til egen interesse, så trekk deg litt tilbake, hold litt igjen for det virker faktisk.

Jeg har veldig vanskelig for å se for meg at det er noe i veien med deg utseendemessig, så jeg syns ikke at du skal spise mindre hvis du ikke selv opplever at det trengs.

(Jeg tror ikke vi er alene om sånne følelser heller. Syns det stadig virker som om folk har mindre toleranse for andre mennesker i disse selvrealiseringstider.)

En annen ting er at jeg syns, hvis du ikke allerede gjør det, bør bruke vennene dine til å lufte ut litt om dette. Selv om det kanskje ikke frister og en bare ønsker å være i fred, så føler en seg mye bedre av det. Selv er jeg litt for dårlig til det; jeg er liksom redd for å bruke dem opp og bare gjøre samværet med meg til noe slitsomt.

Hvis du vil kan du snakke med meg! Jeg har ingen store løsninger, men jeg har ører, øyne og masse forståelse for hva det betyr å få snakket om sånt. - Og jeg er en fremmed, som du ikke trenger være redd for at vil forsvinne:-)

Uansett; lykke til og ikke gi opp! Pass på at du gir deg selv litt glede (de små ting osv.)!

Lundella

[Gjest Deprimert gutt]

Fikk lyst til å svare på innlegget ditt for jeg har opplevd en slik jente som kan passe med det du beskriver.

Hun var utrolig søt og en som lett tiltrakk seg oppmerksomhet fra gutter pga utseendet. Vektmessig så hadde hun en stor og god rumpe, men for meg så spilte det ingen rolle, etter hvert var det faktisk en av tingene jeg likte best ved henne...

Da jeg ble kjent med henne var hun drømmedama. Vi datet en del, og hun virket også utrolig interessert. Forelsket som jeg var merket jeg ikke at hun ble mer og mer tilbakeholden etter hvert. Til slutt var det bare jeg som tok initiativ til å treffes.

I ettertid har en del brikker falt på plass, og det viser seg at hun har problemer med å avvise gutter. Hun virker redd for å binde seg, og som jeg så vondt fikk erfare, så flørtet hun med flere enn meg. Det var gutter som tok kontakt fordi de ble sjarmert av henne, og hun klarte ikke å avvise dem, og fortsatte flørten. Det var til og med folk hun kom i kontakt med etter at vi møttes. Uten at det kan ha ledet til noe særlig, hadde rimelig oversikt over hva hun gjorde i fritiden.

Min opplevelse var at hun ikke klarte å hengi seg 100% til én gutt (les meg), ville liksom leve livet fullt ut og føle seg attraktiv. Etter hvert som jeg begynte å avsløre en del av løgnene hennes skjønte jeg at hun ikke var noe å spare på. Konfronterte henne aldri med det, det var bare så vondt å oppdage. Hun kunne f.eks si at hun skulle jobbe en lørdag, og noen uker senere så hører jeg fra noen andre at hun hadde blitt observert ute med en venninne og to gutter.

Hun har aldri lagt skjul på at hun liker meg, men den tilbakeholdenheten hennes har skapt problemer for henne. Akkurat som om hun ikke kan slå seg til ro med en gutt som oppfyller 99% av hennes drømmemann, når hun tror hun kan få en på 100% fordi hun stadig opplever at gutter er interessert i henne. Derfor klarer hun aldri å gi alt når det oppstår et forhold til en gutt. Og det skremmer bort mange. I hvert fall meg.

[petter smart]

70 kg er da ingenting. Og alle kan se hvordan du ser ut med en gang. Vekten har dermed ikke noe med at forholdene strander å gjøre.

Kanskje du blir litt intens? Du blir litt for seriøs litt for fort og skremmer bort guttene?

Uansett er det jo normalt å date noen ganger for så å finne ut at man ikke passer sammen. Du blir tydeligvis veldig fort glad i gutter, kanskje litt for enkelt. Dette har med kjemi å gjøre.

Prøv å vent med de store følelsene til det har gått en stund. Det er klart du blir såret mange ganger dersom du binder deg til gutter etter kun et par møter.

[Gjest lei av alt]

70 kg er da ingenting. Og alle kan se hvordan du ser ut med en gang. Vekten har dermed ikke noe med at forholdene strander å gjøre.

Kanskje du blir litt intens? Du blir litt for seriøs litt for fort og skremmer bort guttene?

Uansett er det jo normalt å date noen ganger for så å finne ut at man ikke passer sammen. Du blir tydeligvis veldig fort glad i gutter, kanskje litt for enkelt. Dette har med kjemi å gjøre.

Prøv å vent med de store følelsene til det har gått en stund. Det er klart du blir såret mange ganger dersom du binder deg til gutter etter kun et par møter.

Problemet er at de sier så mye fint til meg, uten å mene noe med det. En dag sier de at de liker meg bare SÅ godt, og jeg blir jo smigra. Men neste dag, er jeg blitt til luft, og det er vondt.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat

[Gjest lei av alt]

Fikk lyst til å svare på innlegget ditt for jeg har opplevd en slik jente som kan passe med det du beskriver.

Hun var utrolig søt og en som lett tiltrakk seg oppmerksomhet fra gutter pga utseendet. Vektmessig så hadde hun en stor og god rumpe, men for meg så spilte det ingen rolle, etter hvert var det faktisk en av tingene jeg likte best ved henne...

Da jeg ble kjent med henne var hun drømmedama. Vi datet en del, og hun virket også utrolig interessert. Forelsket som jeg var merket jeg ikke at hun ble mer og mer tilbakeholden etter hvert. Til slutt var det bare jeg som tok initiativ til å treffes.

I ettertid har en del brikker falt på plass, og det viser seg at hun har problemer med å avvise gutter. Hun virker redd for å binde seg, og som jeg så vondt fikk erfare, så flørtet hun med flere enn meg. Det var gutter som tok kontakt fordi de ble sjarmert av henne, og hun klarte ikke å avvise dem, og fortsatte flørten. Det var til og med folk hun kom i kontakt med etter at vi møttes. Uten at det kan ha ledet til noe særlig, hadde rimelig oversikt over hva hun gjorde i fritiden.

Min opplevelse var at hun ikke klarte å hengi seg 100% til én gutt (les meg), ville liksom leve livet fullt ut og føle seg attraktiv. Etter hvert som jeg begynte å avsløre en del av løgnene hennes skjønte jeg at hun ikke var noe å spare på. Konfronterte henne aldri med det, det var bare så vondt å oppdage. Hun kunne f.eks si at hun skulle jobbe en lørdag, og noen uker senere så hører jeg fra noen andre at hun hadde blitt observert ute med en venninne og to gutter.

Hun har aldri lagt skjul på at hun liker meg, men den tilbakeholdenheten hennes har skapt problemer for henne. Akkurat som om hun ikke kan slå seg til ro med en gutt som oppfyller 99% av hennes drømmemann, når hun tror hun kan få en på 100% fordi hun stadig opplever at gutter er interessert i henne. Derfor klarer hun aldri å gi alt når det oppstår et forhold til en gutt. Og det skremmer bort mange. I hvert fall meg.

Tror nok at jeg og denne jenta har svært lite til felles..

[Gjest lei av alt]

Hei!

Jeg får helt vondt i magen av å lese innlegget ditt. Jeg har det ikke akkurat tilsvarende, men jeg er nok ikke helt ulik deg likevel.

Som deg er jeg en jente på 25, og jeg har lett for å knytte meg følelsesmessig til andre.

Nå er jeg i et forhold som har vart i litt over to år, og som det har vært masse vansker i hele veien. Det er egentlig trenden fra før også; jeg havner inn i forhold til kanskje har hatt livets rett, men som jeg tilsynelatende er ansvarlig for å kjøre i vasken.

I dag er jeg skikkelig oppgitt. Jeg er så fryktelig glad i samboeren min, men vi har så masse problemer at jeg klarer ikke å se noen ende på det. Et viktig problem i forholdet er at jeg vet hva jeg vil og ønsker. Jeg elsker han og er veldig sikker på at jeg vil ha han (høres kanskje dumt ut når det er så mye problemer) og han avviser meg stadig følelsesmessig og seksuelt. Han har sagt at han mener alvor, men han etterlyser rom for å virkelig kjenne at han ønsker å være sammen med meg. Og jeg forstår at det er vanskelig å ikke gjøre motstand hvis man blir konstant dratt i. Jeg vet altså noenlunde hvor landet ligger, men det er likevel kjempevanskelig; jeg har jo behov jeg også! - Og jeg er overbevist om at jeg fortjener at de tas på alvor.

Det er på denne måten jeg mistenker at du og jeg er litt like. - Lett for å binde seg, og lett for å ønske for mye eller vise for mye interesse.

Det er passe floskelaktig å si det men det er noe i at at hvis du mener du får for lite oppmerksomhet i forhold til egen interesse, så trekk deg litt tilbake, hold litt igjen for det virker faktisk.

Jeg har veldig vanskelig for å se for meg at det er noe i veien med deg utseendemessig, så jeg syns ikke at du skal spise mindre hvis du ikke selv opplever at det trengs.

(Jeg tror ikke vi er alene om sånne følelser heller. Syns det stadig virker som om folk har mindre toleranse for andre mennesker i disse selvrealiseringstider.)

En annen ting er at jeg syns, hvis du ikke allerede gjør det, bør bruke vennene dine til å lufte ut litt om dette. Selv om det kanskje ikke frister og en bare ønsker å være i fred, så føler en seg mye bedre av det. Selv er jeg litt for dårlig til det; jeg er liksom redd for å bruke dem opp og bare gjøre samværet med meg til noe slitsomt.

Hvis du vil kan du snakke med meg! Jeg har ingen store løsninger, men jeg har ører, øyne og masse forståelse for hva det betyr å få snakket om sånt. - Og jeg er en fremmed, som du ikke trenger være redd for at vil forsvinne:-)

Uansett; lykke til og ikke gi opp! Pass på at du gir deg selv litt glede (de små ting osv.)!

Lundella

Takk for kloke ord.

Problemet mitt er at de sier så mye fint til meg, uten å mene noe med det. En dag sier de at de liker meg bare SÅ godt, og jeg blir jo smigra. Men neste dag, er jeg blitt til luft, og det er vondt. Kanskje de bare ser på meg som en evt god venn, og gir meg masse komplimenter.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde en direkte feil å finne ved meg selv, at jeg var for pågående, at jeg var kjedelig, at jeg var manipulernde, eller skikkelig bitchy. Det hadde vært så mye enklere om jeg hadde noe konkret å jobbe med. Men jeg tror nok at de feil de finner ligger i utseende.

For stor rumpe, for stor nese osv.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke så veldig tydelig. Virker så absolutt ikke desperat.

[Gjest ddddddd]

Takk for kloke ord.

Problemet mitt er at de sier så mye fint til meg, uten å mene noe med det. En dag sier de at de liker meg bare SÅ godt, og jeg blir jo smigra. Men neste dag, er jeg blitt til luft, og det er vondt. Kanskje de bare ser på meg som en evt god venn, og gir meg masse komplimenter.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde en direkte feil å finne ved meg selv, at jeg var for pågående, at jeg var kjedelig, at jeg var manipulernde, eller skikkelig bitchy. Det hadde vært så mye enklere om jeg hadde noe konkret å jobbe med. Men jeg tror nok at de feil de finner ligger i utseende.

For stor rumpe, for stor nese osv.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke så veldig tydelig. Virker så absolutt ikke desperat.

Tror du bare må innse at det å komme med pene ord er noe som jo brukes for å treffes igjen. Hjelper lite å si at jeg husker ikke den dritt hvordan du var, men vil gjerne treffes igjen for å se om du var noe å samle på..

Er du veldig utspjåket når du treffer disse guttene, sånn at du ser annerledes ut enn til vanlig? Du må jo være deg selv da..

Men uansett må det jo nesten være deg det er noe "galt" med siden alle guttene oppfører seg likt, ikke alle gutter er duster da.

Vanskelig å se sine egne "feil", så hvorfor ikke spørre noen av de rett ut hva som gjorde at de mistet interessen? Virker du int i dem da?

[Gjest lei av alt]

Tror du bare må innse at det å komme med pene ord er noe som jo brukes for å treffes igjen. Hjelper lite å si at jeg husker ikke den dritt hvordan du var, men vil gjerne treffes igjen for å se om du var noe å samle på..

Er du veldig utspjåket når du treffer disse guttene, sånn at du ser annerledes ut enn til vanlig? Du må jo være deg selv da..

Men uansett må det jo nesten være deg det er noe "galt" med siden alle guttene oppfører seg likt, ikke alle gutter er duster da.

Vanskelig å se sine egne "feil", så hvorfor ikke spørre noen av de rett ut hva som gjorde at de mistet interessen? Virker du int i dem da?

Nei, alle er ikke slik, men de jeg liker best blir alle på den måten.

[Gjest ddddddd]

Nei, alle er ikke slik, men de jeg liker best blir alle på den måten.

Du liker de sikkert best FORDI de kommer med alle disse pene ordene sant? De smigrer deg..

Se etter andre egenskaper enn gutter som bare gir komlimenter, de har sikkert sagt akkurat det samme til tre jenter den kvelden før du bet på..

[petter smart]

Problemet er at de sier så mye fint til meg, uten å mene noe med det. En dag sier de at de liker meg bare SÅ godt, og jeg blir jo smigra. Men neste dag, er jeg blitt til luft, og det er vondt.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke på noen måte. Virker så absolutt ikke desperat

Klart gutter du møter sier mye fint til deg, det hører med til sjekkingen. De kan jo ikke være tydelig skeptisk første gangen de treffer deg.

Jeg har ikke tall på hvor mange jenter jeg har truffet på byen e.l. og fått telefonnr av, for så å møtes senere. Som regel viste det neste møte at vi ikke passet sammen og det var det. Det var ikke nødvendigvis noe galt med dem, de passet bare ikke sammen med meg. Uavhengig av hvor mye pent jeg mente og/eller sa om dem den første gangen vi møttes.

Det er sånn det fungerer.

Ikke forvent at alle gutter som er koselige og interesserte på det første møtet er drømmemannen med stor M som du skal dele livet med.

Du har rett og slett ikke møtt den rette ennå, men du må fortsette å prøve (og feile).

Du klarer ikke å pynte eller sminke vekk kroppen din, og 70 kg er uansett ikke avskrekkende. En passer bare ikke sammen med de fleste en møter.

[Gjest lei av alt]

Du liker de sikkert best FORDI de kommer med alle disse pene ordene sant? De smigrer deg..

Se etter andre egenskaper enn gutter som bare gir komlimenter, de har sikkert sagt akkurat det samme til tre jenter den kvelden før du bet på..

Nei, jeg tror egentlig ikke jeg liker bedre de som kommer med komplimenter enn de som ikke gjør det. Men NÅR jeg får komplimenter, da tror jeg på dem. Hvis noen sier at de setter utrolig pris på meg fordi jeg er blid og snill, ja da tror jeg virkelig at de setter pris på meg derfor. Men neste dag er de borte, og de har lurt meg.

[Clue1365380406]

Du sier du er sjenert, men kan småprate en stund hvis du må.

Kanskje det er der feilen ligger? Hvis du er vanskelig å prate med, at du er den typen en må "dra ordene ut av", så inspirerer ikke det til videre kontakt....

[Gjest Wild-cat]

Husk at hemmligheten med å være intressant er å være intressert.

ER du intressert i hva gutten bedriver. Spør du om ting og tang som betyr noe. Eller sitter du bare og tar imot komplimenter og smiler søtt, men gir ikke noe tilbake?

I såfall trekker de seg nok fort unna, disse gutta,

Hemmligheten med å være intressant er å være intressert.

[BettyBlue]

Husk at hemmligheten med å være intressant er å være intressert.

ER du intressert i hva gutten bedriver. Spør du om ting og tang som betyr noe. Eller sitter du bare og tar imot komplimenter og smiler søtt, men gir ikke noe tilbake?

I såfall trekker de seg nok fort unna, disse gutta,

Hemmligheten med å være intressant er å være intressert.

Ja, det er også sant.

Og å vise oppriktig interesse!

[Gjest Ciabatta]

Nei, jeg tror egentlig ikke jeg liker bedre de som kommer med komplimenter enn de som ikke gjør det. Men NÅR jeg får komplimenter, da tror jeg på dem. Hvis noen sier at de setter utrolig pris på meg fordi jeg er blid og snill, ja da tror jeg virkelig at de setter pris på meg derfor. Men neste dag er de borte, og de har lurt meg.

Hadde en elsker engang som pleide å si "Menn vil si hva som helst for å få deg til sengs." - riktig nok, de sier hva som helst for å oppnå det de måtte ønske =)

Synes for øvrig det er greit å ikke legge for mye i sms, tlf samtaler eller dater - ta det litt uformelt & ikke vær for seriøs... så pleier Mr. Right å dukke opp til sist c",)

[toysen]

..du høres ut som en utrolig søt og snill jente : )

Jeg er sikker på du vil treffe den du leter etter...før eller siden... Vær tålmodig og let gjerne andre steder enn på fester og utesteder med notorisk sjekking som tema... Det finnes nok av gode "gammeldagse" og ekte mannfolk som nok vil være i himmelen for å få en kjæreste som deg..og ikke umulig at du må se litt oppover i alder..der de mer modne, reflekterte, erfarne og ekte befinner seg... At du ser flott ut skal bare være et ekstra pluss på en personlighet med mye kjærlighet og varme for andre enn seg selv.. ...er sikker på du skyter blink jeg...bare ta det med ro..og god sommer : )

[tjohei]

Takk for kloke ord.

Problemet mitt er at de sier så mye fint til meg, uten å mene noe med det. En dag sier de at de liker meg bare SÅ godt, og jeg blir jo smigra. Men neste dag, er jeg blitt til luft, og det er vondt. Kanskje de bare ser på meg som en evt god venn, og gir meg masse komplimenter.

Jeg skulle bare så inderlig ønske at jeg hadde en direkte feil å finne ved meg selv, at jeg var for pågående, at jeg var kjedelig, at jeg var manipulernde, eller skikkelig bitchy. Det hadde vært så mye enklere om jeg hadde noe konkret å jobbe med. Men jeg tror nok at de feil de finner ligger i utseende.

For stor rumpe, for stor nese osv.

Tror nok IKKE at jeg er for pågående og intens. Rett nok er jeg snill og lar også guttene bli hørt, men for interessert tror jeg ikke jeg er.

Og det med å slutte å spise mente jeg nok dessverrre seriøst, for jeg tror egentlig det er der det ligger.

En standard histoie i mitt liv er noe slikt som dette: Møter en gutt på en fest hos felles kjente, eller på byn eller lignende. I allefall et sted der jeg er noenlunde pynta og sminka.

Utvekseler telefonnr og prater en del i tlf fremover, sender mld osv.

Tviler på at jeg er for pågående, lar stort sett guttene ringe, og de sier så mye fint at det er umulig å ikke bli glad. De er spent på å se meg igjen, og lurer på hvordan jeg så ut osv. Og sier gjerne at de liker meg så veldig godt at de vil ha meg som en venn uansett.

Så treffes vi, jeg er kanskje litt sjenert av meg, men greier nå å småprate i noen timer om jeg må. Så skilles vi og de takker for praten, og så bryter de all kontakt. Slutter å ringe, sende mld og svarer ikke på mld når jeg har ventet noen dager og endelig tar mot til meg å svare.

Rett nok får jeg fort følelser, men jeg viser det ikke så veldig tydelig. Virker så absolutt ikke desperat.

Noen råd: Det er viktig at du viser mannen oppmerksomhet. Ikke se bort i fra at hvis du møter kun menn på fester og på byen så er mange bare ute etter sex og kan dumpe deg etter det. Prøv mere seriøse møteplasser. Forklar litt om deg selv på datene. La de bli kjent med deg og hvordan du er. Hvis du er sjenert så si det og forklar at det ikke betyr at du ikke bryr deg. En annen variant er å spørre rett ut hva det er som gjør at de ikke vil. Det er vel kanskje det beste rådet. En annen felle, er at noen jenter kanskje er så opptatt av å bli likt av mannen at de glemmer om de virkelig er intressert selv.