3 måneder... kritisk punkt?

[Gjest Litt redd nå...]

Jeg har nå vært sammen med kjæresten min i 3 måneder. Han er min første "ordentlige" kjæreste, så jeg har ikke så mye erfaring. Har hørt fra mange at 3 måneder liksom er et "kritisk punkt" i et forhold. Den første sprudlende forelskelsen tar etterhvert slutt, og man har blitt kjent med hverandres styrker og svakheter.

Jeg må innrømme at jeg ikke har de samme sprudlende, kriblende, nydelige følelsene av å være nyforelsket lenger, men likevel er jeg glad i ham. Jeg vil ikke for alt i verden gjøre det slutt med ham, men nå begynner jeg å bli redd for at han kanskje vil si takk og farvel. Når jeg tenker meg om, er det egentlig ingen ting som tyder på det, men jeg er likevel skikkelig engstelig og gråter mye. Av diverse grunner (bla. eksamen) får vi ikke vært så mye sammen fremover. Dessuten drar han i militæret i begynnelsen av august. Hva skal jeg/vi gjøre for at dette skal vare? Er tre måneder egentlig et kritisk punkt? Er det dumt at forelskelsen forsvinner og hvordan kan jeg vite at jeg fortsatt har følelser for ham når den gode sprudlefølelsen ikke er helt tilstede? Han er i mine øyne den vakreste og beste gutten i verden og jeg er virkelig livredd for å miste ham. Vet ikke hvorfor jeg skriver dette, men av og til er det faktisk veldig deilig å få ting ut=)

[KaVa]

Har aldri hørt at tre måneder skal være det "kritiske punktet". Men det kan godt være.

Uansett - vi er nå en gang bygd sånn at man kan bli stormende forelsket. Så går det "stormende" i forelskelsen etterhvert over til roligere farvann. Og for MEG er det denne tiden som er den deiligste. Når man er trygg på hverandre, man kjenner at man er glade i hverandre og så videre, men man er ikke himmelstormende nervøs hver gang man skal treffes - man kan slippe ned "guarden" litt.

Det at du gråter masse over en tenkt situasjon, er ikke bra. Overhodet ikke. Prøv å slappe av og nyt tilværelsen!

At han skal i militæret, kan være en stor prøvelse. Mange forhold brytes. MEN det kan også hjelpe forholdet videre - man får tid til å savne hverandre litt, og da opplever man ofte den "himmelstormende" forelskelsen igjen når man treffes igjen. Og DET er ganske godt!

Selv levde jeg i massevis av år i langdistanseforhold. Ikke en ønsket situasjon, men det gikk veldig bra. Vi ble sammen da jeg var 15 og han 17 år. Og nå, (fryktelig mange år senere :-) er vi gift og har to barn - og ennå kan jeg få glimt av "stormende forelskelse". Ikke hver dag, men egentlig ganske ofte. I tillegg har jeg tryggheten i at han er min beste venn og at han alltid stiller opp for meg. Og så skader det jo ikke at jeg elsker han :-)

[Gjest Pratesjuk]

Har aldri hørt at tre måneder skal være det "kritiske punktet". Men det kan godt være.

Uansett - vi er nå en gang bygd sånn at man kan bli stormende forelsket. Så går det "stormende" i forelskelsen etterhvert over til roligere farvann. Og for MEG er det denne tiden som er den deiligste. Når man er trygg på hverandre, man kjenner at man er glade i hverandre og så videre, men man er ikke himmelstormende nervøs hver gang man skal treffes - man kan slippe ned "guarden" litt.

Det at du gråter masse over en tenkt situasjon, er ikke bra. Overhodet ikke. Prøv å slappe av og nyt tilværelsen!

At han skal i militæret, kan være en stor prøvelse. Mange forhold brytes. MEN det kan også hjelpe forholdet videre - man får tid til å savne hverandre litt, og da opplever man ofte den "himmelstormende" forelskelsen igjen når man treffes igjen. Og DET er ganske godt!

Selv levde jeg i massevis av år i langdistanseforhold. Ikke en ønsket situasjon, men det gikk veldig bra. Vi ble sammen da jeg var 15 og han 17 år. Og nå, (fryktelig mange år senere :-) er vi gift og har to barn - og ennå kan jeg få glimt av "stormende forelskelse". Ikke hver dag, men egentlig ganske ofte. I tillegg har jeg tryggheten i at han er min beste venn og at han alltid stiller opp for meg. Og så skader det jo ikke at jeg elsker han :-)

Folk som hele tiden må prate har jeg inntrykk av gjør det fordi de er usikker på seg selv eller redd for å ikke bli likt.

Kan jo være at han ønsker å imponere deg eller er rett og slett litt selvopptatt.

Det er jo ganske vanlig i begynnelsen av et bekjentskap at man har veldig mye å snakke om og så dabber det av etterhvert som man får fortalt om seg selv og sine drømmer...

[Gjest Pratesjuk]

Folk som hele tiden må prate har jeg inntrykk av gjør det fordi de er usikker på seg selv eller redd for å ikke bli likt.

Kan jo være at han ønsker å imponere deg eller er rett og slett litt selvopptatt.

Det er jo ganske vanlig i begynnelsen av et bekjentskap at man har veldig mye å snakke om og så dabber det av etterhvert som man får fortalt om seg selv og sine drømmer...

Se bort fra denne - kom under feil innlegg.

[Gjest malun]

Har aldri hørt at tre måneder skal være det "kritiske punktet". Men det kan godt være.

Uansett - vi er nå en gang bygd sånn at man kan bli stormende forelsket. Så går det "stormende" i forelskelsen etterhvert over til roligere farvann. Og for MEG er det denne tiden som er den deiligste. Når man er trygg på hverandre, man kjenner at man er glade i hverandre og så videre, men man er ikke himmelstormende nervøs hver gang man skal treffes - man kan slippe ned "guarden" litt.

Det at du gråter masse over en tenkt situasjon, er ikke bra. Overhodet ikke. Prøv å slappe av og nyt tilværelsen!

At han skal i militæret, kan være en stor prøvelse. Mange forhold brytes. MEN det kan også hjelpe forholdet videre - man får tid til å savne hverandre litt, og da opplever man ofte den "himmelstormende" forelskelsen igjen når man treffes igjen. Og DET er ganske godt!

Selv levde jeg i massevis av år i langdistanseforhold. Ikke en ønsket situasjon, men det gikk veldig bra. Vi ble sammen da jeg var 15 og han 17 år. Og nå, (fryktelig mange år senere :-) er vi gift og har to barn - og ennå kan jeg få glimt av "stormende forelskelse". Ikke hver dag, men egentlig ganske ofte. I tillegg har jeg tryggheten i at han er min beste venn og at han alltid stiller opp for meg. Og så skader det jo ikke at jeg elsker han :-)

Jøss...overlevde virkelig forholdet ditt studieperioden der-du-vet?

Ikke dårlig - da er du sannelig en av de få! Der var det mange forhold som røyk... ;o)

[KaVa]

Jøss...overlevde virkelig forholdet ditt studieperioden der-du-vet?

Ikke dårlig - da er du sannelig en av de få! Der var det mange forhold som røyk... ;o)

Det gikk bare fint, faktisk! (Utrolig, men sant ;-)

[Gjest BaniSadr]

Det tar nok mer enn tre måneder før man blir lei av hverandre. Vel å merke hvis det er en ordentlig forelskelse. Et forhold som innledes med sterk forelskelse, dør ikke hen før det har gått 4-7 år.

Hvis man føler at det ikke er riktig etter tre måneder, så er det bare å avslutte, først som sist.

[Gjest jente snart 24]

Hei,

Har ikke lest hva slags andre svar du har fått her, så kanskje du allerede er "fornøyd", men jeg vil likevel blande meg litt her...

Du skriver at dette er ditt første seriøse forhold. Jeg har hatt mange.

Du skriver du er redd for at det kan være som du har hørt, at 3måneder skal være en såkallt kritisk fase. Det har jeg også vært i nesten hvert forhold.

Saken er den, at alt er individuelt. Men jeg må innrømme at 3 måneder har ofte vært en slags kritisk punkt i de forholdene jeg har hatt. Jeg sier det ikke for å skremme deg, men fordi det har vært reeellt for meg.

Kommer man seg derimot gjennom, så står man sterkere og forholdet går videre - better than ever.

i det forholdet jeg er i nå så hadde vi en nokså stor krise nøyaktig rundt 3 måneder. Det endte med et brudd som vare to dager. Vi elsker hverandre og klarte ikke gi slipp. Men der og da var det enten eller.

Etter 3 måneder bestemmer man seg ofte, vil jeg dette eller vil jeg det ikke? 3 måneder er liksom "lenge nok" for å ha bestemt seg for onm dette er bra eller ei.

Når jeg nå har fortalt om vår 3 måneders krise, så kan jeg like godt også fortelle at en ny krise kom rundt 4 måneder. Men da visset vi så sikkert av vi var for gla i hverandre til å bryte.

Vi har nå vært sammen i over et halvt år og ting er better than ever.

jeg ønsker deg det beste. Ikke la frykten for noe som kanskje aldri kommer ta overhånd. Ta det rolig, snakk med din kjære og ha tro på forholdet. Gjør ditt for at han er lykkelig!!

:-))

[Gjest millit]

De kritiske fasene i ethvert forhold er, som du nevner: 3 måneder, 7 måneder, ett år, 5 år og 7 år.

Dette har jeg hørt av en familieterapeut.

Ønsker deg lykke til. Er dere ment for hverandre går det bra, vet du.

[Gjest meti]

Hei,

Har ikke lest hva slags andre svar du har fått her, så kanskje du allerede er "fornøyd", men jeg vil likevel blande meg litt her...

Du skriver at dette er ditt første seriøse forhold. Jeg har hatt mange.

Du skriver du er redd for at det kan være som du har hørt, at 3måneder skal være en såkallt kritisk fase. Det har jeg også vært i nesten hvert forhold.

Saken er den, at alt er individuelt. Men jeg må innrømme at 3 måneder har ofte vært en slags kritisk punkt i de forholdene jeg har hatt. Jeg sier det ikke for å skremme deg, men fordi det har vært reeellt for meg.

Kommer man seg derimot gjennom, så står man sterkere og forholdet går videre - better than ever.

i det forholdet jeg er i nå så hadde vi en nokså stor krise nøyaktig rundt 3 måneder. Det endte med et brudd som vare to dager. Vi elsker hverandre og klarte ikke gi slipp. Men der og da var det enten eller.

Etter 3 måneder bestemmer man seg ofte, vil jeg dette eller vil jeg det ikke? 3 måneder er liksom "lenge nok" for å ha bestemt seg for onm dette er bra eller ei.

Når jeg nå har fortalt om vår 3 måneders krise, så kan jeg like godt også fortelle at en ny krise kom rundt 4 måneder. Men da visset vi så sikkert av vi var for gla i hverandre til å bryte.

Vi har nå vært sammen i over et halvt år og ting er better than ever.

jeg ønsker deg det beste. Ikke la frykten for noe som kanskje aldri kommer ta overhånd. Ta det rolig, snakk med din kjære og ha tro på forholdet. Gjør ditt for at han er lykkelig!!

:-))

Snart 24...det betyr vel at du fremdeles er 23 år? 23 år og hatt mange seriøse forhold..

Det virker som folk har veldig ulike syn på hva et seriøst forhold er..

[Gjest snart 24!!]

Snart 24...det betyr vel at du fremdeles er 23 år? 23 år og hatt mange seriøse forhold..

Det virker som folk har veldig ulike syn på hva et seriøst forhold er..

Var sammen med en gutt fra jeg var 18-20. Deretter med en fra jeg var 21-22. Så var jeg samboer i et år, og jeg har nå min fjerde kjæreste som jeg skal gifte meg med. Du kan gjerne fordømme meg om du vil, det tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt. Jeg vet at noen ting har gått fort, men jeg har lært av det, og jeg blir ansett som en moden (snart) 24åring.

Jeg fyller 24 om tre dager, så vet du det.

[Gjest ikke fullt så redd nå lenger:)]

Hei! tusen takk for mange gode svar. Fant ut at det beste var å snakke med gutten, som begynte å le og spurte hvorfor i all verden jeg trodde at han ikke var glad i meg lenger. Det hadde jeg i grunn ikke noe svar på. Sånn kan det gå=) Man får ikke flere problemer hvis man ikke lager dem selv, det ville jo vært synd å gå glipp av en bekymring, eller hva? Nå kan jeg senke skuldrene, rulle inn tårene og lese til eksamen. Takk skal dere ha!

[Anaïs]

Det tar nok mer enn tre måneder før man blir lei av hverandre. Vel å merke hvis det er en ordentlig forelskelse. Et forhold som innledes med sterk forelskelse, dør ikke hen før det har gått 4-7 år.

Hvis man føler at det ikke er riktig etter tre måneder, så er det bare å avslutte, først som sist.

Enig med deg. Har vaert sammen med kjaeresten min i 3 aar naa og forelskelsen er minst like sterk som i de foerste maanedene; saa jeg lurer litt paa om noe som dabbet saa fort av kan virkelig ha vaert en forelskelse...

[Lillemus]

De kritiske fasene i ethvert forhold er, som du nevner: 3 måneder, 7 måneder, ett år, 5 år og 7 år.

Dette har jeg hørt av en familieterapeut.

Ønsker deg lykke til. Er dere ment for hverandre går det bra, vet du.

19 år har jeg også hørt skal være et kritisk punkt. )

[Gjest meti]

Var sammen med en gutt fra jeg var 18-20. Deretter med en fra jeg var 21-22. Så var jeg samboer i et år, og jeg har nå min fjerde kjæreste som jeg skal gifte meg med. Du kan gjerne fordømme meg om du vil, det tar jeg meg ikke nær av i det hele tatt. Jeg vet at noen ting har gått fort, men jeg har lært av det, og jeg blir ansett som en moden (snart) 24åring.

Jeg fyller 24 om tre dager, så vet du det.

Det var da ikke meningen at du skulle ta deg nær av det...

Men ja..jeg reagerte på alderen din, og på formuleringen "mange seriøse forhold"..

Men..alt er relativt..Vi har vel alle våre oppfatninger av hva som er seriøse forhold...

Selv har jeg hatt fire ulike forhold, som har vart fra bare noen mnd til 11 år. Kun ett av disse betrakter jeg som seriøst..gjett hvilket..

- grattis med dagen på forskudd!

[Gjest meti]

19 år har jeg også hørt skal være et kritisk punkt. )

- og jeg har hørt 11 år... ; )

[jubalong70]

Hei! tusen takk for mange gode svar. Fant ut at det beste var å snakke med gutten, som begynte å le og spurte hvorfor i all verden jeg trodde at han ikke var glad i meg lenger. Det hadde jeg i grunn ikke noe svar på. Sånn kan det gå=) Man får ikke flere problemer hvis man ikke lager dem selv, det ville jo vært synd å gå glipp av en bekymring, eller hva? Nå kan jeg senke skuldrene, rulle inn tårene og lese til eksamen. Takk skal dere ha!

Så godt å høre. Er det ikke rart hvor mange bekymringer man kunne unngått hvis man bare snakket sammen?

Kos dere videre.

[babybudda]

og slik er det med mange av oss.

jeg er 34 og har hatt mange forhold bak meg, fordi jeg jeg tillot meg å tenke slik du nå er i ferd med å tenke.

følelsene er sånn. de går opp og ned, frem og tilbake. det er noe vi bare må akseptere. jo før, jo bedre.

problemet starter når man begynner å tvile. og tvilen får rot. tvilen er en magnet og tiltrekker seg alltid spørsmål. jeg kjenner mange som har "tvilt" seg ut av forhold. det eneste de oppnår, er å begynne å tvile en annen gang.

gresset ER IKKE, jeg gjentar IKKE grønnere på andre siden.

ps. men det finnes gode og dårlige utgangspunkt.

[Gjest Litt redd før...]

og slik er det med mange av oss.

jeg er 34 og har hatt mange forhold bak meg, fordi jeg jeg tillot meg å tenke slik du nå er i ferd med å tenke.

følelsene er sånn. de går opp og ned, frem og tilbake. det er noe vi bare må akseptere. jo før, jo bedre.

problemet starter når man begynner å tvile. og tvilen får rot. tvilen er en magnet og tiltrekker seg alltid spørsmål. jeg kjenner mange som har "tvilt" seg ut av forhold. det eneste de oppnår, er å begynne å tvile en annen gang.

gresset ER IKKE, jeg gjentar IKKE grønnere på andre siden.

ps. men det finnes gode og dårlige utgangspunkt.

Hei! Takk for svar. Jeg har vel igrunn funnet ut av at dette ikke er noe å gråte for. Kjærligheten går vel, som alle andre ting i livet, litt opp og ned. Nå har vi det fantastisk sammen, og jeg tviler over hodet ikke på ham. Og nei, jeg tror ikke at gresset er grønnere. Det har jeg erfart tidligere at det absolutt ikke er:)