Jeg klarte ikke å stoppe å være utro!

[kjempedust]

Hei,

Er en mann på 30 som elsker kjæresten min over alt på jord.

Men i fylla skifter jeg personlighet og får ofte blackout! Dermed har jeg vært utro mange ganger!!

Det er over ett år siden sist og har tatt et alvorlig oppgjør med meg selv!! Gått til samtaler etc....Jeg vet jeg vil dele livet mitt med henne og kan derfor ikke fatte at jeg kan ha gjort disse tingene. Noen råd?? Noen i samme situasjon?? Vil jo leve videre uten at hun skal vite det. Vil jo ikke såre henne....

Akkurat som om jeg er to personligheter når jeg drikker...til vanlig er jeg verdens snilleste gutt, men er forferdelig i fylla.

Glemmer alt som betyr noe for meg...

Vet nå at jg klarer å unngå dette i fremtiden, men har det vært for sent for meg å få hjelp??

hilsen fortvilet...

[mrxx]

Svaret er vel ganske enkelt, du slutter å drikke eller lærer deg å drikke bare de mengder som gjør at du beholder kontrollen.

[kjempedust]

Svaret er vel ganske enkelt, du slutter å drikke eller lærer deg å drikke bare de mengder som gjør at du beholder kontrollen.

har innsett det, men kan jeg leve med dt jeg har gjort??

går det ann å leve videre uten å si det jeg har gjort???

[Gjest snøball]

har innsett det, men kan jeg leve med dt jeg har gjort??

går det ann å leve videre uten å si det jeg har gjort???

Det er vel bare du som vet det..Vi kan vel ikke vite om du greier å leve med det..Men hvis du faller for fristelsen igjen,da burde du i alle fall si det til kjæresten..

Stakkar uvitende..

[skorpionfisken]

har innsett det, men kan jeg leve med dt jeg har gjort??

går det ann å leve videre uten å si det jeg har gjort???

Du bør leve med det. Om du har tenkt å beholde din kjære og ikke akter å gjøre det igjen vil du bare ødelegge for henne og for forholdet med å fortelle det.

Man skal ikke angre på det man har gjort, bare på det man ikke gjorde. Du har gjort noe utilgivelig, men du har gjort noe flott for å hindre at det skjer igjen.

Jeg tenker sånn at jeg kan leve med å ikke vite, det må jeg jo for jeg vet ikke. Men får jeg vite det, da er det ikke sikkert jeg ville kunne fortsette livet sammen med deg. Det burde ikke være sånn, men vet man at det har skjedd før tror man ikke at man er trygg lenger.

[kjempedust]

Det er vel bare du som vet det..Vi kan vel ikke vite om du greier å leve med det..Men hvis du faller for fristelsen igjen,da burde du i alle fall si det til kjæresten..

Stakkar uvitende..

har jo endelig innsett at jeg har problemer, men vil jo ikke miste henne!!! Har aldrig hatt det så vondt før!! MEn tenker på hvor vondt hun vil få det dersom jeg sier noe!! Det er derfor jeg lurer på om det kan forsvares å ikke fortelle!?

Vet jo at jeg må akspetere å ha det vondt, men gjør gjerne det for å spare henne!!

[kjempedust]

Du bør leve med det. Om du har tenkt å beholde din kjære og ikke akter å gjøre det igjen vil du bare ødelegge for henne og for forholdet med å fortelle det.

Man skal ikke angre på det man har gjort, bare på det man ikke gjorde. Du har gjort noe utilgivelig, men du har gjort noe flott for å hindre at det skjer igjen.

Jeg tenker sånn at jeg kan leve med å ikke vite, det må jeg jo for jeg vet ikke. Men får jeg vite det, da er det ikke sikkert jeg ville kunne fortsette livet sammen med deg. Det burde ikke være sånn, men vet man at det har skjedd før tror man ikke at man er trygg lenger.

takk til skorpionen!!

Det er sånn jeg tenker også, at så lenge hun ikke vet, så får jeg ta støyten!!

Føler at jeg har fått min straff og vel så det!!

er ikke altid like lett å ta sånne oppgjør med seg selv!

vet at det er lagt bak meg, og slik skal det forbli!!!

[Gjest mitt svar]

Så ikke drikk! Eller om du kan ta deg kun en øl eller to. Ikke mer! Jeg har aldri vært utro, men blir sinnsykt dårlig når jeg drikker. Så om jeg drikker nå tar jeg meg kun noen få drinker, og drikker vann/brus i tillegg+før sengetid. Så ikke drikk! Og vær heller sammen med kjæresten din, siden hun betyr så mye. Men husk ærlighet er utrolig viktig i et forhold... vet ikke hva jeg hadde gjort.

[Gjest blablablablabla]

takk til skorpionen!!

Det er sånn jeg tenker også, at så lenge hun ikke vet, så får jeg ta støyten!!

Føler at jeg har fått min straff og vel så det!!

er ikke altid like lett å ta sånne oppgjør med seg selv!

vet at det er lagt bak meg, og slik skal det forbli!!!

Om det er best å ikke vite kommer an på hvordan du klarer å leve med det du har gjort og hvordan dette innvirker på ditt forhold til henne.

Jeg tenkte alltid slik før at det var best å ikke vite. Men så var han utro en gang og fikk svært dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten kombinert med frykt for at dette skulle bli oppdaget etc gjorde at han lette etter feil ved meg som kunne "forsvare" det han hadde gjort. Og dette gjorde ikke forholdet vårt noe bedre.

det føltes som om min verden falt sammen da damen han hadde vært bortpå ringte meg for å fortelle (nok en dum, formsådd elskerinne som ikke skjønte at han helst ville fortsette å være hos kona si, og derfor ville hevne seg), men det ga oss en mulighet til å snakke ut sammen.

Jeg tror mannen min ble så lettet over den byrden som har blitt borte fra ham samt gleden og takknemligheten over at jeg tross alt vil ha ham har bedret forholdet vårt.

Men selvsagt har det satt dype spor at han tross alt har vært utro. Det er vanskelig å glemme og tilgi helt - jeg er alltid engstelig når han er ute og reiser, er ute på by'n etc.

Det beste hadde vel vært om han hadde oppført seg slik han er nå UTEN at det måtte en slik avsløring til, for selvsagt er det vondt å vite at mannen din har vært utro.

Men slik som det faktisk var for oss, tror jeg viten her ble redningen. Men bare tiden vil vise om vi har rett....

[kjempedust]

Om det er best å ikke vite kommer an på hvordan du klarer å leve med det du har gjort og hvordan dette innvirker på ditt forhold til henne.

Jeg tenkte alltid slik før at det var best å ikke vite. Men så var han utro en gang og fikk svært dårlig samvittighet. Den dårlige samvittigheten kombinert med frykt for at dette skulle bli oppdaget etc gjorde at han lette etter feil ved meg som kunne "forsvare" det han hadde gjort. Og dette gjorde ikke forholdet vårt noe bedre.

det føltes som om min verden falt sammen da damen han hadde vært bortpå ringte meg for å fortelle (nok en dum, formsådd elskerinne som ikke skjønte at han helst ville fortsette å være hos kona si, og derfor ville hevne seg), men det ga oss en mulighet til å snakke ut sammen.

Jeg tror mannen min ble så lettet over den byrden som har blitt borte fra ham samt gleden og takknemligheten over at jeg tross alt vil ha ham har bedret forholdet vårt.

Men selvsagt har det satt dype spor at han tross alt har vært utro. Det er vanskelig å glemme og tilgi helt - jeg er alltid engstelig når han er ute og reiser, er ute på by'n etc.

Det beste hadde vel vært om han hadde oppført seg slik han er nå UTEN at det måtte en slik avsløring til, for selvsagt er det vondt å vite at mannen din har vært utro.

Men slik som det faktisk var for oss, tror jeg viten her ble redningen. Men bare tiden vil vise om vi har rett....

hei...

tusen takk for ditt svar.

Jeg leter ikke etter feil etc hos henne...

ingen mennesker er perfekte, det er jeg veldig klar over og akspeterer alle de feilene jeg vet om hos henne.

trodde jeg hadde kommet over fortiden min, men fikk en kalddusj etter jeg fridde til henne, hvor minnene kom tilbake plutselig! Akkurat som jeg våknet og innsett alle mine feiltrinn og ikke minst sider ved meg selv som jg ikke forstår!!

Det blir litt dumt å si det til henne nå, i og med at det er så langt tilbake i tid...eller??

[Gjest blablablablabla]

hei...

tusen takk for ditt svar.

Jeg leter ikke etter feil etc hos henne...

ingen mennesker er perfekte, det er jeg veldig klar over og akspeterer alle de feilene jeg vet om hos henne.

trodde jeg hadde kommet over fortiden min, men fikk en kalddusj etter jeg fridde til henne, hvor minnene kom tilbake plutselig! Akkurat som jeg våknet og innsett alle mine feiltrinn og ikke minst sider ved meg selv som jg ikke forstår!!

Det blir litt dumt å si det til henne nå, i og med at det er så langt tilbake i tid...eller??

Jeg vet ikke hva jeg skal si til det siste du spør om - du må finne ut av det selv.

Men mitt innspill var å si at det i noen tilfeller er bedre at det kommer for en dag enn at det ikke gjør det, for i tiden fra utroskapen fant sted og til det ble avslørt så hadde han ekstra kort lunte, var ofte sur og negativ. Og det var ihvertfall ikke bra.

Det er rart å si det, men den prosesen vi har vært igjennom har også gjort meg veldig styrket på forholdet vårt, jeg har blitt veldig sikker på at det er han jeg vil ha. Det er ikke alltid så lett å kjenne det slik etter mange års ekteskap, slitsom hverdag med små barn etc.

Men jeg tror vi begge nå har fått en ny start på en måte.

Men samtidig vil jeg jo ikke si at utroskapen var av det godet! Men man kan ofte få noe godt ut av det vonde.

Men andre ganger i livet - på langt mindre betydningsfulle spørsmål - så har vi erfart at det at den ene har lettet sitt hjerte overfor den andre, har gjort at førstnevnte har mistet en byrde mens den andre har fått en. Og hvis det å fortelle bare medfører en forskyving fra den ene til den andre så anbefaler jeg ikke at man sier noe.

Hvis du skulle bestemme deg for å "stå frem", så må du også være inneforstått med at dette bare er begynnelsen - ikke slutten. Du må også være forberedt på - og villig til å "delta" - i at hun gjentatte ganger ønsker å komme tilbake til temaet og snakke om det.

Selv om du kan få en slags "closure" ved å lette ditt hjerte, er det først DA det begynner for henne.

[mil1365380270]

har jo endelig innsett at jeg har problemer, men vil jo ikke miste henne!!! Har aldrig hatt det så vondt før!! MEn tenker på hvor vondt hun vil få det dersom jeg sier noe!! Det er derfor jeg lurer på om det kan forsvares å ikke fortelle!?

Vet jo at jeg må akspetere å ha det vondt, men gjør gjerne det for å spare henne!!

Mange mener tydeligvis man skal lide i det stille med utroskapen sin, for å "spare" partneren for smerten ved sannheten.

Det mener jeg er falskt og feigt!

Mye lettere å holde kjeft enn å ta oppgjøret, også unngår man risikoen for at partneren drar sin kos...

Selvfølgelig synd for partneren å finne ut at man har blitt bedratt, men det blir jo som å leve på en kjempeløgn, å ikke vite sånne ting...

Gunnen til at man ikke vil fortelle er redselen for den sterke reaksjonen... tror jeg... ikke snillhet...

[kjempedust]

Mange mener tydeligvis man skal lide i det stille med utroskapen sin, for å "spare" partneren for smerten ved sannheten.

Det mener jeg er falskt og feigt!

Mye lettere å holde kjeft enn å ta oppgjøret, også unngår man risikoen for at partneren drar sin kos...

Selvfølgelig synd for partneren å finne ut at man har blitt bedratt, men det blir jo som å leve på en kjempeløgn, å ikke vite sånne ting...

Gunnen til at man ikke vil fortelle er redselen for den sterke reaksjonen... tror jeg... ikke snillhet...

hei.

respekterer dine synspunkter, men har du vært i samme situasjon selv??

LEtt å fortelle andre hva som er rett og galt, noe annet er jo å være der selv!

Ville du likt å få greie på det selv kanskje??

[Gjest blablablablabla]

hei.

respekterer dine synspunkter, men har du vært i samme situasjon selv??

LEtt å fortelle andre hva som er rett og galt, noe annet er jo å være der selv!

Ville du likt å få greie på det selv kanskje??

Ingen ville vel likt å få høre noe sånt!! Og ingen ville vel likt å bli holdt for narr heller.

Så jeg skjønner veldig godt hva h*n mener og er egentlig langt på vei enig. Når jeg lenger opp skrev at jeg før var av den oppfatning at jeg ikke ville vite, så var det fordi jeg visste at det ville være vondt!

men så var vel også mine tanker rundt dette styrt av at jeg trodde at dette aldri var noe som kunne komme til å ramme meg.

Verken jeg eller han selv ville på forhånd karakterisert han som en "utro type". For det er jo tydeligvis noen som har lettere for å gjøre dette. Om det skyldes at de har lavere terksel/lavere moral/mindre viljestyrke eller at de oftere er "dumme" nok til å ikke klare å unngå de "farlige" situasjonene, kan vel være så mangt.

Men han var absolutt ikke i en slik kategori, om man kan kalle det for det. Men han var et menneske som gjorde en feil. En eneste gang. Og det smerter meg veldig.

Og det smerter meg å vite for all fremtid at han har vørt utro en gang. vite at jeg ikke som gammel dame i gullbryllupet kan slå meg på brystet og si at mannen min alltid har vært trofast.... (litt flåsete, men man tenker på det meste når noe slikt rammer en)

Men jeg gjør så godt jeg kan for å komme videre - MED mannen ved min side og i mitt liv. Og vi har det veldig bra nå, og føler at dette vil vare livet ut.

Det var smertelig å få vite, men det hadde smertet mer å få vite det etter svært lang tid. For boblen vil nesten alltid sprekke - vil den ikke?

Og når en slik stor løgn blir avslørt vil man jo alltid spølrre seg selv: Hva annet har han ikke holdt skjult for meg? Kjenner jeg overhodet denne mannen? Kan jeg noensinne stole på ham igjen??

Jeg tror at dette føles verre hvis det har gåptt lang tid, og man i mellomtiden har latt som om alt var OK. Kanskje attpåtil bekreftet overfor kona at joda, jeg har alltid vært trofast.....

[serendipity]

Ingen ville vel likt å få høre noe sånt!! Og ingen ville vel likt å bli holdt for narr heller.

Så jeg skjønner veldig godt hva h*n mener og er egentlig langt på vei enig. Når jeg lenger opp skrev at jeg før var av den oppfatning at jeg ikke ville vite, så var det fordi jeg visste at det ville være vondt!

men så var vel også mine tanker rundt dette styrt av at jeg trodde at dette aldri var noe som kunne komme til å ramme meg.

Verken jeg eller han selv ville på forhånd karakterisert han som en "utro type". For det er jo tydeligvis noen som har lettere for å gjøre dette. Om det skyldes at de har lavere terksel/lavere moral/mindre viljestyrke eller at de oftere er "dumme" nok til å ikke klare å unngå de "farlige" situasjonene, kan vel være så mangt.

Men han var absolutt ikke i en slik kategori, om man kan kalle det for det. Men han var et menneske som gjorde en feil. En eneste gang. Og det smerter meg veldig.

Og det smerter meg å vite for all fremtid at han har vørt utro en gang. vite at jeg ikke som gammel dame i gullbryllupet kan slå meg på brystet og si at mannen min alltid har vært trofast.... (litt flåsete, men man tenker på det meste når noe slikt rammer en)

Men jeg gjør så godt jeg kan for å komme videre - MED mannen ved min side og i mitt liv. Og vi har det veldig bra nå, og føler at dette vil vare livet ut.

Det var smertelig å få vite, men det hadde smertet mer å få vite det etter svært lang tid. For boblen vil nesten alltid sprekke - vil den ikke?

Og når en slik stor løgn blir avslørt vil man jo alltid spølrre seg selv: Hva annet har han ikke holdt skjult for meg? Kjenner jeg overhodet denne mannen? Kan jeg noensinne stole på ham igjen??

Jeg tror at dette føles verre hvis det har gåptt lang tid, og man i mellomtiden har latt som om alt var OK. Kanskje attpåtil bekreftet overfor kona at joda, jeg har alltid vært trofast.....

Du høres svært fornuftig og reflektert ut, mannen din er heldig syntes jeg..

[Gjest blablablablabla]

Du høres svært fornuftig og reflektert ut, mannen din er heldig syntes jeg..

Takk skal du ha! *rødmer*

Jeg må si at jeg har blitt litt overrasket over meg selv i hele denne prosessen. Jeg hadde vel ikke gtrodd at det skulle være utenkelig at jeg i en slik situasjon ville ha hylt og skreket og ka nskje slått, og ihvertfall kasta'n ut eller flytta selv! Om ikke permanent så bare å komme seg bort fra ham en periode.

Men det var altså ikke slik....

Jeg var dypt såret og lei meg, men vi snakket skikkelig om det. Og veldig viktig her var at han skjønte at boblen hadde sprukket og bare la alle kortene på bordet. Han var meget ydmyk og unnskyldende, og prøvde ikke å lyve seg bort fra det eller forsvare seg.

Jeg tror at alt som skjedde rundt avsløringen har gjort at han mye mer enn før skjønner at han er heldig! ;-))

[kjempedust]

Ingen ville vel likt å få høre noe sånt!! Og ingen ville vel likt å bli holdt for narr heller.

Så jeg skjønner veldig godt hva h*n mener og er egentlig langt på vei enig. Når jeg lenger opp skrev at jeg før var av den oppfatning at jeg ikke ville vite, så var det fordi jeg visste at det ville være vondt!

men så var vel også mine tanker rundt dette styrt av at jeg trodde at dette aldri var noe som kunne komme til å ramme meg.

Verken jeg eller han selv ville på forhånd karakterisert han som en "utro type". For det er jo tydeligvis noen som har lettere for å gjøre dette. Om det skyldes at de har lavere terksel/lavere moral/mindre viljestyrke eller at de oftere er "dumme" nok til å ikke klare å unngå de "farlige" situasjonene, kan vel være så mangt.

Men han var absolutt ikke i en slik kategori, om man kan kalle det for det. Men han var et menneske som gjorde en feil. En eneste gang. Og det smerter meg veldig.

Og det smerter meg å vite for all fremtid at han har vørt utro en gang. vite at jeg ikke som gammel dame i gullbryllupet kan slå meg på brystet og si at mannen min alltid har vært trofast.... (litt flåsete, men man tenker på det meste når noe slikt rammer en)

Men jeg gjør så godt jeg kan for å komme videre - MED mannen ved min side og i mitt liv. Og vi har det veldig bra nå, og føler at dette vil vare livet ut.

Det var smertelig å få vite, men det hadde smertet mer å få vite det etter svært lang tid. For boblen vil nesten alltid sprekke - vil den ikke?

Og når en slik stor løgn blir avslørt vil man jo alltid spølrre seg selv: Hva annet har han ikke holdt skjult for meg? Kjenner jeg overhodet denne mannen? Kan jeg noensinne stole på ham igjen??

Jeg tror at dette føles verre hvis det har gåptt lang tid, og man i mellomtiden har latt som om alt var OK. Kanskje attpåtil bekreftet overfor kona at joda, jeg har alltid vært trofast.....

hei,

takk for mange god råd fra deg, men jeg har jo på en måte gjort dette alt for mange ganger til å bli tilgitt eller hva???

Hadde jeg vært lur så hadde jeg innsett at jeg har problemer for lenge siden!

Jeg er nemlig heller aldrig sett på meg selv som den utro typen. Det er derfor det er så vanskelig!!

ville du tilgitt mannen din når det er snakk om så mange ganger?? selv om det er tilbake i tid??

er så fortvilet!!! Alle disse vonde tankene dukket opp etter jeg fridde for en stund siden!! jeg vil jo ha henne!!

hvordan kan jeg ha gjort alt dette tenker jeg mye på!!

please...er så redd!!

[mil1365380270]

hei.

respekterer dine synspunkter, men har du vært i samme situasjon selv??

LEtt å fortelle andre hva som er rett og galt, noe annet er jo å være der selv!

Ville du likt å få greie på det selv kanskje??

Har ikke hatt sex med noen, men jeg har tråkket over streken, og erkjent alt med en gang. Hadde vært fristende å la være, men jeg satser på at vi skal være hverandres beste venner, resten av livet. Håper jeg har vært med på å bidra til at han er like ærlig tilbake.

Ingen har tilstått å har vært utro mot meg, men jeg har sagt til samboeren at jeg vil vite i tilfelle. Finner jeg ut noe etterpå, vet jeg ikke om jeg kan tilgi. Da er det både utroskap og løgn, det er værre.

Du har jo allerede ventet alt for lenge, men du har fridd!!! Hva om hun får barn med deg, og finner ut dette etterpå? Eller du gjør det en gang til?

Jeg har også kjennskap til to forhold med utroskap i vennekretsen. Har stilt de et ultimatum (er venner med begge parter i parene), om at det kommer ut, om de ikke slutter.

Nå er det annerledes, begge har barn, og om de finner det ut nå, er helvetet løs.

Du er redd for at hun skal bli lei seg, så du lurer henne heller inn i et livslagt forhold til noen som har gjort noe hun kanskje finner utilgivelig??! Forklar logikken i det...

[Gjest blablablablabla]

hei,

takk for mange god råd fra deg, men jeg har jo på en måte gjort dette alt for mange ganger til å bli tilgitt eller hva???

Hadde jeg vært lur så hadde jeg innsett at jeg har problemer for lenge siden!

Jeg er nemlig heller aldrig sett på meg selv som den utro typen. Det er derfor det er så vanskelig!!

ville du tilgitt mannen din når det er snakk om så mange ganger?? selv om det er tilbake i tid??

er så fortvilet!!! Alle disse vonde tankene dukket opp etter jeg fridde for en stund siden!! jeg vil jo ha henne!!

hvordan kan jeg ha gjort alt dette tenker jeg mye på!!

please...er så redd!!

Det er umulig å svare på forhånd hvordan man ville ha reagert. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle reagere med såpass fatning som jeg gjorde. Jeg var selvsagt kjempelei meg, og gråt masse, men jeg fikk ikke raserianfall. Det hadde jeg kanskje trodd på forhånd.

Så det er umulig å si om jeg ville ha tilgitt flere forhold. Eller ett langt gjentagende forhold.

Jeg ser jo at jeg har adskillig mindre å tilgi enn mange som har vært utsatt for langvarig lureri med elskerinne på si etc. Han var dum, litt for full, og lot en dame som var hypp på ham åpne smekken og forsyne seg selv. (Har skrevet om det før her inne, hvis noen drad kjensel på det).

Men selv om dette var et mindre svik enn å ha et regelrett forhold på si, så er det likefullt et svik. Og selv om han føler at denne dama lurte han i en felle, så er det kun han og han alene som må stå til ansvar overfor meg.

Men en ting som vi har valgt å gjøre, er å ikke snakke om dette med noen andre. Derfor øser jeg ut med så mange ord her inne!

Det var veldig fristende å legge ut til venninner om dette etterpå, for man har absolutt et behov for å prate. Men her var mannen min den gode støtten - han var "venninnen". Og nå er jeg veldig glad for det.

Hvis vi hadde gått fra hverandre stiller det seg annerledes, men ettersom vi velger å fortsette livet sammen, tror jeg at det bare ville vært ødeleggende å bringe andre inn i dette.

[kjempedust]

Har ikke hatt sex med noen, men jeg har tråkket over streken, og erkjent alt med en gang. Hadde vært fristende å la være, men jeg satser på at vi skal være hverandres beste venner, resten av livet. Håper jeg har vært med på å bidra til at han er like ærlig tilbake.

Ingen har tilstått å har vært utro mot meg, men jeg har sagt til samboeren at jeg vil vite i tilfelle. Finner jeg ut noe etterpå, vet jeg ikke om jeg kan tilgi. Da er det både utroskap og løgn, det er værre.

Du har jo allerede ventet alt for lenge, men du har fridd!!! Hva om hun får barn med deg, og finner ut dette etterpå? Eller du gjør det en gang til?

Jeg har også kjennskap til to forhold med utroskap i vennekretsen. Har stilt de et ultimatum (er venner med begge parter i parene), om at det kommer ut, om de ikke slutter.

Nå er det annerledes, begge har barn, og om de finner det ut nå, er helvetet løs.

Du er redd for at hun skal bli lei seg, så du lurer henne heller inn i et livslagt forhold til noen som har gjort noe hun kanskje finner utilgivelig??! Forklar logikken i det...

er vel ikke noe logikk i noe av det jeg har gjort egentlig!

Det er vel også derfor det er så vondt!!

Har tenkt på barn, boble som sprekker etc...tror jeg har tenkt på alt!! Er så fortvilet og redd for å aldrig bli tilgitt!! HVordan har jeg rotet meg bort i alt sånt tull??!!

er det en ide med pyskolog??

andre ideer??