Han er ikke til å stole på. Hva gjør jeg nå?(langt)

[Gjest Sorgtung]

Hei,

Jeg er en jente på 29 som er sammen med en mann på 33. Vi bor dessverre ikke i samme by, men må pendle rundt 20 mil hver helg. Vi har nå vært sammen ca et halvt år.

Vi har hver vår leilighet, vi er begge i gode jobber og har begge mange venner.

Han bor fortsatt i sin hjemby hvor han har sin familie, og har aldri flyttet derifra. Jeg derimot flyttet hjemmefra da jeg var 19 og har ikke vendt hjem siden den gang. Vi er begge enige om at jeg er den mest løsrevne og selvstendige av oss.

Mye fungerer bra mellom meg og kjæresten. Vi har en god kommunikasjon stort sett, vi kan le og gråte sammen, vi har samme religion, samme holdninger til mye, har etterhvert fått felles venner og har mange felles interesser. Vi får ofte høre at vi er en utrolig bra match, og slik har vi også ofte sett på oss selv.

Men så er det noen ting som gjør at vi også kan slite litt. Vi har nemlig begge to en del baggasje med oss.

HAN har angst, og har slitt med dette i nærmere 10 år.

JEG er voldtatt (og har av den grunn prøvd ta livet av meg en gang), har vært i et voldelig forhold og jeg har en stor frykt i meg for å bli sviktet. Jeg har også store problemer med å stole på/vise tillit, grunnet dette voldelige forholdet jeg var i(med en mann med psykopatiske trekk).

Min kjæreste er i terapi for angsten sin. Selv har jeg bearbeidet både voldtekten(6 år siden) og det voldelige forholdet (2 år siden) hos en psykiater. Jeg står oppreist i dag og er ikke i terapi.

Så til poenget:

Denne helgen har vi vært sammen.Og denne helgen ble svært kritisk for meg. Han fortalte meg nå at han har delt med andre det som jeg har fortalt ham i fortrolighet.

Følgende:

Til sin bestekammerat har han fortalt at jeg har opplevd "en svært vond hendelse som ødela meg". Han sa A og kammeraten forsto resten. Med andre ord: kammeraten vet at jeg er voldtatt. Han vet også om min frykt for fremtiden og om hvordan jeg sliter med tillit.

Så har han også fortalt til foreldrene sine følgende: At jeg har et selvmordsforsøk bak meg, at jeg har vært i et voldelig forhold, og om min frykt for fremtiden.

I tillegg har han sagt deler av dette til sin søster, samt at han har sagt til en tilfeldig kollega at han er sammen med en jente som sliter psykisk.

DETTE fortalte han meg i helgen.

Hva har det gjort med meg?

Jeg er rasende, føler meg mentalt voldtatt, tråkket på, overkjørt, lite verdt, er trist og lei meg, har igjen fått selvmordstanker...

Jeg opplever det han har gjort som svært respektløst.

Her har jeg fortalt ham mine innerste, såre hemmeligheter, som det har tatt meg år å bearbeide, og som det har tatt meg år å våge å i det hele tatt fortelle til noen. Noen av tingene jeg har nevnt her, vet ikke engang min beste venninne om....Også forteller han dette til sin familie og venner??!!!! Familien hans har jeg forøvrig bare hilst på to ganger og er langt i fra trygg på dem!

Jeg gråter...og har grått tre dager i strekk nå.

Har spurt ham hvorfor, og han sier det rett og slett har kommet ut ved en "glipp" eller ved en eller annen anledning der han har hatt behov for å prate om ting med noen. JAH, han kan prate om SINE ting, SINE følelser - men IKKE; IKKE utlevere den han sier han elsker. DETTE er ikke å elske, dette er egoisme.

Oppi alt forteller han meg at angsten hans til tider er så sterk at han føler seg "drevet til" å fortelle/åpne seg så opp for folk. Men hvorfor utlevere meg og mitt?

Jeg er såret...Har konstant lyst til å gjøre slutt på dette forholdet. Har konstant lyst til å kutte livet mitt, fordi jeg føler meg så "liten"...men kommer ikke til å gjøre det.Men tankene kommer... Dette er et overtramp av dimensjoner.

Han har bedt om en ny sjans. Ting kan ikke rettes opp i. Ting er allerede sagt. Men han kan i det minste gå til dem han har snakket med, og fortelle dem at han innser han har gjort meg urett.

Han har grått sine tårer og det virker som han angrer og ser hva han har gjort.

Det han IKKE fortsår er at han etter all sannsynlighet mister meg...og da mister han den jenta han gikk og ønsket seg i mange år. Den jenta han kaller for drømmedama si.

Jeg vet ikke om det finnes noen utvei her. Jeg krever at han np gjør det han kan for å ivareta meg og forholdet vårt, men har bestmet meg for at dersom jeg ikke ser en endring i løpet av KORT tid, så kutter jeg dette. Han er meg ikke verdig. Jeg har problemer medf tillit fra før, og hva gjør han?

Jeg elsker ham, det vet jeg. Akkurat nå er jeg ikke særlig gla i ham,men jeg vet kjærligheten er der enda. Jeg trenger tid for meg selv nå, men har vel på sett og vistenkt p gi ham en sjanse...som sagt.

Men er det egentlig håp her? HVA kan jeg gjøre for å få ham til å forstå hva respekt er?

HVA bør jeg gjøre her...? Vil ikke at han skal slippe lett fra dette, men samtidig vil jeg ikke umiddelbart bryte opp. Vi hadde bygd så mye...

Er det bare en utvei - å kutte? Eller kan jeg få ham til å forstå her?

Håper svært gjerne på svar på nettopp det....

Hilsen fortvilet jente..

[Gjest hermest]

Hva gjør det om han forteller dette til sin nærmeste venn og familie?

Kan hende han trenger å prate om det med noen også?

Det rammer da ikke deg?

[Gjest sorgtung]

Hva gjør det om han forteller dette til sin nærmeste venn og familie?

Kan hende han trenger å prate om det med noen også?

Det rammer da ikke deg?

Det rammer ikke meg?

Beklager å måtte si det, men du har virkelig ikke skjønt mye....

[Gjest hermest]

Det rammer ikke meg?

Beklager å måtte si det, men du har virkelig ikke skjønt mye....

Eller det er su som ikke har skjønt så mye?

Hvorfor gjøre en stor sak ut av at han har sagt det? Det er da vanlig å betro seg til famile og venner, hvertfall de nærmeste?

Og din situasjon bli da ikke noe annerledes på grunn av det?

[Gjest sorgtung]

Eller det er su som ikke har skjønt så mye?

Hvorfor gjøre en stor sak ut av at han har sagt det? Det er da vanlig å betro seg til famile og venner, hvertfall de nærmeste?

Og din situasjon bli da ikke noe annerledes på grunn av det?

Ja, det er vanlig å betro seg til venner og familie. Jeg tror du selv går i forsvar her, fordi DU er en slik type som prater til "alle og enhver"?

Ser poenget ditt, og er enig i at det er ok å betro seg om EGNE problemer, følelser, tanker og meninger...men når noen innstendig ber deg om å holde tett på noe, og når det i tillegg er din kjære som ber deg om dette, da holder du tett. Du går ikke hen og utleverer noe denne kjæresten din har slitt med i mange år, når h*n ber deg om å ikke gjøre det.

Det rammer fordi jeg føler meg "sett igjennom", jeg føler meg liten og jeg selv har ikke kontroll på hvem som vet om min innerste smerte. Forstår du virkelig ikke at det kan ramme et menneske utrolig hardt å ikke bli vist tillit...?

Uansett om du ikke forstår det, så er dette reailteten for meg. Og det bør en kjæreste ta hensyn til, syns du ikke?

Mvh

[Gjest hermest]

Ja, det er vanlig å betro seg til venner og familie. Jeg tror du selv går i forsvar her, fordi DU er en slik type som prater til "alle og enhver"?

Ser poenget ditt, og er enig i at det er ok å betro seg om EGNE problemer, følelser, tanker og meninger...men når noen innstendig ber deg om å holde tett på noe, og når det i tillegg er din kjære som ber deg om dette, da holder du tett. Du går ikke hen og utleverer noe denne kjæresten din har slitt med i mange år, når h*n ber deg om å ikke gjøre det.

Det rammer fordi jeg føler meg "sett igjennom", jeg føler meg liten og jeg selv har ikke kontroll på hvem som vet om min innerste smerte. Forstår du virkelig ikke at det kan ramme et menneske utrolig hardt å ikke bli vist tillit...?

Uansett om du ikke forstår det, så er dette reailteten for meg. Og det bør en kjæreste ta hensyn til, syns du ikke?

Mvh

Jo, men det som "irriterer" meg er alle som går rundt og tar vare på problemene sine. Hvorfor ikke bare legge dem bak seg?

[Gjest sorgtung]

Jo, men det som "irriterer" meg er alle som går rundt og tar vare på problemene sine. Hvorfor ikke bare legge dem bak seg?

Ok, så får du irritere deg over det. Kanskje er noen problemer så store, og har skapt så store sår at det er vanskelig å bli "kvitt dem", om du skjønner.

Forøvrig er jeg enig i at altfor mange går rundt og slikker sine sår og er svært så selvmedlidende i åresvis. Det har heller ikke jeg sans for, og anser meg heller ikke for å være i den kategorien. MEN jeg må ærlig innrømme at det gjør vondt dersom noen forteller andre om hva slags sår jeg har inni meg. Jeg vil nemlig helst få lov til å fortelle det selv. Hvis jeg vil.

:-)Ikke irriter deg så voldsomt, da...

[Gjest mor i juni]

Ok, så får du irritere deg over det. Kanskje er noen problemer så store, og har skapt så store sår at det er vanskelig å bli "kvitt dem", om du skjønner.

Forøvrig er jeg enig i at altfor mange går rundt og slikker sine sår og er svært så selvmedlidende i åresvis. Det har heller ikke jeg sans for, og anser meg heller ikke for å være i den kategorien. MEN jeg må ærlig innrømme at det gjør vondt dersom noen forteller andre om hva slags sår jeg har inni meg. Jeg vil nemlig helst få lov til å fortelle det selv. Hvis jeg vil.

:-)Ikke irriter deg så voldsomt, da...

Synes det siste svaret til hermest var lite gjennomtenkt.

Jeg er enig i at en ikke skal brette kjærestens personlige problemer ut for venner og familie! Men så er det et poeng i å tenke på hvorfor han har gjort det - er det for å få innspill i hvordan han best skal ta vare på deg? I så fall er det jo ikke vondt ment, men skaden er jo allerede skjedd.. Særlig siden du hadde gjort det klart på forhånd at du ville han skulle holde dette for seg selv.

Jeg kan ikke gi deg noe klart svar, men om han gjorde det i beste mening, så prøv å la det stå til hans forsvar.. for du er jo glad i ham, sant?

[Gjest tjohooo]

Hva gjør det om han forteller dette til sin nærmeste venn og familie?

Kan hende han trenger å prate om det med noen også?

Det rammer da ikke deg?

Hjelpe meg (deg). Tenk deg om da, hvordan ville du følt det?

[Gjest tjohooo]

Eller det er su som ikke har skjønt så mye?

Hvorfor gjøre en stor sak ut av at han har sagt det? Det er da vanlig å betro seg til famile og venner, hvertfall de nærmeste?

Og din situasjon bli da ikke noe annerledes på grunn av det?

Her må jeg bare blande meg!!

Slike ting som hun har opplevd, er SVÆRT sårbare saker, og man vil ikke at hvem som helst skal vite det!!! Tenk deg om!

[Gjest tjohooo]

Jo, men det som "irriterer" meg er alle som går rundt og tar vare på problemene sine. Hvorfor ikke bare legge dem bak seg?

Ja hvorfor ikke bare legge traumatiske saker bak seg?! Voldtekt, vold, ja, det er jo bagateller, eller hva?

Klart det må være irriterende at andre ikke greier det?

Som om du ville ha greid det?

Hjelpe meg. Empati er en fin ting.

[Gjest tjohooo]

Er enig i at det er overtramp!! Ting som "hun har hatt det tøft" kan være ok å si, men å brette ut i detaljer som han har gjort, er ikke ok! Det skal være opp til deg hvem som skal vite og ikke, og er det så vanvittig tungt for han å vite om det (hallo?!), så får han heller prate med noen som har taushetsplikt.

Ta litt tid for deg selv, og tenk over hva du vil. Ikke la følelsen av sårbarhet styre, ta heller et skritt tilbake.

[Icora Panter]

Hva gjør det om han forteller dette til sin nærmeste venn og familie?

Kan hende han trenger å prate om det med noen også?

Det rammer da ikke deg?

Hallo!! Det gjelder voldtekt og selvmordforsøk!!

Skjønner du ikke at dette er privat?? Hadde hun villet at andre skulle vite det, så hadde hun sagt det selv!

Voldtekt er en veldig alvorlig ting, og mange jenter føler seg skitne, selv om dem ikke har grunn til det! Det er en svært vond hendelse å bli voldatt, mer enn en mann kanskje aner!

Vil han prate med noen, som gjelder henne, for det enten bli psykolog som har tausetsplikt eller så får han prate med henne. Skal han legge masse ut for familie og venner, så får det bli hans egne problemer!

[Icora Panter]

Eller det er su som ikke har skjønt så mye?

Hvorfor gjøre en stor sak ut av at han har sagt det? Det er da vanlig å betro seg til famile og venner, hvertfall de nærmeste?

Og din situasjon bli da ikke noe annerledes på grunn av det?

Synes du det hadde vært kult hvis folk gikk rundt og viste private ting om deg som du skulle ønske ingen viste??

Eks hvis en gutte gjeng hadde voldatt deg (regner med at du er gutt) med en stokk eller noe opp i rumpa. hadde du villet at hele familien til dama de skulle vite det? samt et par venninner osv.

Det hadde vøært det første de tenkte på når de hadde truffet deg!

[Gjest DeliceClassic]

Jo, men det som "irriterer" meg er alle som går rundt og tar vare på problemene sine. Hvorfor ikke bare legge dem bak seg?

Jo jøss. En voldtekt er jo bare en bagatell..

Bare å legge det bak seg..

Tror du det er lett?? Du skulle bare selv opplevd en voldtekt!! At et fremmed mannfolk forgriper seg på deg!! Hvilke smerter det er der og da, hvilke smerter det er etterpå. Du skjønner det at mennesker har noe som heter følelser og psyke. Og psyken styrer du ikke selv og det er der det kommer mange tanker etter en voldtekt!

[Lorangemy]

Hei.

Dette er litt langt.

Med fare for å irritere hermest;

Jeg må le litt her. Når man leser innleggene nedover her, så er det noen som tydeligvis ikke fatter poenget.

Men først Sorgtung: Du må ikke føle deg liten, selv om andre, mot din vilje, nå vet dette. Du har vært utrolig sterk, som har kommet deg igjennom motgangen og har stått på egne ben.

Jeg skjønner din reaksjon veldig godt. Samboeren din har opptrådt utrolig respektløst ovenfor deg. At han trengte noen å prate med, tror jeg bare er tøv. Men siden han pratet med en del mennesker om dette, så er han sikkert veldig åpen angående sine egne problemer....eller?

Du vil ha svar på om det er noe håp her og hvordan du skal få han til å forstå hva respekt er... Om det er noe håp må du nesten kjenne etter selv. Hva sier følelsene dine?

Man må nesten tro at han nå har forstått hva respekt er? Etter å ha driti seg ut, slik jeg synes han nå har gjort, og han ser reaksjonen din..så tror og håper jeg han har forstått det.

Ønsker deg lykke til Du har slitt mye, og kommet deg igjennom det. Vær stolt av det. Ikke la dette knekke deg!

Til du som mener at det bare er å legge problemene bak seg, og at det ikke er noen big deal at andre har fått greie på det. Jeg kan skjønne at du som sikkert aldri har opplevd noe lignende, og som kun ser saker fra din side

Og som kanskje mangler litt empati, ser det slik.

Men hvis du i noen minutter prøver å sette deg inn situasjonen og ser det fra et annet perspektiv, så skjønner du kanskje hvorfor hun reagerer som hun gjør

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Kjære sorgtung!

Jeg begynner med siste spørsmål i ditt lange brev. Ja, jeg tror det er håp for dere. Men da må dere heller se på hvilke muligheter dere har sammen, enn på hva som skilller dere. Og ikke stoppe helt opp når dere møter motgang.

Slik jeg forstår saken, har du overreagert på at kjæresten din har fortalt om deg til andre. Jeg hører at du føler deg sveket, ved at du har blitt utlevert av ham. Det burde han ikke gjort, uten ditt samtykke. Men mannen har neppe ment å sverte deg eller slenge styggord

om deg.

Forsøk å ikke legge så mye vekt på dette. Det viktigste er at dere imellom har en god kommunikasjon, også om dette. Snakk om saken og fortell kjæresten din hvordan det har virket på deg det han har gjort. Og la han få forklare seg uten å at du kjører han i grøfta.

Kanskje dere kan rense luften og bli enige om at hva dere ikke skal fortelle til andre.

Respekt bygges opp mellom kjærester over tid, når de lærer å forstå hverandre og akseptere ulikhetene.

[Gjest uten signatur]

Dette er nok kommunikasjonssvikt! En oppfører seg som om kjæresten er synsk. Hvis du ikke understreket at dette må du aldri fortelle til noen, så vurderer alle utifra hva en selv kunne tåle at andre fortalte om seg selv.

JEG synes det er kjekt at folk vet om mine vanskeligheter. Det gjør at de tar hensyn til meg, og skjønner mine av og til litt rare reaksjoner. Slike ting som å si at en 'sliter psykisk', 'har opplevd noe tøft', 'har møtt veggen' er generelle betegnelser som jeg mener det ikke er farlig å si. Å gå mer i detalj er noe annet.

Siden vi ER forskjellige i så måte, noen er åpne om alt, noen forteller ingenting om seg selv, så MÅ en spesifisere det hver gang en sier noe en ikke vil ha fortalt videre.

[Gjest moremo]

Synes du det hadde vært kult hvis folk gikk rundt og viste private ting om deg som du skulle ønske ingen viste??

Eks hvis en gutte gjeng hadde voldatt deg (regner med at du er gutt) med en stokk eller noe opp i rumpa. hadde du villet at hele familien til dama de skulle vite det? samt et par venninner osv.

Det hadde vøært det første de tenkte på når de hadde truffet deg!

Jeg har en slektning som ble seksuelt misbrukt da hun var lita. Men det er ikke det jeg forbinder med henne. Når jeg møter henne, tenker jeg på hva for en ressurssterk ung dame hun er og hvor glad jeg er for at jeg kjenner henne.

Jeg kjenner en gutt som har sonet en fengselsstraff. Men han "er" hverken forbrytelsen eller dommen. Han er en ungdom med intelligens og humor, som kom litt skeivt ut i livet.

Ei jente som er voldtatt har ingen ting å skamme seg over. Skylden og skammen er hos overgriperen.

Jeg tenker på folk ut fra hvilke egenskaper de har, og ikke ut fra hva de har vært uheldig å bli utsatt for.

[Gjest moremo]

Håper det går bra med deg og kjæresten din.

Skjønner du er såret over at han fortalte om fortida di til familien sin.

Jeg tror ikke det var ondt ment.

Har du hørt ordtaket: "Det hjertet er fullt av, renner munnen over med"?

Kan vel være han ikke kunne la være å fortelle om den flotte jenta han er sammen med, som tross problemer har klart å reise seg, og nå klarer seg sjøl og klarer å leve med såre minner.

Kjæresten din er ulykkelig over det han har gjort. Setninger som er sagt, kan ikke tas tilbake.

Fortida kan ikke endres. Derfor er det framtida en kan og må gjøre noe med.

Å tilgi er kanskje ikke så dumt.