Fortvilet samboer

[tuftemor]

Hei.

Jeg har vert samboer nå i litt over ett år etter å ha bod alene i syv år.

Har to gutter selv på 9 og 13 år og min samboer har to gutter på 12 og 14 år.

Jeg flyttet inn til min samboer i hennes hus.

Jeg hadde når vi traff hverandre noe gjeldsproblemer, noe som førte til vanskeligheter da jeg følte jeg hadde ingen ting å bidra med økonomisk.

I dag er denne situasjonen mye bedre..

På bakgrunn av noen vanskelige perioder ,så har det vert noen større konflikter, hvor jeg har sagt at jeg flytter.

Jeg kan bli veldig sint, og har vanskelig med å skjule dette.

Jeg er en person med følelser og tar lett ting til meg som kritikk når jeg blir konfrontert med ting, selv om det ikke er ment slik.

For å forklare dette så ta jeg opp en hendelse som skjedde nylig.

Jeg snakket til hennes yngste sønn og han svarer meg med å hylle og slenge dritt.

Jeg prøver å ikke la meg provosere, men etter litt så kjenner jeg at det koker inni meg men jeg sier ingen ting.

Jeg går ut av rommet i sinne for å roe meg ned.

Etter en stund kommer yngste gutten og sier unnskyld for at han var frekk.

Jeg føler at jeg hadde grunn til å bli sint og reagere, men etter en liten stund, så føler jeg det slik at det er jeg som har problemer som ikke kan takle slike hendelser.

Jeg tar dette opp med min samboer og sier jeg føler det vanskelig og jeg ikke vet hvordan jeg skal takle slike situasjoner.

Jeg aksepterer ikke at unger skriker til meg.

Hun sier at hun skulle ønske at jeg ikke ble så sint, men heller kunne takle situasjonen.

Hun sier ingen ting til sin sønn.

Det mener jeg er vanskelig, for jeg kan ikke styre mine følelser.

Jeg sier dette til henne, men det som skjer er at jeg blir gjort oppmerksom på flere tidligere hendelser hvor jeg har reagert med sinne og hun mener med det at jeg bør søke hjelp for å mestre sinnet mitt.

Jeg føler meg for virret for jeg ønsket å la henne forstå hvordan jeg hadde det , men jeg føler nå at det er jeg som har store problem og må ordne opp i det.

Jeg føler nå at jeg lager vankeligheter i deres liv og lurer på om det er best at jeg flytter ut, at dette ikke vil kunne gå.

Når jeg sier dette til henne, så blir hun lei seg og mener det ikke er rette løsningen.

Jeg føler jeg ikke har noen gode råd og svar å komme med.

Dette skaper en usikkerhet i forholdet.

Jeg må understreke at jeg er veldig glad i henne og hun i meg og vi vil så gjerne at det skal gå bra for oss og at vi får det til.

Hva skal jeg gjøre?

Jeg føler nå at jeg ikke kan ta opp ting for jeg føler jeg blir bare konfrontert med tidligere hendelser.

Skulle så gjerne hatt noe gode svar og råd. Dette sliter på.

[sjakktrekk]

Jeg tror hun skjønner deg når du sier at du prøver å forklare deg mht ungene.

Men, jeg er enig med henne i at du muligens kunne hatt godt av å oppsøke hjelp for mestring av sinne ditt.

Jeg syns ikke man skal være voksen og bruke som unnskyldning at man ikke kan styre følelsene sine.

Mulig jeg både tråkker i salaten og skyter høyt over mål, men jeg bare skriver hva jeg tror jeg ville tenkt utifra meg selv. Hva jeg ville sagt om det var min samboer som var slik. Jeg hadde vært redd for at han skulle bli sint hele tiden og at det skulle gå ut over ungene mine. Jeg ville hatt problemer fordi jeg hadde følt at både jeg og ungene måtte gå på tå for ikke å slippe løs sinne i deg.

Men, jeg mener også at unger ikke skal få lov til å skrike sånn til voksne. Man må lære seg som barn også at man takler konflikter med rolig stemme.

Barn må få uttrykke seg, men om de skriker og hyler så bør de (utifra hva jeg mener) gå et annet sted for å bli ferdig med å hyle, og så kan man løse konflikter når man er rolig...

Og han sa vel unnskyld, og da burde det være ute av verden...

[henny]

Hvis ungene til min samboer er frekke mot meg, så tar i hvert fall jeg igjen! Og samboeren min er helt enig i det som regel. Det kan jo ikke være sånn at du ikke skal kunne kjefte på barna hennes hvis de er urimelige??

Hos oss er det sånn at vi tar oppgjør der og da med barna til hverandre, og er vi uenige så tar vi det opp når barna ikke er tilstede. Prøver i hvert fall å la det være regelen.

Selvsagt skal man kontrollere sinnet sitt, men man kan jo ikke la ungene styre på som de vil uten å sette grenser?...

[Gjest mor i juni]

Hvis ungene til min samboer er frekke mot meg, så tar i hvert fall jeg igjen! Og samboeren min er helt enig i det som regel. Det kan jo ikke være sånn at du ikke skal kunne kjefte på barna hennes hvis de er urimelige??

Hos oss er det sånn at vi tar oppgjør der og da med barna til hverandre, og er vi uenige så tar vi det opp når barna ikke er tilstede. Prøver i hvert fall å la det være regelen.

Selvsagt skal man kontrollere sinnet sitt, men man kan jo ikke la ungene styre på som de vil uten å sette grenser?...

"Hvis ungene til min samboer er frekke mot meg, så tar i hvert fall jeg igjen! "

Det hørtes ikke særlig voksent eller respektinnbydende ut. Tror du de liker deg mer når du "tar igjen"?

[Gjest malun]

"Det mener jeg er vanskelig, for jeg kan ikke styre mine følelser."

Du er voksen, og har dermed ansvaret for å styre følelsene dine overfor et barn. Sånn er det bare. Om du merker at du ikke mestrer det, bør du søke hjelp.

Selvsagt skal man ikke godta at barn/ungdom er frekke, men det går an å sette grenser og irettesette uten å la følselsene løpe av med seg. Som regel, i hvert fall.

[Gjest Ugga Bugga]

"Hvis ungene til min samboer er frekke mot meg, så tar i hvert fall jeg igjen! "

Det hørtes ikke særlig voksent eller respektinnbydende ut. Tror du de liker deg mer når du "tar igjen"?

Det kan jo hende hun mente at hun irettesatte dem dersom de var frekke. Og det må jo en voksen kunne gjøre ovenfor barn, selv om de ikke er ens egne barn.

[Gjest mor i juni]

Det kan jo hende hun mente at hun irettesatte dem dersom de var frekke. Og det må jo en voksen kunne gjøre ovenfor barn, selv om de ikke er ens egne barn.

Kanskje hun mente det ja, men hun skriver faktisk at hun "tar igjen", så jeg svarer på det..