hva synes dere?

[Gjest ikke nick på denne]

Kan jeg få høre deres mening om denne?

Jeg har altså en type,og vi har hatt våre opp og ned.

Vi er egentlig ganske like,med tanke på usikkerhet hos hverandre.

Men også det med å være litt stolte.

Vi har holdt på fram og tilbake i noen år,og hver gang vårt forhold står på kanten til å skjelve litt,så forteller han meg at jeg er hans livs kjærlighet og at han er redd for å miste meg.

Nå har det seg slik at jeg tok opp et emne i går,om framtiden.

Jeg spurte ham om han så noen framtid sammen med meg.

Jeg sa at for min del,når man innleder et forhold,så er det for å gå mot å dele hverdagen med tiden.Samboerskap.

Men så klart,ikke før begge føler seg klar for det.Enten det er etter to år som kjærester eller fire.

Da svarte han at han tenker ikke slik,han tar dag for dag sier han,og nyter det han har nå.

Jeg ble litt overrasket på en måte.Og spurte hva han mente.

Da sa han at han ikke tenker så langt fram.

På meg virker det som kalde føtter,at han ikke er sikker på om jeg egentlig er den rette.Han sa det ikke hadde noe med meg å gjøre,men ham.

Jeg fortalte han at jeg ikke ville gå resten av livet som bare kjærester,i hver sin leilighet.

Men for all del,vil ikke bli samboere nå da.

Men som et felles mål.

Hva mener dere?Er det bare meg som overreagerer?Eller ville dere tenkt det samme som meg?

Takknemlig for svar.....

[Lorangemy]

Jeg leste dette innlegget opp for samboeren min.

Samboeren min sa at hadde det vært han, så hadde han driti i typen. Gjort det slutt.

For meg så høres det ut som om at typen din har fått litt kalde føtter.

Enkelte ganger tar det litt tid før den andre skjønner hva som er sagt.

Gjør det klart for typen din hva du egentlig mener.At dette ikke behøver å skje i morgen!

Hvor gamle er dere forresten?

[Gjest ikke nick på denne]

Jeg leste dette innlegget opp for samboeren min.

Samboeren min sa at hadde det vært han, så hadde han driti i typen. Gjort det slutt.

For meg så høres det ut som om at typen din har fått litt kalde føtter.

Enkelte ganger tar det litt tid før den andre skjønner hva som er sagt.

Gjør det klart for typen din hva du egentlig mener.At dette ikke behøver å skje i morgen!

Hvor gamle er dere forresten?

Vi er faktisk 32 og 37 år gamle.

Og ja,jeg forklarte ham at det ikke var snakk om nå,men i en framtid.

Jeg tok det opp igjen i dag faktisk,og sa at jeg likte lite det svaret han gav meg.

Han sa da at det var kun fordi jeg ikke alltid fikk de svarene slik jeg ønsket dem.

Han var rar i dag.

Han spøkte med datteren min og sa han skulle klinke henne og slikt.Han har ment det som spøk,men bryr han seg så lite at han ikke ser hvor usikker hun blir?.Hun er fem år bare.

Dette synes jeg var ufattelig rart av ham.

Da tenker jeg: han vil kanskje at jeg skal be ham reise og ryke,og at dette kan være en måte å få meg til å gjøre nettopp det.

Men de gangene jeg har bedt ham om det, så ber han om flere sjanser.Så jeg vet ikke hva han egentlig prøver på.

Til slutt ba jeg ham om å gå hjem til seg selv.

Han var så rar....

Og da pleier han og le,og spør meg om jeg blir usikker!

[Gjest sorimori]

Jeg er enig med deg jeg.

Jeg syns det er en viktig del av et kjæresteforhold, hvertfall etter en tid, at man planlegger framtida sammen. Dette betyr ikke at jeg mener man må bli samboere, men man må kunne se fremover og ha glede av å se fremover SAMMEN.

Hele livet mitt kommer jeg til å bygge rede. Ikke bare for når jeg får barn, for de vil jo vokse opp og flytte ut etterhvert, men for meg selv. Jeg har et indre bilde av hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være. Og det jobber jeg mot. Jeg vil at min kjæreste skal være del av denne prosessen. At vi sammen planlegger hvordan vi vil ha det. Dette innebærer å dele drømmer og ønsker for framtida.

Å være her og nå i et forhold bær kun være tillatt i perioder man er usikker på hva det er man egentlig ønsker. Så det er kanskje det din kjæreste er usikker på?

[Gjest ikke nick på denne]

Jeg er enig med deg jeg.

Jeg syns det er en viktig del av et kjæresteforhold, hvertfall etter en tid, at man planlegger framtida sammen. Dette betyr ikke at jeg mener man må bli samboere, men man må kunne se fremover og ha glede av å se fremover SAMMEN.

Hele livet mitt kommer jeg til å bygge rede. Ikke bare for når jeg får barn, for de vil jo vokse opp og flytte ut etterhvert, men for meg selv. Jeg har et indre bilde av hvordan jeg ønsker at livet mitt skal være. Og det jobber jeg mot. Jeg vil at min kjæreste skal være del av denne prosessen. At vi sammen planlegger hvordan vi vil ha det. Dette innebærer å dele drømmer og ønsker for framtida.

Å være her og nå i et forhold bær kun være tillatt i perioder man er usikker på hva det er man egentlig ønsker. Så det er kanskje det din kjæreste er usikker på?

Jeg er hundre prosent enig med det du sier der om et forhold, slik tenker jeg også.

Også det med at han tar dag for dag,det uroet meg,nettopp på grunn av det du sier.

Derfor spurte jeg ham rett ut,og da regner jeg med et svar som står til alderen hans.

Vi er ikke fjortiser lenger,og ønsker ærlige svar fra ham.

Det går nok bra,var alt han sa.

Men men jeg begynner egentlig å lure på om det ligger noe annet bak nå,enn det jeg trodde om kalde føtter.

Det er jo mulig han vil være litt viktig av seg,slikt har han tross alt vist meg før.

jeg har ihvertfall bestemt meg for å gi ham tid for seg selv,ikke ta noe kontakt med ham rett og slett.

Det å leke var slik vi gjorde før,dette blir for dumt i mine øyne.

[Gjest tjohooo]

Been there...og ei venninne er der akkurat nå.

Har aldri forstått meg på slike karer.

[Umma]

Vi er faktisk 32 og 37 år gamle.

Og ja,jeg forklarte ham at det ikke var snakk om nå,men i en framtid.

Jeg tok det opp igjen i dag faktisk,og sa at jeg likte lite det svaret han gav meg.

Han sa da at det var kun fordi jeg ikke alltid fikk de svarene slik jeg ønsket dem.

Han var rar i dag.

Han spøkte med datteren min og sa han skulle klinke henne og slikt.Han har ment det som spøk,men bryr han seg så lite at han ikke ser hvor usikker hun blir?.Hun er fem år bare.

Dette synes jeg var ufattelig rart av ham.

Da tenker jeg: han vil kanskje at jeg skal be ham reise og ryke,og at dette kan være en måte å få meg til å gjøre nettopp det.

Men de gangene jeg har bedt ham om det, så ber han om flere sjanser.Så jeg vet ikke hva han egentlig prøver på.

Til slutt ba jeg ham om å gå hjem til seg selv.

Han var så rar....

Og da pleier han og le,og spør meg om jeg blir usikker!

Det er fryktelig lett for alle oss som sitter utenfor å ser inn i forholdet deres. Lett for oss å si at du skal gå fra typen din osv. Det er ikke det jeg vil råde deg til, men at du heller skal være i stand til å se klart...kanskje. Det jeg ser er et mønster. Du går, han ber på sine knær og du kommer tilbake. Vips...et mønster. Slik kjenner han deg, slik kjenner du dere og nå er du trett av det.

Hadde jeg vært deg, ville jeg kanskje satt et mål nå. Si f.eka om et halvt år eller noe sånt. Og si at hvis ikke innen den tid, så.........Vet ikke om det er rett. Hvis ikke du heller er interessert i samboerskap med en gang, er det jo tid og rom for å snakke om det. Hvorfor skulle han ha tenkt på det før?